Norge er et av de flotteste festivallandene i verden. I hvert fall føles det slik på høsten. Bare i Oslo har vi Ultima, Oslo World Music Festival, Øya, Oslo Jazzfestival og en rekke andre skarpe arrangementer, der og i resten av vårt lange land, med oppegående booking og sømløs gjennomføring. Det er en luksus publikum burde vite å sette pris på, tidvis dyrt øl til side. Festivalene har samtidig vært i stor endring det siste tiåret, spesielt har rockfestivalene utviklet seg til å bli noe ganske annet, og adskillig mer åpne for andre stiler og kulturer enn før. Rockens tradisjonelle hegemoni i norsk festivalliv er blitt kraftig utfordret de siste par årene, selv om den fortsatt danner en slags grunnmur. Den elektroniske musikken, skapt for mer eller mindre vellykkede utslag av dans, er historisk sett blitt dyttet inn i diverse mindre telt, men den har heldigvis begynt å ese utover i totalområdene nå.
Kanskje ikke så rart — for tiden er det her den største innovasjonen foregår, og det er også her de største kommersielle fremgangene finnes. Det er den gjeldende musikken. Og smetter man inn hip hop og liknende under denne elektroniske paraplyen, blir dominansen betydelig.
EDM RIP
Det har vært mye snakk om at EDM-boblen har sprukket, selv om det selvfølgelig fortsatt er enormt mye penger i denne mest kommersielt ublu og harde varianten av den elektroniske dansemusikken. Men det var et soleklart tegn i den avstandstagenen til EDM vi merket på Calvin Harris, fjorårets mesttjenende DJ/artist i sitt slag, og hans album «Funk Wav Bounces vol. 1» som ble utgitt tidligere i sommer. Der var spekulative drops og helvetesildpåkallende lydlandskap erstattet av adskillig mildere og mer sympatiske funk-grooves. Skikkelig sommerhygge.
Det er også et soleklart tegn på at noe er i emning når man ser på festivalprogrammet til EDM-festivalen Findings som arrangeres på Bislett stadion neste uke. Det kan ha noe å gjøre med Karsten Warholms aura etter at han løp der for noen måneder siden. Det har fått en ekstra duft av suksess og glede. Den umiddelbart store og betydelige festivalen har endret karakter, og fremstår nå i større grad som en VG-liste-fokusert popfestival med hovedvekt på elektronisk musikk. Foreldre og barn-favorittene i Karpe Diem var i alle fall langt fra EDM/rave/techno/house sist gang jeg sjekket. Det samme med årets spellemannprisvinner for fremrangende sanglyrikk, den mer og mer folkekjære rapperen Cezinando. Og popråskinnet Julie Bergan. Og de noe mindre kjente bergensrapperne Sushi x Kobe. Listen er i det hele tatt stappfull av store norske navn, slik som den meget begavede poplåtskriveren og artisten Ina Wroldsen, den maskerte ridder Alan Walker og den meget glade Flisa-gutten Matoma. Uten forkleinelse for internasjonale giganter som franske DJ Snake, svenske Alesso og den tyske superveteranen og fortsatt meget velbeslåtte DJ Tiësto, som har hatt tette bånd til Norge siden hans formative dager med låter som «Theme from Norefjell». Det er i det hele tatt veldig spesielt å tenke 20 år tilbake, og i hvilken grad musikere som DJ Tiësto ble behandlet som en hagensk pariakaste av den norske musikk- og mediebransjen. Selv om det hadde en raskt voksende popularitet forsøkte mange å «holde det tilbake» — det er i alle fall et klart inntrykk av dette. De selvutnevnte portvokterne klarte uansett ikke å holde igjen lenger — jeg har snakket med mange store, seriøse aktører i norsk musikkbransje som uttrykker lettelse over å slippe å kjempe mot foreldede smakspreferanser i bransjen, noe som lenge vanskeliggjorde det å tjene store penger på pop.
Jeg har snakket med mange store, seriøse aktører i norsk musikkbransje som uttrykker lettelse over å slippe å kjempe mot foreldede smakspreferanser i bransjen
Live-DJ
Men om man skal applaudere ny åpenhet blant rockfestivalene, må man vel også glede seg over at andre typer festivaler utvikler seg og utvider sin horisont? Et tegn i tiden om endring i fokus vekk fra EDM er det uansett. Det er meget sunt liv i hit-Norge, den trenger sin egen festival. Det finnes også dem som velger å rendyrke og spisse sin profil. Samtidig som Findings arrangeres også festivalen Sommerøya i hovedstaden, på åttende året. Undergrunnsscenen for norsk klubbmusikk er meget sterk, der klubber som The Villa og Jæger ukentlig presenterer talenter som har den elektroniske musikkverdenen som marked, i tillegg til de aller skarpeste internasjonale navnene. Infrastrukturen i i den globale undergrunnen er svært solid. Det handler om dans, maskiner og DJs og sommer, men Sommerøya likevel er noe helt annet enn Findings eller den svært suksessfulle Palmesus-festen i Kristiansand. Her kommer ord som «seriøs», «dyp», «kunst» og «livemusikk» automatisk opp i søkefeltet, og headlinerne er på ingen måte kjent for hvermansen på samme måte. Oslo-favoritten Finnebassen og +plattform fra Bergen spiller live, det samme gjør den utmerkede duoen Of Norway, og det er DJ-sett fra Della og det nye technonavnet Fredrik Bekkaasen. Internasjonale headlinere med swhwung er Anja Schneider, Rødhåd og veteranen DJ Hell.
Noen som gjør noe ganske annet enn å bare trykke på play og gjøre noen intetsigende partybevegelser med hendene i været er tyskeren Stephan Bodzin, som med sine Moog-synther er kjent som en mester av liveopptreder i sin sjanger. KiNK er gjentatte ganger kåret til det beste innen såkalt live DJ-ing. Vekten på ordet «live» er et annet tegn på at disse miljøene ønsker å distansere seg fra mer alminnelig DJ-ing, en profesjon som fikk noen seriøse bulker i stoltheten i perioden da celebriteter som Paris Hilton kunne få svimlende summer for å stå og gjøre seg til med et headset rundt halsen.
Tørrfisk og techno. Sommerøya arrangeres neste uke i fascinerende omgivelser på installasjonen SALT. Bare synd at Bjørn Torske ikke skal opptre.
Tørrfisk
Sommerøya har vært en «moveable feast» i årene festivalen er blitt arrangert, og vil nå foregå i slående urbane omgivelser rundt installasjonen og kunstarenaen SALT på Langkaia ved Oslofjorden. Her blandes inntrykk av nye og gamle Oslo med vinder fra nord, der de har gjenreist en enorm fiskehjelle; en såkalt arktiske pyramide, tidligere brukt til å tørke fisk. Det er også en sauna og et langhus på området, og med flere mindre scener kan dette bli en totalt unik musikk- og festivalopplevelse. Sommerøya inkluderer også andre typer kunnskapsorienterte arrangementer, som en paneldebatt om utelivets utfordringer i møte med politi/næringsetaten. Slik kan det altså også være å feste i våre dager.