Et nytt album fra Björk er en begivenhet. Det er ikke mange artister som har vært på topp så lenge som henne, i alle fall kunstnerisk, helt siden det internasjonale gjennombruddet med bandet Sugarcubes på siste halvdel av 80-tallet, og hun etterlater alltid en følelse av nødvendighet når hun skjenker et nytt verk til verden. Nødvendighet for oss, og nødvendighet for henne. Totaliteten – konseptet, ideen, innpakningen og produksjonen – er alltid imponerende og blendende, men det viktigste er at det svært ofte åpenbarer seg menneskelig skjønnhet og fundamental undring, presentert i en kunstkontekst.
Det forrige albumet, «Vulnicura», var en rystende opplevelse å lytte til i så måte: vakker, vond, overraskende, der et ord og en ørliten pause i lyden av musikken kunne etterlate et uendelig dirr i lytteren. Tematikken om bruddet med mannen Matthew Barney gjorde det ikke til en lystigere opplevelse, selv om nytelsen var enorm. Det var som en katarsis-opplevelse, og det er et av de sterkeste popalbumene på flere år.
Fakta: Björk
One Little Indian/Playground
Hennes nye utgivelse har hun, antagelig med et smil, derimot omtalt som sitt «Tinder-album». Nå kan det ikke rubriseres under en slik bokstavelig talt sveipende generalisering, men musikken utsondrer håp og fremdrift på et annet vis. Post-katarsis.
Naturen puster
Mennesker i dag trenger noe annet å se frem mot, mener Björk, og idealtilstanden, det forjettede land, selve drømmestedet Utopia, kan finnes der et sted. Et annet liv er mulig. Dette kan leses som en ny giv i hennes privatliv og verdenssyn på et faktisk plan, men også at hun ser at det er viktig å forsøke å flykte til et sted, og ikke bare fra.
Noen steder virker hun for så vidt lett gjenkjennelig nyforelsket også, som i totalt nydelige «Blissing Me»: All of my mouth was kissing him / Now, into the air, I am missing him / Is this excess texting a blessing? / Two music nerds obsessing / He reminds me of the love in me / I’m celebrating on a vibrancy / Sending each other MP3s / Falling in love to a song.
Musikkelsker? Les alle anmeldelser her
Albumet er slettes ikke enkelt, men dette er jo rørende og lett å umiddelbart forstå, og dele for de fleste, enten man er bestemor på Snapchat eller ungdom på kulturhus. Hennes karakteristiske fraseringer og uimotståelige harmoniske valg svirrer rundt overalt på det omfattende albumet.
Noen ord høres bare så vanvittige ut når det er hun som uttaler dem med sine skjeve vokaler og rullende r-er; ved første gangs lytting tok jeg frem den metaforiske notatblokken og skriblet ned «Kafka-esque» og «patriarchy». De tilhører den sentrale låten på platen, ti minutter lange «Body Memory», som etter sigende var skrevet som et motsvar til bekmørket på forrige plate. Hun går gjennom snøen og bestemmer seg for å «trust the unknown, fathomable imagination, surrender to future». Naturen puster gjennom henne i dette overveldende sporet.
Elektriske kongler
I likhet med forrige gang er mye av musikken laget i tett samarbeid med den unike, venezuelanske beatmakeren og musikkunstneren Arca, etter sigende enda mer hands-on-samarbeidende underveis i Björks låtskriving og utmeisling av ideer, og ikke som en dekorering av et allerede stort sett oppsatt rammeverk. Dette gjør kanskje til at oppbygningen og forløsningen av beatsene føles mer logisk jevnt over, men også at noe av det uforutsigbare fra forrige samarbeid, de heftige kastene, forsvinner til fordel for litt jevnere flyt.
Det er få tilfeller der man reiser seg fra stolen eller legger fra seg kjøkkenredskapene i ren kunstnerisk forbløffelse; man kommer rett inn allerede i åpningskuttet «Arisen my senses» – og blir der. Kaskader av ikke-fullendte rytme-eksplosjoner holder lytteren på bristepunktet låten gjennom. Og på platen som sådan er det et fruktbart samkvem mellom elektronikk, programmeringer og det mer organisk surklete. Lyden av kor, trefløyter, harper og fuglesang kobler naturtilstanden med det urbane.(Vilkår)