Anmeldelse: Dave Grohl, «Play» og Erlend Skomsvoll, «Leken/Playful»

Det er jo egentlig ganske urettferdig at Dave Grohl blir møtt med hånflir av enkelte. Hva har han egentlig gjort galt, bortsett fra å være vellykket og hyggelig? Han har betalt sine viktige innskudd tidlig i livet som hardcoretrommeslager, før han ble med i trioen som for en stakket stund og mot alles, i alle fall eget, ønske ble verdens største og viktigste rockeband. Men det er egentlig etter Nirvana at Dave Grohl-figuren og -myten er blitt bygget, da han forlot sin guddommelige trommestol for å starte fra scratch, på et nytt instrument. Som gitarist og vokalist i Foo Fighters, har han vært mainstreamrockens største, helt siden slutten av 90-tallet. Bandet er en liveattraksjon av de sjeldne. Jeg gidder sjelden å høre på platene deres lenger, på grunn av fordommer, men det er å anta at det er skikkelig bra greier, om enn kompetent og gørrkjedelig. Det er mest alt det han gjør utenom bandet, som skaper denne skikkelsen. Måten han kan transformere et bands karriere bare ved å gjeste med noen infernalske skarp-, stortromme- og tomtom-brekk, slik tilfellet var med Queens of the Stone Age i begynnelsen av dette årtusenet. Slike trommebrekk som best kan beskrives med lyden ko-drako ko-drako drakodrako. Og ikke minst for måten han bruker sin berømmelse til å skinne på andre og på musikkhistorien selv.

Glad i musikk? Les flere anmeldelser her

Spilling som helsefag. Hans bejublede dokumentarserie «Sonic Highways», der han besøkte viktige, historiske innspillingsstudioer rundt om i amerikanske byer, laget musikk og fortalte om menneskene og miljøene og apparatene og kulturen bak, var strålende infotainment og satte lykten på det organiske ved musikklaging og hele det menneskelige aspektet som lett kan glemmes i vår teknologiske tidsalder. Det er vel verd å titte på igjen. Og på sett og vis gjør han en liten fortsettelse av det prosjektet i sammenheng med utgivelsen av soloprosjektet «Play», som nylig kom på markedet. Dette er en plate bestående av én veldig lang låt, der han spiller alle instrumenter selv. Slik Prince og Todd Rundgren har gjort før ham. Musikken er kul nok, den, en 23 minutter lang, kontant og godhjertet progrock-instrumental, men det er dokumentarkortfilmen som viser hvordan han gjorde det, som gjør dette prosjektet interessant og verdig. Filmen kan for eksempel ses på Youtube.

Også fordi han rammer det inn med hvorfor han ønsker å gjøre det: å pushe seg selv, finne tilbake til gleden ved mestring, musikalsk glede, fysisk arbeid og så videre. Dette blir ytterligere forklart ved at vi følger et knippe unge musikere ved LA-skolen Join The Band og ser dem slite på øvingstimer og ha det gøy i små studioer, også det nærmest terapeutisk, spesielt for en generasjon som etter sigende er preget av usikkerhet, prestasjonsjag og depresjoner. Ved hjelp av lek og spill (play) kan livet plutselig få en ny mening, eller i alle fall en følelse av frihet for en stakket stund. Alle som har tatt opp et instrument og harvet løs uten tanker på hva andre som eventuelt måtte høre deg, synes, skjønner hva som menes med det. Det er for mye vekt på sunnhet, helse og trening i samfunnet i dag. Noen heftige runder på et trommesett, litt frenetisk ringling med en tamburin eller noen Cecil Taylor-aktige klaverhugg kan løsne opp i de mest gordiske av mentalknuter. Å virkelig lære seg å mestre instrumentet, og skape kunst for andre, eller bare seg selv, kan være den største belønningen som finnes, uttrykker Grohl i filmen. Men det handler om mestring mer enn prestasjon, noe som er et ekko av Karsten Warholms populære tweet: «Alle som driv med idrett skal ikkje bli verdens beste...det viktigaste er vel at barnet ditt har hatt kjent mestring og glede ved idretten?»

Det er for mye vekt på sunnhet, helse og trening i samfunnet i dag. Noen heftige runder på et trommesett, litt frenetisk ringling med en tamburin eller noen Cecil Taylor-aktige klaverhugg kan løsne opp i de mest gordiske av mentalknuter

Lekent piano

Da jeg så Trondheim Jazzorkester spille en strålende konsert med Chick Corea tidligere i sommer, understreket orkesterleder Erlend Skomsvoll ordet «play»s dualitet – spill og lek – slik det for eksempel forekommer i Coreas klassiske nøkkelkomposisjon «What Game Shall We Play Today», som de spilte en leken og fin versjon av. Og nettopp det lekne er sentralt i Skomsvolls første solopianoplate, «Leken/Playful», som blir lansert nå. For det første er det veldig vakker og finurlig søkende musikk, der pianisten som også er kjent fra Come Shine, virkelig får boltret seg.

«Peaceful piano» er som kjent en populær og velbrukt Spotify-spilleliste, men jeg tror massene kan ha godt av litt playful piano også. Det handler ikke bare om å finne roen, men om å undersøke og lure frem fine ting som kan være inni en også. Skomsvoll gjør dette ved å improvisere, ved å hinte til salmer og egne uttrykk og streife innom favorittlåter av Bill Evans og Jerome Kern. Inspirasjon har han fått av å føle på omgivelsene ved pianorommet han har disponert på Blaafarveværket på Modum. Da han sist uke spilte solokonsert på Oslo Jazzfestival, var han ikke alene. Det var mange andre musikere som gikk for soloformatet, selv overvar jeg bassnestor Arild Andersen holde publikums oppmerksomhet ved like bare med bassen sin. Og med teknologien. Han har i årenes løp utviklet et tett forhold til sin «medspiller» og sampler seg selv der og da, så han blir et lite enmannsorkester, uten at han blir overmannet av teknologien av den grunn.

Sammen for livet

Og her er et poeng: Teknologien har frigjort en enorm mengde med kreative individer. «Alle» kan bli musikere, også utenfor Systemet, og Youtube flommer jo over av meget kompetente, unge musikere som shredder på instrumentene sine eller lager sinnrike collager og audiovisuelle skulpturer. En av de få unge musikerne som virkelig har fått «geni» kastet etter seg de siste årene, er Jacob Collier, som vel er det mest sjokkerende enmannsorkesteret vi har opplevd. Her går vidunderbarnestetikk, leken teknologi, musikkteori og underholdning opp i en ny enhet.

Musiker alene med loop station er blitt et velkjent syn de siste årene. Men, som Arthur Piene skrev på nettstedet Ballade for noen år siden, viser fremveksten av loop station-bruken også en slags angst for å møte musikken – og publikum – helt alene, barføtt. Jeg vil tillegge at en annen dimensjon også forsvinner i de individuelle muligheters tidsalder: det helt spesielle som kan oppstå når mennesker møtes, utveksler ideer og finner frem til noe ukjent, sammen. Det er morsomt å leke alene, men kan det ikke bli enda morsommere sammen med noen?

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.