Lindsey Buckingham og Christine McVie fra Fleetwood Mac gir ut ny musikk

Hver dag, overalt i Vesten, blir en ny Fleetwood Mac-fan født. Nyere forskning og egne undersøkelser har vist at bandet har en helt egen evne til å huke tak i lyttere, også langt utenfor deres umiddelbare demografi og aldersgruppe-reach, og selv om deres største storhetstid (av flere forskjellige briljante perioder), kommersielt som kunstnerisk, var mellom 30 og 40 år siden, er de blitt en «rite of passage» for musikkinteressert ungdom på vei over i voksenlivet. Du vet, når man blir klar over de gufne skyene der oppe i det håpefulle blå. Det er noe med den patenterte grooven deres som bare sitter så godt, og som tar tak. Den grooven ble innført i deres amerikanske fase, etter at det britiske 60-tallsbluesbandet gjennom flere besetningsskifter fant seg selv som selve lyden av Amerikas vestkyst, på midten av 70-tallet. Det er noe med den vemodige melodiføringen, den merkbare auraen av drama, det er tekstene og stemmenes bruk av dem, som gjør at de kan få stadig nye lyttere, og gi avtrykk hos nye generasjoner popmusikere. Ja, historien om bandets mange plager, med medlemmer som dør eller blir gale, som blir sammen med hverandre eller skilt fra hverandre, er unektelig forlokkende, det samme er duften av suksess og dekadanse og kreativ galskap som har svevet rundt dem. Men til syvende og sist er det lyden av fem musikere som gjør hverandre bedre enn de er hver for seg – kjeden – som gjør at man blir hektet. Nå er fire av musikerne samlet med nytt materiale, under navnet til to av dem. Hva har skjedd?

De to viktigste

Rett skal være rett, det er bandets to viktigste låtskrivere, og høyt skattede sangere og musikere, som pryder omslaget på «Lindsey Buckingham Christine McVie» som lanseres denne helgen. Førstnevnte som bandets mest utviklede musiker, vokalist, amerikanske energibunt og samlende geni i studiosammenheng (og en av sin generasjons mest forrykte gitarister), McVie som bandets britiske sjel, med en usedvanlig vakker og høstlig stemme. Hørte vi ordene «special relationship»? Den meget særpregede rytmeseksjonen bestående av tre meter høye Mick Fleetwood på trommer, og den vesle lømmelen John McVie på bass, er intakt, og de folder seg musikalsk inn i hverandre på en måte bare årevis med samspill på små britiske bluesklubber kan få frem. Men, og det er et stort men: bandets store stjerne Stevie Nicks har forsvunnet som etter en magisk, selvutført gest. Bare litt spor av gullstøv ligger igjen på studiogulvet. Det er i flere år blitt snakket om en ny Fleetwood Mac-plate med hele krembesetningen, og deres triumferende turneer har båret bud om ny giv, spesielt etter at Christine McVie meldte tilbakekomst til bandet etter å ha trukket seg tilbake til et rolig liv i England i 1998. Den nye musikken ble spilt inn underveis, når de hadde ledig tid og inspirasjonen fant dem, individuelt eller i plenum. De er nødt til å jobbe på denne måten, det er uansett Lindsey Buckingham som pleier å få jobben med å lime sammen elementene til et gjenkjennelig og interessant hele.

Brutt kjede

Men så var det altså Nicks, ikke ukjent med nykker, som forsvant for å arbeide under eget navn. Mange vil nok savne hennes eiendommelige stemme i helheten, og det med rette. Der Buckingham er geniet og McVie sjelen, er Nicks bandets sensoriske sentrum og soniske sirene. Kjeden er brutt. Likevel er det ting å hente i albumet, som det er en selvfølge å undersøke nærmere om man har et hjerte for Fleetwood Mac. Det består av ti låter, fem skrevet av Buckingham, to av McVie, og de gjenstående tre av de to i fellesskap. Åpningskuttet «Sleeping Around The Corner» stopper tiden med sitt groove, i likhet med «In My World» (med nikk til vokalsamplingen i «Big Love») og knallsingelen «Lay Down Fo Free». Buckinghams frenetiske fingerpickin’-stil på gitaren viser seg i «Love Is Here To Stay». Det er gjerne McVies låter man kaster seg over først. «Game of Pretend» starter på vakreste og såreste vis, i hennes karakteristiske temperatur, rolig og bitter bak flygelet, men det surrer seg til i en redusert sukkersaus i refrenget. Den mer majestetiske gyngen i sistesporet «Carnival Begin» har en større gjennomført eleganse. Noen ganger synger hun litt mer anstrengt enn hun har brukt å gjøre, men hun frembringer stemningen. Mye av stoffet blekner likevel sammenlignet med comebackalbumet «Say You Will», som ble utgitt i 2003 (uten Christine McVie). Det var med sine 18 låter temmelig ujevnt, men du verden hvilke øyeblikk som fantes der. Det låt også noe mindre lukket og hjemmestudiolaget enn Buckinghams produksjon gjør her.

PG Tips

De siste par årene er det blitt utgitt omfattende spesialutgivelser og remastringer av bandets mest populære album, der spesielt det rotete mesterverket «Tusk» (1979) og forsøket på konkretisering «Mirage» (1982) ga nye innganger til materialet. Nylig kom også «Tango In The Night» (1987) i en slik utvidet utgave. Bandet var på felgen, 20 år etter oppstart og ti år etter megagjennombruddet med «Rumours». Bandmedlemmenes eskalerende rusproblemer, og en rekke soloutgivelser, hadde løsnet på kjeden. Buckingham tok på seg oppgaven med å samle sammen restene, og gjorde øyensynlig veldig mye selv, i en meget vellykket pop-oppdatering av sounden deres, og med hyppig bruk av synther og moderne hjelpemidler som Fairlight-sampleren, eksperimentering med innspillingstempo og så videre. De mest susete bandmedlemmene, Fleetwood og Nicks, måtte bo i en trailer utenfor Buckinghams hjem, der innspillingen foregikk. Nicks var kraftig hemmet av reseptbelagte medisiner, husker knapt noen ting, og er så vidt til stede på platen. Demoen «Ooh My Love» avslører hvor lite det var igjen av stemmen hennes. Det er derfor Christine McVie som er i sentrum på denne platen med bøttevis med PG Tips og soul i den skyggefulle stemmen, noe som ga bandet ny ekstremsuksess med magiske singler som «Little Lies» og min favoritt «Everywhere». Demoene og remiksene på boksen er ytterligere givende lytting. Den ekstreme sex-appellen og iltre kunstutøvelsen alle medlemmene var eksponenter for i prime time, er det kun avskygninger av på den nye duoplaten. Men selv som straks 74-åring er Christine McVie, og den ivrige 67-åringen Lindsey Buckingham mer enn kapable til å lage god poprock. «Let's get on with the show», som de synger.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.