Burt Bacharach er 90 år

Denne lørdagen fyller en av pophistoriens aller største skikkelser 90 år. Han kan nevnes i samme åndedrag som Paul McCartney, Brian Wilson, Cole Porter og Smokey Robinson med flere, som en av de mest oppvakte, suksessfulle og kunstnerisk givende profesjonelle låtskriverne. Og han er fortsatt med i gamet. Når man har rukket å bli 90 år, har nok nekrologutkastene ligget klar i nekrologskrivernes skrivebordsskuffer i rundt tredve års tid allerede, men i likhet med de fryktelig mange hitlåtene han har skrevet, ser han ut til å ha evig liv. Han turnerer og skriver musikk fortsatt.

Mannen vi snakker om er den elegante kjekkasen Burt Bacharach, og det er aldri for sent å gjenoppdage – eller oppdage – hans betydelige bidrag til den popmusikalske verdenshistorien. Og til å la seg forbløffe over sofistikasjonsnivået og på hvilket avansert vis den fundamentale, menneskelige stemningen blir overført fra låtskriver via en dyktig sanger i et godt arrangement og frem til et bredt publikum. Det var på sett og vis bruksmusikk for massene, men bruker du ørene oppmerksomt, vil stor popkunst åpenbare seg.

Hva verden trenger nå

Man må kanskje av og til stikke fingeren i jorden når man sier ting som at «alle» har et forhold til Bacharachs låter. Musikalske storheter fra mange tiår siden betyr faktisk ikke nødvendigvis så mye for den jevne fan av Cardi B eller Astrid S i dag. Glem for guds skyld ikke at McCartney forleden år ble forsøkt relansert for et ungt publikum som gjest på en låt med Kanye West og Rihanna. Det er kanskje på tide igjen.

Men jeg vil si at man som lyttende vesen har en plikt til å undersøke musikkhistorien, og da vil gamle hitlåter som, tja, for å nevne de mest kjente, «The Look of Love» og «I Say a Little Prayer» høyst sannsynlig overvelde den åpne lytteren med sin umiddelbare melodiøsitet, sørgmodig romantiske innstilling til livet, den spisse litterære kloen og de interessante arrangementene. Ikke fordi musikk var bedre før, men fordi også tidligere tiders populære (eller ukjente) kunstverk kan fortelle oss noe om vår væren i nuet, og komme med nye, relaterbare innsikter.

Bacharachs faste tekstforfatter i de første gullårene, Hal David, skrev tekster av en natur som er savnet på toppen av hitlistene i dag: om usikre følelser, romantikk og voksenlivets krypende gjenvordigheter. At ordene måtte passe til Bacharachs ofte odde og kronglete melodilinjer, krevde også fantasirikdom og utradisjonelle valg. Det gjør at tekstene oppleves og huskes bedre.

Klassikere

Og på samme måte som den såkalte «american songbook» med swingende standardlåter, eller for den saks skyld julemelodier, ikke later til å miste sin kraft i møte med nye generasjoners lydbilder eller estetiske krav, og stadig blir innspilt av samtidens starlets, kan også mange av Bacharachs hitlåter beholde sitt evige liv. Om enn bare som en hit brukt på lydsporet i en romantisk komedie eller i en tv-reklame.

Hvor mange artister har spilt inn Bacharachs låter? Det er hundrevis. Noen ble stjerner på grunn av det

Det er gjerne Dionne Warwicks tolkninger som dukker opp nærme pannebrasken når det gjelder Bacharachs låter, og det er det all mulig grunn til. Hun har arbeidet tett med flere storheter siden (hennes plater med Thom Bell er nødvendig lytting), men hun ble «skapt» i Bacharach & Davids bilde, fra hun ble oppdaget som session-backingvokalist og trukket frem i rampelyset med den særdeles gripende singelen «Don’t Make Me Over» i 1962. Hun har en flintaktig kantethet i sin ellers meget sjelfulle vokalteknikk som er perfekt til materialet.

Det samme kan man si om en soulvokalist som Luther Vandross, som videt ut «A House Is Not a Home» til nye platåer av sjelfullhet. For ikke å glemme Isaac Hayes tolv minutter med «Walk On By», eller D Trains boogie-variant av samme låt. Det er så mange muligheter.

Hvor mange artister har spilt inn Bacharachs låter? Det er hundrevis. Noen ble stjerner på grunn av det, men et vel så merkbart element ved suksessen til låtmaterialet var alle de anonyme «easy listening»-albumene som ble produsert for bruk i de tusen hjems cocktailselskaper og andre tilstelninger, med dobbeltsukrede strykerarrangementer og underlig groovy, lange arrangementer som skapte godstemningen når du skulle legge an støtet på den vakre naboen der borte ved aspikfatet.

Noteark og et lite glass

Bacharachs låter var som regel skrevet for andre artister, og til bruk i film. Han var som en glamorøs kontorist som satt med David ved sin side ved kontorpianoet, med oppbrettede skjorteermer, noteark, penn og et lite glass, intenst opptatte med å rekke å skrive en ny hit, i den legendariske låtskrivingsfabrikken Brill Building på Manhattan.

Parallelt utga han en rekke soloalbum der han sang selv med den stemmen han hadde, eller laget mer ornamenterte instrumentale arrangementer på låtene sine. Men også på disse soloalbumene finnes det mye gull, som for eksempel knusktørre «Something Big» fra albumet «Living Together» i 1973, etter bruddet med David, men fortsatt med utsøkt sofistikasjon og en slags rekonstruert bossa nova-følelse.

Musikkelsker? Les flere saker her

På 80-tallet fortsatte suksessen med nydelige sanger som tittellåten til suksessfilmen «Arthur» eller den rørende «That's What Friends Are For», men hans kunstneriske status sank betraktelig. Heldigvis skulle hans aller beste album komme lenger ut i karrieren. Ved hans 70-årsdag, faktisk.

Painted from memory

Vi kan altså markere et annet jubileum i år – det er tyve år siden utgivelsen av hans «comeback»-album «Painted From Memory», laget i samarbeid med Elvis Costello, som også sang. Sistnevnte brakte flere tiår med kanalisert fandom, men også litt analytisk avstand til bordet, med stort hell.

Samarbeidet startet da de ble bedt om å lage en låt til (den strålende) filmen «Grace of My Heart», om livet til en strevende, kvinnelig låtskriver, løselig basert på Carole Kings liv. Når hovedrolleinnehaveren lipsyncer til Kirsten Vigards vokal på «God Give Me Strength», står tiden stille. Det er helt vanvittig.

De måtte lage mer musikk. Og nivået på låtene, og sammenhengen mellom dem, ble oppsiktsvekkende. Platen kom nylig ut i en audiofil vinylpressing (for første gang), som har satt godlydfolket i en perfekt sweet spot, og som har åpnet musikken på nytt. Et annet «bevis» på låtenes storhet var et album jeg hadde glemt, men som er intet mindre enn fantastisk: «The Sweetest Punch», der gitarist Bill Frisell og et smekkert stjernelag lager oppvakte jazzversjoner av låtene, innspilt samtidig som hovedalbumet, basert på de spinkle demoene låtskriverne hadde laget. Etter oppskriften: vakkert og fascinerende.

* (Vilkår)