Hardingfelekunstneren Erlend Apneseth er årets spellemann

Det er ikke bare borte i Pyeongchang vi setter alle kluter til. Når Spellemannprisen arrangeres søndag denne helgen er det med en klar oppdrift for norsk musikkbransje, etter mange år med neglebiting og dystre utsikter. Vi har knekt koden når det gjelder konkrete resultater i internasjonale popmarkeder. Det er virkningsfulle bransjeseminarer og talentfestivaler i flere norske byer. En ny generasjon på folk under 30 har funnet maktposisjoner og klarer å utrette ting på måter den foregående generasjonen ikke hadde muligheter til.

Den nervøse tiden er riktignok ikke helt over ennå, det er for stort sprang mellom de kommersielle toppene og selve isfjellet som de fleste norske musikere er frosset fast i, og spesielt i strømmingsøkonomien er det mange usikkerhetsmomenter for andre enn de mest suksessfulle. Men vi er i Norge tross alt fortsatt begunstiget med et visst sikkerhetsnett for kunstnere av forskjellig slag, om enn det er blitt tidsriktig politikk å ville trekke litt i trådene som nettet består av.

#hørnorsk

Det er fra bransjehold blitt opprettet en hashtag som sirkulerer nå ved navn #hørnorsk, og det er virkelig ikke noe vanskelig å følge den oppfordringen. Både når det gjelder omfang, kvalitet, allsidighet og kommersiell kraft er vi bedre stilt enn noensinne. Vi er nærmest selvforsynt.

Litt problematisk er det likevel at mange ikke later til å vite om denne fruktbare musikalske situasjonen. Selv om alt ligger der, potensielt tilgjengelig for alle, er det mye av den fantastiske norske musikken som ikke når ut til publikum i særlig grad. Jeg blir sjokkert når jeg ser på strømmetallene til flere av de strålende nominerte i de forskjellige klassene i prisutdelingen søndag, for ikke å snakke om tallene fra de mange oppvakte musikalske kunstnerne som ikke engang er nominert, blir spillelistet, spilt på radio eller omtalt i massemediene.

Jeg blir fristet til å sitere fra vår store poplåtskriver Pål Waaktaar-Savoys sang «Is My Confidence Reeling», også han kjent med enorme kontraster i interessen for sitt arbeid: «What's the point of writing songs that no one hears. Little waves of sound falling on deaf ears. All the care and thought. Was it all for naught».

Ja, det kan gå på selvtilliten løs. Heldigvis er det å utøve kunst ikke bare et yrke og en næringsvei eller en popularitetskonkurranse, for noen er det også et kall og en livsstil. Det vil bli lyd.

Harde kontraster

Om man ser på de forskjellige kategoriene, er det mye positiv utvikling å spore. Kategorien Årets Låt er proppfull av moderne popphits, med en tematikk som spenner fra Alan Walkers «Alone» helt til Arifs «Alene», og med god norskspråklig urban fra Hkeem og Linda Vidala & King Skurk One. Urban-klassen er også sterk når det gjelder album – dette er en kategori man tidligere har vært nødt til å spe ut ganske kraftig; snart vil det være den viktigste kategorien.

Kontrasten mellom Årets Låt og de andre kategoriene er meget hard, siden de store selskapene konsentrerer seg om hitene, men har oppsiktsvekkende få av de nominerte albumene i de andre klassene, med unntak som Cezinando. Det er uavhengige selskap som Grappa som tar seg av det meste. Dette er et soleklart bevis på hvor prioriteringene for den kommersielt orienterte bransjen ligger i dag. Så hva er da vitsen med å utgi alle disse albumene? Hør på dem, og du vil forstå. Musikk handler utrolig nok om mer enn bare hits, og mange musikere har, i alle fall tilsynelatende, fortsatt et behov for å uttrykke seg gjennom et enhetskonsept som strekker seg lenger enn bare tre minutter av gangen.

Musikk handler utrolig nok om mer enn bare hits, og mange musikere har, i alle fall tilsynelatende, fortsatt et behov for å uttrykke seg gjennom et enhetskonsept som strekker seg lenger enn bare tre minutter av gangen

Hva skjer med proggen?

Den store unnlatelsessynden i år er plater fra Broen, Kim Myhr og Atomic, for ikke å snakke om at en hel sjanger nærmest er utradert akkurat i det året den er på sitt revitalisert beste. Jeg tenker da på band som sorterer under den vide prog-paraplyen, med virkelig strålende utgivelser fra band som Wobbler, Tusmørke og White Willow, plater som har figurert på årets beste album-lister overalt i verdens spesialistpresse, men som fortsatt ignoreres i store deler av den norske musikkbransjen. Bortsett fra her i Dagens Næringsliv, selvfølgelig.

Prog og fusion, både i direkte og overført betydning, har vært en hørbar melodi i ny norsk musikk lenge. Det er nesten så de burde ha et par ekstrakategorier hver. Og, selv om det med tiden er blitt noe av en klisjé, er det i skjæringspunktet mellom sjangre det aller meste spennende foregår i dagens norske musikk. Derfor er Åpen klasse, som i fjor og året før der, den klart mest relevante albumkategorien som finnes. Ja, det kunne glatt vært en egen prisutdeling i seg selv – i alle fall en egen hashtag. Og det er herfra jeg ønsker å trekke frem det som er årets spellemann: hardingfelekunstneren Erlend Apneseth fra Jølster.

Blå harding

Før «metoo-eliten i Oslo» reagerer, må jeg selvfølgelig legge til at det er en no-brainer at Susanne Sundfør mottar den gjeveste prisen Årets Spellemann, hun er landets flotteste og mest komplette musikalske kunstner og utøver, som evner å kommunisere og være kompromissløs på samme tid, som tar for seg vår tids viktigste tema og lager viktig og vakker musikk av det. Kun tre kvinner har mottatt denne prisen før henne. Det er latterlig.

Men Apneseth fortjener også en «bib gourmand», og omtale som årets spellemann i minuskler. Han er nominert for to plater, i folkemusikksjangeren for albumutgaven av det fabelaktige bestillingsverket «Nattsongar», sammen med oppvakte musikere som Hans Hulbækmo, Ole Morten Vågan, Erik Rydvall og Stein Urheim. Det låter moderne, åpent og groovy.

Men det er ingenting mot det vanvittige landskapet som åpner seg i andreplaten med trioen hans. «Åra» er et album alle musikkinteresserte burde unne seg å høre. Det funker i bilen, i lytterommet, gående ute med headsett, under trening, på konsert.

Apneseth forvandler totalt mulighetsrommet for instrumentet sitt i møte med perkusjonist Øyvind Hegg-Lunde og gitarist med mer Stephan Meidell. Folkemusikk fra alle verdenshjørner, ambient, samtidsmusikk, dekonstruert blues, dronerock, filmmusikk, sound art: Erlend Apneseth Trios musikk inneholder alt dette. Man kjenner kvaesmaken i munnen, men også den metalliske smaken av rustne jernbanesviller og lodne snøkjerringer fra Mount Fuji på tungen. Det er lyden av natur – den faktiske naturen slik den ligger der i skogsbrynet og ved strandkanten, men også menneskenaturen. Stemningene på denne bedårende og besnærende platen er intuitive og globalt «relatable», og er nærmest et integreringstiltak i seg selv. Hør den nå.

Glad i musikk?Les flere saker her

* (Vilkår)