Det går kanskje mest i knotter og knapper i den mest toneangivende musikken i dag, så hvordan i alle dager har en kar fra Fræna som spiller fele klart å bli en av landets hippeste musikere? Ola Kvernberg (36) snur i alle fall opp-ned på klassiske forestillinger om instrumentet og den typiske brukeren av det. Han er en av de mest påskrudde musikerne i aktivitet i Norge i dag, og er i ferd med å bryte ut av den jazzscenen han opprinnelig ble kjent gjennom. Selvfølgelig også uten å av den grunn forlate den. Musikalsk åpenhet er jo hva alt handler om i dag. Kvernbergs instrument har vist seg å ha forbløffende versatilitet. Han har kommet et stykke fra han var musikalsk vidunderbarn rundt milleniumskiftet. Han kommer fra en spellemannfamilie, men var i ferd med å utdanne seg innen klassisk musikk da han oppdaget noen syndige jazzplater med Svend Asmussen og Stephane Grappelli i barndomshjemmets hyller. «Fele-Knut» ble født. Siden har han vært å høre i de underligste sammenhenger. Det toppet seg kanskje da han i en periode var medlem av Todd Terjes discoband The Olsens. Hans nye, omfattende band Steamdome har skapt mye oppstuss med de få konsertene de allerede har spilt på diverse jazzfestivaler, og denne helgen kommer debutalbumet. Det er ikke spesielt enkelt å beskrive, men desto lettere å like.
Vrengt verdensmusikk
Hvordan låter så dette? En hissig videreføring av Kvernbergs omfattende, og intrikate album «Mechanical Fair» fra tre år siden. Et rockband med en felespiller som avsender og primærkomponist er enestående nok, men Kvernberg har i Steamtome i tillegg en besetning utenom det vanlige. For det første har han ikke én og ikke to, men tre hardtslående trommeslagere og perkusjonister. Det er Erik Nylander, som Kvernberg også har hatt med på flere prosjekter tidligere, blant annet den fine trioen Kirsti, Ola og Erik med den strålende vokalisten Kirsti Huke i front. Det er Børge Fjordheim fra Cloroform og med flere store popartister. Og ikke minst er det Hans Hulbækmo fra Broen og Atomic. Til å binde disse rytmemakerne sammen finner vi Nikolai Hængsle Eilertsen, kåret til årets musiker her i DN for noen år siden, og minst like aktiv og allsidig bassist fortsatt. Øyvind Blomstrøm på blomstrende gitar, og Daniel Buner Formo på frodig hammondorgel utfyller den særegne besetningen. Ikke er det jazz og ikke er det rock, det er snarere en slags vrengt verdensmusikk, der folkemusikk fra land, prærie og bakgater pruster ut samme lokomotivdamp. Til tider heseblesende, men alltid med en bemerkelsesverdig intensitet, kanskje spesielt når groovene holdes nede og det lirkes rundt i meget enkle, men forførende riff.
Til tider heseblesende, men alltid med en bemerkelsesverdig intensitet, kanskje spesielt når groovene holdes nede og det lirkes rundt i meget enkle, men forførende riff
Musikkelsker? Les flere musikksaker her
Kompet går
Kvernberg står oppført med en fet smørbrødliste instrumenter utover sitt primære, slik som bratsj, hammond, vox continental, theremin, gitar, taurus, trommer, harmonium og så videre. Og denne maksimalistiske følelsen av musikalsk overskudd skyller over lytteren gjennom platens ni avdelinger, fra «Prologue» til «Credits». Uten at det av den grunn blir for mye musikkglede. Noe av musikken er skrevet på en måte som gjør at man kjenner igjen komponistens klo fra filmmusikken han har laget så mye av, for eksempel til Rune Denstad Langlos trønderpoetiske «Jag etter vind» (som det forøvrig var spennende å høre fremført i duo med en av samtidens viktigste jazzpianister Jason Moran tidligere i sommer). Her hører man lengselens drag over strengene.
Men det er i avdelingene der bandet skinner sammen og de utforsker nye rytmemønstre at denne platen for alvor tar av, der potensielle spaghettiwestern-temaer (eller fenalår-western, som det er blitt kalt), vikles inn i funk, nordafrikanske stemninger og egne grooves som man helst ikke vil slippe unna, låser seg rundt lytteren. Det er ørkenblues med innslag av regn, men også dansbar hippierock som Grateful Dead på sitt beste, eller et tørrere Santana for den saks skyld.
Rave
Den friskfyraktige «Caterpillar» er en slik låt, men det er «Black Lemon» som er selve hjertet i plata. Det er en låt man ønsker aldri skal ta slutt (seks minutter er altfor lite!), kanskje Todd Terje, Lindstrøm eller en annen norsk disco-epiker kan lage en 14 minutters remiks av denne? Låter som «Go up» kunne forsåvidt blitt fremført av et dansbart Pink Floyd på rave på Alexandra Palace sent 60-tall, med blinkende lys og boblende olje-effekter, med kutt som «Through The Mantle» som signaliserer oppstigning mot en konklusjon. Andre steder er det elementer av skoglig trønderrock og gammaldans med lommelerke og olme blikk mot kjærlighetens rivaler sent på festen på lokalet. En eiendommelig samling stemninger, med andre ord. Tre trommiser er unektelig mye, og noen ganger kan det bli litt mye skrammel. Men med Steamdome har Ola Kvernberg funnet en sound som, når presentert live i riktige omgivelser, vil få et norsk konsertpublikum til å gå i spinn.
Nye lyttere
Kvernberg og musikere i kullene under ham er en del av en gjeng som prøver å få oppmerksomhet rundt musikken sin på nye måter. Han har en solid og morsom tilstedeværelse i sosiale medier, og viser prosessen i arbeidet sitt jevnlig, med videoer og gif-er. Slik mange folk jo gjør i dag, men som kanskje ikke var helt jazzmusikeres stil før. Det er vanskelig å gjøre musikken sin synlig om man er oppfattes som lukket, det merket vi med den eksplosjonsaktige interessen for utgivelsene på ECM etter at selskapet omsider la inn 1600 av titlene sine i strømmetjenestene, og spillelister med forskjellige innfallsvinkler åpner musikken mer opp. Diffuse sort/hvitt-bilder av europeiske fjellandskaper og liknende på omslagene har antagelig virket mot sin hensikt. Noen sa til og med at det stramme papphylsteret rundt cd-ene virket avskrekkende. Musikken kan gjerne være lik, men musikere er nødt til å tenke annerledes når de presenterer musikken sin. Relative ungjazzere som Gurls og Duplex lanserer singler, og Ellen Andrea Wang gir endog ut houseremikser av sine. Ola Kvernberg er også med på denne nye åpenheten i feltet. Fela har fått en ny låt.(Vilkår)