To av Norges og verdens mest interessante uavhengige plateselskap jubilerer

Kollektiver og store bevegelser er viktig, men enkeltpersoner kan også påvirke kulturen. Det er klart og tydelig i musikklivet. Denne høsten feirer to av norsk musikklivs viktigste plateselskaper jubileum, og begge er 100 prosent orientert rundt gründernes personlige musikksmak, teft, kontaktnett og ikke minst stå-på-vilje i et ellers ubarmhjertig platemarked.

I den grad det i det hele tatt finnes et økonomisk bærekraftig marked for plater med musikk bitte litt utenfor allfarvei? Man må i alle fall kjenne landskapet ut og inn for å klare det. Og det Rune Kristoffersen har utrettet med Rune Grammofon og Joakim Haugland med Smalltown Supersound, er temmelig imponerende og har satt spor etter seg internasjonalt. Pussig nok med flere av de samme artistene, og med den samme husdesigneren til å skape de karakteristiske plateomslagene. Likevel har de to forskjellige og umiddelbart gjenkjennelige aura og uttrykk. Og det er vel nettopp dét som kjennetegner et klassisk, uavhengig plateselskap av historisk merke?

Hybris. Den kjente Rolling Stone-skribenten David Fricke har vært noe av en huspoet for Rune Grammofon de siste ti årene, og er inne på essensen ved disse store, små selskapene som setter sitt avtrykk på musikkhistorien, i et essay som åpner den utsøkt formgitte 20 -årsjubileumsboken «Let’s Put It To Music». Der trekker han historiens dirrende kraftlinjer til selskap som Stax, Red Bird, Apple og Creation. Nå vil jeg ikke si at Rune Grammofon har hatt artister i samme sfære som Otis Redding, Mavis Staples, The Beatles eller Oasis, men det grunnleggende engasjementet, den karakteristiske sounden, mytologiseringen og utgangspunktet i én visjon, er noe de har til felles. Rune Grammofon har også holdt lenger, fra de første viktige utgivelsene i 1998 med Supersilents «1-3» og klassiske arkivutgivelser som Arne Nordheims «Electric». Flere av de viktigste utgivelsene med norsk jazz, elektronika, samtidsmusikk, alternativrock og også pop, er blitt utgitt nettopp på dette selskapet.

Single

Rune Grammofon er et utpreget platesamler-selskap, med mange spesielle utgivelser som er ettertraktede allerede fra første dag. Multikunstner Kim Hiorthøy har fått boltre seg fritt, og bokutgivelsen baserer seg i stor grad på collager og utsnitt fra hans frodige visuelle livsverk for selskapet. Heldigvis merker man også at det har vært en utvikling underveis.

Det følger selvfølgelig også med en vinylsingle i denne boken, med tre eksklusive spor fra tre av plateselskapets artister, alle i meget melodiøs, nærmest gospelaktig form. Ja, når man hører alle disse låtene etter hverandre kommer man rett og slett i julestemning, om enn av den alternative sorten. Det sprelske storbandet Fire! Orchestra har ikke bare kremen av svenske jazzmusikere i besetningen, her finnes også to av nabolandets mest rystende stemmer i form av Mariam Wallentin og Sofia Jernberg. Komponist Maja Ratkje er mest kjent for sine utfordrende, politisk orienterte stykker og ekstreme vokalakrobatikk, men fremstår her med dramatisk skjønnsang med et nummer fra ballettoppsetningen av «Sult». Nydelig.

HP Gundersens band The Last Hurrah!! klarer også å lage meget vakker, kosmisk amerikansk musikk, og er en luring mange norske lyttere burde ha stor glede av. Han kom for øvrig selv ut med en stor, underholdende selvbiografi tidligere i år, med den herlige tittelen «Et liv i etableringsfasen».

Rock

Men det er albumutgivelsen som også kommer denne helgen, Hedvig Mollestad Trios «Smells Funny», som på best vis markerer hvor selskapet står i dag, og har gjort det de siste ti årene. Det er ikke lenger først og fremst et selskap for jazzknirk og elektronikk, det er et selskap for powertrioer og andre mindre besetninger som koker som metaforiske lokomotiv nedover jazzrockhistoriens skinneganger, med heftige innslag av prog, Jimi, Ryp og psykedelia. Mollestad er slett ikke alene om å flagge dette lydbildet, her har vi band som Krokofant, Elephant 9, Bushmans Revenge og Motorpsycho som de klareste representantene for Rune Grammofon. Hva skjedde, egentlig?

Rocken har uansett hatt særdeles gode livsvilkår på Kristoffersens vakt. På et par av låtene her føles det som om Hevig Mollestad egentlig burde kunne headline Tons of Rock på Ekebergsletta til sommeren, men la deg ikke lure, dette er langt mer enn «bare» blytung, rå kraft. Sammen med sine makkere Ivar Loe Bjørnstad på trommer og Ellen Brekken på bass, har Hedvig Mollestad virkelig funnet sitt eget groove, og skriver låter der bastant riffing og finheklede gitarflarn vikles om hverandre. Låttitler som «Beastie, beastie» og «Bewitched, dwarfed and defeathered» beskriver grunnstemningen, men vel så betagende er mer neddempede låter som «Jurasek». Det er jo selvfølgelig også navnet på hesten i «Tre nøtter til Askepott», men du verden for en skjønn låt det er, med Brekken på kontrabass for anledningen. Hedvig Mollestad skal ha stort bestillingsverk på Vossa Jazz til våren, og har fått ny oppdrift i sin allerede omfattende karriere. Antagelig godt hjulpet av sin assosiasjon til Rune Grammofon.

DJ-vennlig

Smalltown Supersound er faktisk fem år eldre, og markerer sitt jubileum på en lignende måte. Det har kommet et godt stykke siden det ble startet som et mikroselskap fra gutterommet i Flekkefjord i 1993. Men i stedet for å utgi en kunstbok med nybehandlet omslagskunst (heldigvis, siden også de bruker Kim Hiorthøy på alle omslag), har de fått Hamars store sønn, DJ Prins Thomas – som også utgir egen musikk på selskapet – til å lage en mixplate kalt «The Movement of The Free Spirit», som går over tre cd-plater og fryktelig mange strømmeminutter. Det sosiale, dj-vennlige preget gjør at selskapet skiller seg litt fra det mer samlerpregede Rune Grammofon, selv om musikken ofte er lik.

Det er uansett en vanvittig spennende musikalsk reise (beklager, ordet måtte brukes) gjennom forskjellige musikksjangre og tross alt inneholder 25 års historie og minst to forskjellige musikalske epoker. Gjennom dj-ens fingre føles det likevel som all musikken kommer fra samme sted, som den jo også gjør, enten det er Sonic Youth, Lindstrøm, Deathprod, Boredoms, Kim Gordon, Oneohtrix Point Never, Todd Rundgren, Stereolab, Bjørn Torske, Dungen, High Llamas, Neneh Cherry, Four Tet, The Orb, Kelly Lee Owens, Carmen Villain, André Bratten, Biosphere eller Peter Brötzmann. Altså kan disco, frijazz, noiserock, pop og psykedelia dele noen kjennetegn, men det trengs et sett med gode ører for å fange det opp.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.