The Beatles «White Album» er 50 år, og utgis i kraftig utvidet versjon.

Jeg var nylig i en 50-årsdag for en kamerat, og allerede i første setning i talen var han nødt til å kommentere at han var født i året da «The White Album» med The Beatles utkom. 1968 er et ladet årstall på så mange vis, med kraftige ideologiske, estetiske og kunstneriske omveltninger. Det er nærmest som en klisjé, et overtydelig emblem. Og da tenker jeg ikke bare på 68-generasjonen, som mange mener sto for så mye godt, mens andre mener tankegodset deres innebar starten på vestens syndefall og degenerering. Uavhengig av hvor man står i dag, om man har et «ryddig rom» eller ikke, er det en kjensgjerning at det var mange ekstremt gode og storselgende albumutgivelser det året, som også er solide tidsåndmarkører for perioden og hvordan vi levde da. Kulturelle verk som man alltid kan gå tilbake til for å smatte på tidsånden.

Det stemmer dessverre ikke like godt i våre dager, da de seriøse klassikerne uteblir, albumene som virkelig manifestere seg som essensielle verk. Eller er det kanskje XXXtentacion og andre depressive og dekadente rappere som vil trekkes frem når fremtidens 50-åringer skal fortelle om året de ble født?

De fleste av dagens lyttere bryr seg vel knapt om Jimi Hendrix «Electric Ladyland», Van Morrisons «Astral Weeks», The Bands «Music from Big Pink», eller The Rolling Stones' «Beggars Banquet», for bare å ta de mest åpenbare rockklassikerne fra 1968. Skal man dømme etter den mest spilte musikken i dag, skal man ikke ta for gitt at denne rockens kanon vil bli stående. Greit nok, kanskje. Verden har utviklet seg før. Denne listen vil bli klassisk musikk for spesielt interesserte.

Men med The Beatles stiller det seg jo helt annerledes, eller?

Årets julegave til far?

Man har uansett god anledning til å sette seg inn i det spørsmålet denne helgen, da det utgis en stor jubileumsbokboks i anledning 50-årsmarkeringen for utgivelsen av The Beatles' selvtitulerte dobbeltalbum. Et av deres mest symboltunge utgivelser, i en meget stolt rekke album på det som i våre bransjedager må kalles oppsiktsvekkende få år. Hele fem og en halv time med beatlesmusikk kan man boltre seg i. Og det er det verdt – tro meg, jeg har prøvd. I tillegg til veldig mye nyrestaurert musikk og selvfølgelig haugevis med demoversjoner, ubrukte låter, sessions og øvingsopptak, er det en herlig, omfattende og dypt informativ bok i storformat, med flere kilo fotokunst og alt dette dilldallet som noen av oss ikke klarer å leve uten, selv om det kun er avbildet i god oppløsning.

Man kan levende se for seg mange lykkelige mødre og bestefedre få en ekstra fin juletid når dette eventuelt blir pakket opp. Tanken på å la samtiden fare og bare sveve inn i dette universet noen timer, mulled wine innen gripeavstand, er meget forlokkende, i alle fall med tanke på hvordan verden har utviklet seg de siste årene. Man trenger ikke ha en overdreven interesse for popkulturell arkivvirksomhet, heller – dette er ren, skjær virkelighetsflukt. Har vi noen gang hatt mer behov for dette enn nå, egentlig?

Man trenger ikke ha en overdreven interesse for popkulturell arkivvirksomhet – dette er ren, skjær virkelighetsflukt

Fragmentert helhet

Det var selvfølgelig en umulighet for Beatles å overgå «Sgt. Pepper» fra året før, selv om de sikkert ikke hadde rukket å tenke over at de hadde skapt et samtidsikon engang. De laget bare musikk og levde nåtidslivet i et heseblesende tempo. De rakk jo flere viktige singler og prosjekter i mellomtiden også, men det var et nytt Album verden ventet på.

Samarbeidet med produsent George Martin og hans eksperimenterende studiostab i hvite frakker, hadde kanskje også nådd sin topp. Måten de lekte seg i studioet og brukte den daglig utviklede teknologien og mulighetene i studioet på som et eget instrument, fikk en liten reaksjon her. Deres åndelige fase, med besøk til guruer i India og annen utstrakt tankevirksomhet, var bare delvis vellykket, men det fikk dem i alle fall til å angripe låtskrivingen på en litt annen måte. Det er absolutt et frodig verk, med veldig mange låter, noen litt fjollete og unødvendige, og med utålmodige hopp innom mange forskjellige musikalske sjangre. Men det er bortsett fra eksperimenter som «Revolution #9» enklere, det er stort sett mer rockorientert og jordnært, det er mer øvingslokaleaktig. Man merker dette på alle timene med bonusspor, det var veldig mange takes, men det baserte seg på forholdsvis enkle innspillinger med få fiksfakserier i studio sammenlignet med tidligere. Back to the roots, slik mange også tenkte selv i revolusjonstiden.

Hvor ble det av alle gutta?

Et av de gamle hovedsporene i fortellingen om dette albumet er at det virket som fire enkeltmennesker som laget hver sin type låter, med i alle fall tre viktige enkeltlåtskrivere, at det av den grunn er fragmentert og at innspillingen var preget av krangling og krasjende egoer. Begynnelsen på slutten. Dette narrativet har også involvert bakstreverske anklager om John Lennons ferske og enorme kjærlighetsobjekt Yoko Ono og hennes såkalt ødeleggende virkning på bandets samhold. Det var sikkert ingen enkel 9 til 4-jobb å få innspilt dette materialet, med unge voksne personer som var midt oppi denne brytningstiden selv.

Men det er også mulig å se på dette som et comeback for guttegjengen, og en fin tid for dem. Ringo Starr stakk av og ble borte en god stund, men de andre ble ikke sure på ham – de ga ham tid, sendte ham postkort og sa at de savnet verdens beste trommeslager, «vi har skrevet nok låter til to plater, kom tilbake!» Da han til slutt kom, ble han møtt av et trommesett dekket med blomster. Det var glede og samhold her også! For Ringo var disse dagene et glimt tilbake til gamle dager.

Hjertestrenger

Boksen gir mange aha-opplevelser. Det er fascinerende å høre utviklingen fra de hovedsakelig akustiske «Esher-demoene» frem til ferdig produkt, og hvordan en rimelig røten, langsom tolvminutters vamp som «Helter Skelter» kunne forandre karakter totalt og bli til en eksplosjon. Samt å høre små fragmenter og forsøk på låter som senere skulle dukke opp i andre sammenhenger. Men mest givende er bare å høre selve albumet veldig nøye igjen. Før elsket jeg de ekstatiske rocklåtene herfra høyest, men det er ingen tvil hvor hjertet ligger: i de aller enkleste og søteste låtene, som Pauls «Blackbird» og Johns «Julia». Kan egentlig popmusikk bli mer genuint rørende enn disse to? De er i tillegg løsrevet fra den kraftigste 68-tidskoloritten også. Paul er politisk, mens John er dypt personlig, men de plukker likevel bortpå de samme hjertestrengene. Vår egen brytningstid i 2018 trenger kanskje sine egne lyder, men The Beatles’ låter stiller utenom konkurranse og er evig.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.