Kendrick Lamar besøker Oslo og Madcon ser tilbake på karrieren

Av en eller annen mystisk grunn var det lite oppstuss rundt at en av vår tids viktigste og mest relevante vestlige artister var i landet sist helg. Kendrick Lamar holdt ikke bare konsert, han holdt en meget utsolgt en, langt der ute på Telenor Arena i Bærum. Uten at hverken massemediene eller thinkpiece-mafiaen så ut til å gå fra konseptene av den grunn. Selv om hiphop, R&B og urban (kall det hva du vil) er den dominerende musikkformen i dag, også i Norge, holdes den liksom fortsatt litt utenfor det gode selskap.

Kendrick er ute på sin meget godt mottatte Damn.-turné, mens hans soundtrack til årets mest diskuterte og elskede film, «Black Panther», fortsatt herjer på kino og i bevisstheten. Kendrick er produktiv og ser på det som et personlig ansvar stadig å ta sin kultur til neste nivå. Det er mulig jeg er naiv, men det virker sannelig som om det kreative er vel så viktig for ham som karrieremessig og pekuniær vekst. Herregud, han har jo på grunn av sin bruk av enkelte musikere vært viktig i også å få jazz ut til et helt nytt (og yngre) publikum. For dette alene fortjener han en pris.

Hans musikk, tekster, fremføring og politiske persona oppleves som særs våken, og det er åpenbart at han besitter unike evner. Dessverre ikke nok til å hjelpe sitt favorittlag Tottenham videre i Champions League. Kanskje neste år.

Hijab

Det var vanskelig å løsrive seg fra Bylarm-boblen, men plutselig var jeg der, med store deler av familien, som sardiner i en boks på en shuttlebuss sammen med fredagsfulle ungdommer fra hele landet. Det er lett å forbanne milliardene Olemic har kastet bort på ny postgarasje når pengene kunne blitt brukt på en ny stor hall bygget for hjertevarmende kulturopplevelser, og man kunne unnsluppet den helvetesferden det er å bli skvist som en fotballfan på 80-tallet i endeløse køer med tynnkledd ungdom, skumle jentegjenger og Kristian Tonning-Riise i vinternatten, bare for til slutt å komme inn i en grusomt kald og lite gjestmild gymsal. Som voksen mann har jeg aldri følt meg mindre funky.

Men det meste endret seg da Kendrick gikk på. Litt sceneshow på skjerm med kortfilmer om hans alter ego Kung Fu Kenny og jakten på «the glow», ellers bar han det meste på sine skuldre, alene. Jeg sto på gulvet, så det var først senere jeg ble oppmerksom på at han faktisk hadde et band «under scenen».

Det var rørende å se Nye Norge kose seg i publikum, med jenter i hijab som sang med på samtlige tekster og et konstant bevegelig publikum fra flere verdenshjørner. Riktignok med en overvekt av norske pappagutter i lyseblå skjorter som veivet med plastglass med øl til Kendricks låt om familiens og hans egen alkoholisme i «Swimming Pools (Drank)» og kritikkløs omgang med N-ordet. Det føltes lenge siden hiphops første dager i Norge.

Mad conference

To gutter som har vært med på et ganske langt strekk av den omfattende reisen norsk hiphop har tilbakelagt, er Tshawe Baqwa og Yosef Wolde-Mariam i Madcon. Denne helgen utgir de sitt nye album med den langt fra klassiker-aktige tittelen «Contakt vol. 2», men den er en liten kunstnerisk triumf for duoen, mer rent hiphop-orientert enn ellers, og med norske tekster og en rekke nye gjester. Og det føles vel så viktig for dem som det første volumet fra 2012.

Det er sprøtt å tenke på, men det er denne måneden hele 18 – atten – år siden vi satte Madcon på omslaget av Natt&Dag, som jeg jobbet i da. Det var fire år før debutalbumet deres ble utgitt, men den store utviklingsendringen var allerede i gang, og det var så smått mulig å få suksess også utenfor det en gang så beryktede «hiphop-miljøet». I dag kan man spørre seg om det i det hele tatt finnes noe som heter «hiphop-miljøet». Det er bare god og populær musikk – det alle hører på. Ikke noe man trenger medlemskap i et uoffisielt særforbund for å kunne føle deltagelsesrett i.

I dag kan man spørre seg om det i det hele tatt finnes noe som heter «hiphop-miljøet». Det er bare god og populær musikk – det alle hører på

Madcon har laget mye forskjellig musikk i årene de har holdt på, noe av det så popflørtende at det er blitt ganske «Johan» i noens ører, men den ekstreme sjarmen har de beholdt, og når man hører dem her, er jo ingen skade skjedd. Og det er også temmelig uekte å skulle klage på den enorme klassereisen deres, det er jo det mye av storheten handler om.

En av årets mest spilte utgivelser så langt, ep-en med Mars (som består av Magdi, Arif, Chirag og Stig «Unge Ferrari» Haugen), har et meget sentralt og rørende hjertepunkt i hyllestlåten «Jeg føler meg som Tshawe», og fra det perspektivet ser man hvilken stor skikkelse i utviklingen av norsk gatemusikk han er, og hvor mye morsomt han har vært med på. Den brennende Lamborghinien hans er ikke det drøyeste.

Som en slegge

«Contakt vol. 2» ble førlansert onsdag denne uken på den beryktede (og sikkert med god grunn nedlagte) hiphopklubben Barongsai, som gjenoppsto for en kveld. Lokalene i Møllergata har de siste ti årene blitt brukt av det ypperlige konsertstedet Revolver. Det ble snakket om 32-års aldersgrense for å komme inn på arrangementet. Det burde kanskje vært enda høyere. Det de veggene må ha sett ... Selv kan jeg erindre å ha blitt jaget derfra med slegge en sen natt. Jeg løp helt ned til Last Train ved Spikersuppa for å søke tilflukt. Men tøft skulle det være.

Og det er mye tøft på det nye albumet deres også. Noe av det tilbakeskuende gatesmart i sin fortellende poesi, men ikke utelukkende. Albumet er i sin helhet produsert av Most Wanted, noe som gir et koherent uttrykk, noe tyngre og mer funkbasert enn dagens gjeldende hiphop, men heller ikke opportunistisk samtidssøkende og ungdomslekende kjønnsnøytralt i låtene da Arif dominerer som gjest (den småbeduggede «Ting & Tang») eller Unge Ferrari i sensuelle «Gåsehud».

Men de gamle er eldst, og den svenske nittitallshelten Petter flexer muskler i mixtapeaktige og grimete «Over», mens Vinni fra Paperboys legger igjen sin mer fromme og kulturhusvennlige persona fra tv og fremstår som sitt gode, gamle jeg på «Tårer». Men de klarer seg egentlig like godt i låtene uten gjester i det hele tatt. Platen varer i 50 minutter, komplett med en haug skits mellom låtene (noe som i den verste perioden gjerne fikk en hiphop-cd til å ese ut til vel 79 minutter) – noen av dem riktig morsomme også. Men de snuser nesten på en rapens ekvivalent til litteraturens Bad Sex Awards i det åpenhjertige sisteverset til Tshawe i låten «Kom» – uten at gjestene Sisi og Lars Vaular kan klandres for det.

Alt i alt klarer Madcon å få sitt rølpete «back in the day»-uttrykk naturlig over i vår mer aspeløvfølsomme, moderne norske rapvirkelighet anno 2018. De har gløden.

'(Vilkår)