Fotobokanmeldelse: Peter Beste & Heidi Stavrum, «Dans med meg: Kos, campingliv og danseband»

Dansebandkulturen er noe av det mest særegne vi har av kulturuttrykk. Ok, man er kanskje ikke nødt til å være sympatisk til eller genierklære selve musikk-delen av det seiglivede fenomenet som holder seg så sterk i Norge og Sverige. Musikken kommer seg sjelden forbi det sjarmerende. Røttene i rock ’n’ roll og 60-tallsmusikk fra før Beatles gjorde pop om til avansert kunst, er fortsatt til stede. Det skal svinge. Hører man på mye norsk pop fra 60-tallet, er slektskapet klart. Dessuten er den emosjonelle tyngden i balladene enorm, siden de hele tiden balanserer på verdens tynneste snøre mellom det sublime og det latterlige. Det skaper en interessant risiko. På mange måter opererer musikken i et parallelt univers. Det kan ligne på country, gammalpop og rock ’n’ roll, men er likevel så annerledes og eget. Det er et dryss bedehus og svensk disco inni der også. Det skal uansett godt gjøres å ikke la seg fascinere av den – for noen – eiendommelige stilen på deltagerne og hele det sosiale spillet i denne såkalt folkelige, men akk så sære subkulturen. Kanskje man ikke behøver sub-prefikset heller. Den stadige kulturelle statusoppjusteringen av for eksempel Ole Ivars er én ting, men en generell forkjærlighet for å observere unik sosialisering, nær sagt uavhengig av form eller forhold til kunstens kanon, er stadig voksende. Diverse tv-dokumentarer fra dansebandmiljøene vekker kikkerinstinktet inn i en ukjent verden for noen, mens det skaper gjenkjennelse og identifikasjon for andre. Litt som med «Pantelånerne i Las Vegas», «Solgt» eller «Pinlige sykdommer». Rare greier, men vanskelig å ikke bli oppslukt av.

Trenger utenfrablikket

Det er derfor egentlig med største naturlighet at den amerikanske fotografen Peter Beste, som tidligere, og med stort hell, i bokform har undersøkt diamanttannreguleringstunge hiphopere i Houston og liksminkede black metal-utøvere og -fans i Norge, nå vender blikket mot de anti-fotogent fotogene dansebandmiljøene. Musikere er riktignok omdreiningspunktet, men publikum selv er utvilsomt det viktigste, med deres utspjåkede campingvogner, eksentriske klesstil, frekke biler, snodige diett og dype forkjærlighet for hverandre og musikken som gjør dem i så godt humør. Det roper jo etter å bli tolket med et noe undrende utenfrablikk. I «Dans med meg», som har fått undertittelen «kos, campingliv og danseband», er det mange kryssende blikk, både utenfra og innenfra. Beste har etter sigende vært interessert i dette underlige fenomenet og fulgt bensinsporene i nærmere ti år allerede. Det er mange gode og corny fotokunstmotiver i reportasjestil mellom disse permene, bare bildene av bandbussene er en studie verdt i seg selv, men som fotokunstbok kan den samtidig kalles mindre vellykket. Og noe av skylden for dette ser man allerede i undertittelen. Kos. Kanskje det blir litt for mye av det. Velviljen tar overhånd.

Lun leverpostei

Boken er utstyrt med noen kapitler tekst eller, som det står på baksiden, lune observasjoner av Heidi Stavrum. Det er for så vidt ikke noe galt med hennes observasjonsevner, og hennes vekttall i dansebandkulturen er legio – hun har doktorgrad i kulturvitenskap på Universitetet i Bergen, med en avhandling om danseband og menneskene rundt dem. Hun kan mer om dette enn meg og de fleste andre. Kanskje for mye. Det gis et inntrykk av at hun ikke deler fotografens forundringsfulle fascinasjon og ikke evner å huke tak i de små detaljene som i sin absurditet kan snu opp ned på hvordan man oppfatter en situasjon. Hun er på hjemmebane, liker å danse, og synes ikke det er det minste rart å være til stede. Stavrum er glad i disse menneskene og musikken, eller har lært seg å bli det, og klarer å forklare mye av stemningen på arrangementene slik publikum opplever det selv. Det er ikke en førsteamanuensis i kulturforståelses «slumming» heller, snarere at hennes prisverdige ønske om å formidle lavkulturens gleder noen ganger glir over i vår tid så omseggripende eliteforakt. Skrevet i en hyggelig helgemagasinreportasjestil er det som om tekstobservasjonene slåss mot Bestes mer eksotifiserende blikk. De underliggende vibrasjonene av «darkness» som finnes i Bestes form for fotojournalistikk, blir nøytralisert av Stavrums lunhet. Det blir for lite fyll, ubeskyttet sex og strange music. Det er fullt mulig andre boklesere ikke vil ha disse innvendingene, dessuten tilsier tittel, omslagsstil og formgivning at man ønsker å nå et bredere publikum enn hva Beste tidligere har henvendt seg til. Det er en bok for miljøet like mye som om det. Det er likevel underlig å se Johan Kugelbergs navn prominent på omslaget som fotoredaktør – tidligere sjef for Matador Records og med bøker om punk, Velvet Underground og stensilkunst fra studentopprøret i Paris på samvittigheten. Dette er et stykke unna.

De underliggende vibrasjonene av «darkness» som finnes i Bestes form for fotojournalistikk, blir nøytralisert av Stavrums lunhet. Det blir for lite fyll, ubeskyttet sex og strange music

Ekvivalent til northern soul

Noe som virkelig slår meg når jeg ser på disse herlige fotografiene, er jo likheten med det nordengelske northern soul-miljøet jeg er så glad i og har skrevet om ved flere anledninger. Tilsynelatende annenhver helg samles godt voksne mennesker i alle fasonger på stygge hoteller og forsamlingslokaler rundt om i gudsforlatte småbyer for å danse til obskur musikk fra flere tiår tilbake, mens de skvulper i seg en rolig strøm av britisk industripils på soggy gulvtepper. De blir som en eneste stor familie, det er alltid en viss sorg over et «familiemedlem» som ikke er blant dem lenger, nyankomne mottas med overrasket glede. Musikken – og dansen – gjør dem glade og melankolske, og at det er virkelighetsflukt fra kjedelige liv og en samtid som kanskje ikke fenger helt, er utvilsomt.

En liten forskjell er årstiden. Stavrums reportasjer konsentrerer seg om sommerhalvåret og dansebandfestivalene. Med tanke på campinglivet og reiser videre til neste camp, er nomadetilværelsen også en liten assosiasjon her. Stavrum forteller også at publikum er todelt, det er danserne som er der for å ha det hyggelig, og det er de musikkinteresserte. I soulen finnes ikke den distinksjonen. Og, ikke bare er musikken mindre oppvakt enn soulen, den omhandler også i for stor grad hverdagen og dens vanlige problemer og gleder. Norske forfattere som Liv Køltzow og Vigdis Hjorth har priset de reale kjønnsrollene og det ekte i dansebandlivet. Men det beste jeg har lest om dansebandmusikk, er fortsatt Svein Strømmens interesserte gjennomgåelse av «tidlig Vikingarna» i det nå nedlagte tidsskriftet ENO. Man trenger det underlige også.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.