Aretha Franklins begravelse som hyllest av gospelhistorien

Forrige fredag hadde jeg egentlig veldig dårlig tid, hjemme alene med barna og leiligheten trengte strengt tatt en alvorlig opprydning før bursdagsselskap neste formiddag. Men ingenting ble gjort. I stedet ble jeg sittende, stående og gående rundt i over åtte timer og se på en rotete livestream med dårlig lyd og enkel kameraføring fra Aretha Franklins begravelse, eller «homegoing», fra Greater Grace Temple i Detroit. Først satt jeg en halvtime og så på folk gå inn i kirken og styre rundt på scenen, og bare dét var så fascinerende at jeg måtte fortsette å se det på mobilen mens jeg hentet på skolen, og også ha med den håndholdte da fredagssushien skulle hentes litt senere. Og det skulle ta helt av, med taler, skandaler, musikalsk kunst, sorg, sinne og glede. Blandingen av å være vitne til en statshendelse, noe meget privat, noe som var litt ute av kontroll, og i tillegg soul- og gospelmusikkens største prisutdelingshyllestkonsert noensinne, var en eiendommelig følelse. Mange av hennes gamle venner og kolleger talte og sang, soulmusikkens aller største som Smokey Robinson, Ron Isley, Chaka Khan og Gladys Knight. Countrystjernen Faith Hill og popstjernen Ariana Grande falt gjennom sammenlignet med de store stemmene, men det var rørende at de fikk lov å være med. Alle delte samme mikrofon, talere som sangere, og ingen hadde øremonitor. Det var først og fremst en kirkehendelse som tilfeldigvis ble filmet, dette handlet om øyeblikket og rommet.

Statsbegravelse

Og jeg ble påminnet at Aretha Franklin jo var noe langt mer enn bare den legendariske og geniale soulartisten flere av oss hadde skrevet varme nekrologer over, og enda flere lyttet til med hjertedunkende begeistring de siste dagene. Hun var faktisk «the queen of soul» og en av de største kulturelle symbolskikkelsene for det svarte Amerika, større enn for eksempel Barack Obama. Det er lett å miste troen på ord og begreper, slik vi har sett med «elite», «sannhet» og flere andre de siste årene. Og det er også lett å se på «Aretha, the queen of soul» som klisjéfylte, nostalgiske ordkonstruksjoner og varebeskrivende hyperbol, men man innså at hun faktisk var dronning. En posisjon hun både var blitt skjenket fra tidlig alder, og noe hun hadde arbeidet og gjort seg fortjent til. I det kaotiske mylderet på scenen, og sittende ved siden av hverandre på æresutstilling i timevis, satt lederskikkelser i USA som Jesse Jackson, Bill Clinton, Rev. Al Sharpton og Louis Farrakhan, den meget kontroversielle tidligere lederen av Nation of Islam. Dét vil man neppe få se igjen. Det var taler fra styre og stell i Detroit og Michigan, menneskerettighetsaktivister, idrettsstjerner, mange pastorer og professorer, familiemedlemmer, stjerner fra gospelmusikken, musikkbransjemoguler og så videre. Langt ned på talerlisten sto det til og med oppført en som var personlig venn, en franchise-eier for McDonald's-restauranter i Detroit-området. Man kunne kanskje tenke seg at begeret var tømt da, fire timer på overtid, men det viste seg å bli en av de beste og varmeste talene. Bill Clinton var på noen timer før. Han ble introdusert som «the first black president», og viste sin umiskjennelige boomer-skøyeraktighet ved å spille av «Think» fra mobilen. «Utrolig at man kan ha all verdens musikk inni denne lille dingsen», sa Clinton forundret, mens Hillary lo beskjemmet. Universitetsprofessor Michael Eric Dyson holdt senere den mest pasjonerte og ildfulle talen jeg kan huske å ha hørt noensinne, også med harmdirrende henvisninger til en viss president. Full gåsehud.

Kristen i gjerningsøyeblikket

Men først og fremst var dette en markering av den amerikanske gospelkulturen. 79-årige Shirley Caesar var full av kraft og så ut som 79 millioner dollar. Da hun sang «How I Got Over» sammen med den yngre gospelstjernen Tasha Cobbs, kan det umulig vært et tørt øye eller rolige ben noe sted, du verden for en stemme og for en medrivende låt! Jesse Jackson, som ikke klarer reise seg fra stolen uten hjelp, ble stående og gi sin respekt til grooven. Slike øyeblikk ble avløst av hverandre hele tiden. Da kisten til slutt ble båret ut, var det den fantastiske vokalisten Jennifer Holliday, som burde blitt en av de store soulvokalistene på 80-tallet, som fikk det særdeles ærefulle oppdraget å synge «Climbing Higher Mountains», noe hun gjorde til gagns, og lenge. For en screamer! Når man trodde det ikke kunne bli mer ekstatisk, tok hun det enda et stykke høyere.

Først og fremst var dette en markering av den amerikanske gospelkulturen. 79-årige Shirley Caesar var full av kraft og så ut som 79 millioner dollar

Det menneskekroppen kan være i stand til når den først får inspirasjonen over seg, er et av livets mirakler. Altså, mens denne musikken står på, er det vanskelig å tenke seg noen flottere og mer henrivende musikkopplevelse. Uansett hva slags syn man måtte ha på organisert religion, er det bare å underkaste seg når man hører det. Man blir kristen i gjerningsøyeblikket. Dette kan også oppnås ved å lytte til plater, som for eksempel det som tross alt må bli stående som Aretha Franklins beste album, hennes tilbakekomst til gospel med «Amazing Grace» i 1972. Her gjør hun de definitive versjonene av de to låtene som nettopp ble nevnt. Hennes lille band i denne perioden er et av de råeste, med Bernard «Pretty» Purdie på trommer, Chuck Rainey på bass og Cornell Dupree på gitar, alle med livslang bakgrunn fra gospel, og både før da og senere meget velbrukte sessionmusikere i soul og pop. Det svinger så hardt av de tre der at det nesten blir farlig å sette dem i kompaniskap med James Clevelands store kor og boblende tangenter. Med Aretha Franklin på toppen fyker taket av kirkerommet, og av lytterens topplokk.

Opprinnelse

Det er lett å glemme hvor sentral den svarte kirke og især de amerikanske pinsemenighetene har vært for utviklingen av populærmusikken. Og ikke bare at veldig mange fra soul, funk og R&B historisk sett har gospelbakgrunn. Hele systemet med rock ’n’ roll kommer også derfra. Det ekstatiske, predikanten som den første rockestjernen, publikums underkastelse, call & response, og så videre. Også Elvis var gospel. I Robert W. Kvalvaags bok «Det ellevte budet. Rock og religion» peker han på at både jazzens scatting og Little Richards awopbopaloobop alopbamboom er avledninger av pinsekirkens tungetale. Når man leser seg videre inn i gospelhistorien, og i Arethas kronglete livshistorie, ser man for så vidt at også orgier, groupievirksomhet, promiskuitet, vill festing og annet rockoppførsel også stammer herfra. Men denne dagen i Detroit handlet mest om kjærlighet og takknemlighet. Jeg sovnet på sofaen et par minutter utpå natten, men våknet av lyden av Stevie Wonders rolige munnspill. For en oppvåkning. Lyden av indre fred, men også med hele deres felles historie og energi innkapslet i tonene. Håper de lager film av hendelsen.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.