Anmeldelse: «Ye vs. the People» av Kanye West og «Dirty Computer» av Janelle Monáe

Det har vært noen voldsomme dager i kulturen de siste ukene, der store og små hendelser med merkbart dirr avløser hverandre med skremmende hyppighet, og gjør at man er rent i stuss når man sitter der på fredagspilsen eller i podkaststudioet: Hvordan i alle dager skal man få tid til å snakke om det hele?

Abba har laget to nye låter, Avicii har tatt sitt eget liv, Sara Stridsberg er ute av Svenska Akademien, Jon Michelet og Pushwagner har gått ut av tiden, Helena Mikkelsen er tilbake i Varg IL, Skadedyr har utgitt tredjealbumet «Musikk!», Bill Cosby er dømt skyldig i overgrep. I R&B- og hiphop-verden skjer det også store ting: Cardi Bs albumsuksess og graviditet, Kendrick Lamars historiske Pulitzerpris, Beyoncé Knowles’ nye bransjestandard som kvalitetsliveartist og samtidsfenomen på Coachella.

Men ingenting har rørt opp i så mange følelser og igangsatt flere kronikker, thinkpiecer og internett-memer på så kort tid som Kanye West. Han hadde vært lenge borte fra SoMe-offentligheten før han kryptisk annonserte fem forskjellige nye albumprosjekt han er involvert i, før han viklet seg inn en innfløkt livsfilosofi som han tilsynelatende skulle utgi som bok i sanntid i tweet-form. Som om han har oppdaget kulturens nye og akutte behov for ideologiske ledestjerner etter Jordan Petersons suksess.

#MAGA

West kan umulig ha sovet særlig de siste ukene – det har vært full aktivitet. Man trodde kanskje at tabuenes tid var omme, men bildet Kanye West la ut av sin Trump-signerte, røde Make America Great Again-caps, med påfølgende aforismeaktig argumentasjon for hvorfor han identifiserer seg med ham, har vist seg å være mer enn kulturen og grunnfjellet hans tåler. West later til å ha ødelagt mye for seg selv med sin abstrakte høyredreining, det er i alle fall ikke mange ganger man har sett en tidsdefinerende popkunstner utslette sitt renommé så til de grader, øyensynlig for å skape publisitet rundt nye utgivelser, og/eller på vegne av egen kreativitet og retten til å være kontrær og annerledes.

Det siste er en av hans grunnleggende, selvsentrerte impulser. Den tidvis geniale musikeren og mediepersonligheten har for så vidt fått folket og sine egne mot seg flere ganger tidligere, og han er blitt misforstått eller undervurdert på feil premisser av andre hyppig i årenes løp. Men det finnes altså en grense for hva han kan komme unna med av outrert oppførsel.

Vår æra av politisk korrekthet kan vise seg å innebære et særdeles uheldig handlingsklima for West, som nå virker desperat

Vår æra av politisk korrekthet kan vise seg å innebære et særdeles uheldig handlingsklima for West, som nå virker desperat. Han er en av moderne musikks viktigste personer dette årtusenet, men han har rukket å bli 40, spilles lite på radio, og har ingen enorme salgstall å vise til. Det er en annen generasjon rappere som betyr noe nå. Men Wests selvbilde henger fortsatt høyt på veggen.

Offerrollen

Kanye West lever og arbeider som så mange andre etter reality-tvs logikk, og det er en av grunnene til at han føler seg på bølgelengde med outsidersuksessen og magnaten Trump. Han vil oppnå noe lignende, har flørtet med å stille til valg og få Kim Kardashian som førstedame.

Hans nye paroler er ikke fundamentalt alt-right, det er snarere en oppdatering av hippiekapitalismen fra slutten av 60-tallet og utover, der systemet og gammelt tankegods skal rives ned, og man med utøvelse av kjærlighet skal frigjøre seg og oppnå store ting (som selvrealisering, oppfylte drømmer og pekuniær suksess). Ikke la ideologiske motsetninger eller politisk klaging stoppe deg i å oppnå dine mål.

Det er antagelig dette han mener med at den afrikanskamerikanske befolkningen må slutte å demonstrere og se på seg selv som ofre, og således frivillig påføre seg historiens og slaveriets lenker atter en gang. Man må slutte å mase om MLK på skolen og heller lære om Magic Johnsons suksess. Tenk positivt!

R&B queer

I en annen ende av regnbuen finner vi albumaktuelle Janelle Monáe, som har gledet norske konsertgjengere mange ganger med sin livsglade, oppdaterte retrofunk. Hun har som mange andre gått hardt ut mot West.

På sine senere utgivelser har Monáe lagt seg ut betraktelig i konseptuelt ambisjonsnivå. Hun sier mye interessant i intervjuer og er fascinerende på et teoretisk og estetisk plan. Hadde hun vært bitte litt større som artist ville hun vært av typen som forskes på, i faget «feministisk afrofuturisme i den popkulturelle sfære». Men først må hun opp på Beyoncé-nivå.

På «Dirty Computer» demonterer Monáe for åpen mikrofon sitt alter ego, androiden Cindi Mayweather, og trer frem mer «som hun virkelig er», som en queer, biseksuell svart kvinne i en heteronormativ kultur.

Her er vi et godt stykke unna Trumps verdensbilde, som hun signaliserer gjennom hele albumet. «If you try to grab my pussy cat, this pussy grab you back», som hun synger. Men Monáes storhet står ikke på vers og refrenger alene; hun er en helhet.

Whoop-de-di scoop, whoop poop

Hvor enn god og funksjonell musikk Monáe lager til sitt kunstneriske budskap, har jeg likevel problemer med å virkelig føle låtene hennes. Som om hun i sin kreative ordentlighet både savner brodd og sjel. Dette er jo merkelig å si om en artist av hennes kaliber, men det er noe med stemmen hennes som ikke huker fatt.

Musikkelsker? Les flere saker her

Hun får vokalt selskap av Brian Wilson i det innledende tittelkuttet, men først og fremst får sammenstillingen frem det litt blodfattige i pipeapparatet hennes. Det er også tydelig i mer poporienterte låter som «Crazy, Classic, Life» og «I Got the Juice», der hun mest av alt fremstår som en artist med en Gwen Stefani-aktig tyngde. Selv ikke i en låt som «Pynk», der hun samarbeider med Grimes, klarer hun å etablere en ny kunstnerisk innsikt (men det var en slående musikkvideo). Med tanke på hvor mye eksepsjonelt skarp popmusikk som skapes nå, både i undergrunnen og på toppen av listene, er det underlig at hun ikke evner å ta det videre.

Da er det adskillig mer ild i Kanye Wests to nye lanserte låter fra det kommende albumet «Love Everyone». De følger opp tankegodset hans, og kommenterer også løpende reaksjonene på det. I «Ye vs. the People» diskuterer han med en kritisk T.I. i rollen som folket, og det er interessant, men man klør seg virkelig i hodet over den andre offisielle låten «Lift Yourself», med et genialt og intenst, gammelt folksoul-sample som blir til en uimotståelig beat.

Wests korte, skatologiske rapvers til slutt indikerer enten at det har rablet for ham, eller at det er konseptkunst-trolling på høyt nivå.

Antagelig er det begge deler.

* (Vilkår)