Alternative julekonserter i Oslo og Audun Vingers favoritt-julesanger

Julen er oppskrytt. Det kan det ikke være tvil om. Alle forberedelsene man gjør, tingene man skal rekke, pengene man kaster bort, alle de sosiale forventningene som gnurer i bakhodet, for noe som i virkeligheten knapt er mer enn et par fridager, egentlig bare én (første juledag) – resten er sosiale forpliktelser og heft, rydding, oppvask og skjortestryk. Og oppkavet forsentkomming til diverse selskaper. Hvorfor kan ikke julen vare i to uker? Med mange lange og kjedelige dager da man kan annektere sofaen og pensjonere telefonen for en stakket stund, gjenlese «Trolldomsfjellet» av Thomas Mann, lytte til det Mahler-bokssettet som samler støv og dårlig samvittighet, spille langsomme slag med kort, rote frem dvd-spilleren fra boden og se på en av de mange kunstfilminnkjøpene fra noen år tilbake som fortsatt er innhyllet i plast. Pleie magesåret. Perfeksjonere teknikken på nøtteknekkeren. Men dette blir det ikke tid til. Nei, skal man få julestemning, er man nødt til å fikse det nå, før det er for sent. Da er det greit å ty til musikk. Der finnes det enormt mange muligheter.

Motstand

Man kan nesten si at den alternative julemusikken står like sterkt som den alminnelige. Det er noe med julemelodiene, de nostalgiske, harmoniske vendingene, jingle bells-perkusjon og hele tematikken og vridde variasjoner over tradisjoner, som gjør at julemusikken fenger de absolutt fleste. Det er i disse dager 20 år siden Bugge Wesseltoft utga sine nydelig lettbente solopianoimprovisasjoner over forskjellige julesanger, salmer og lignende, under tittelen «It’s snowing on my piano». Det var tenkt som en minimal detalj i hans allsidige karriere, men med 150.000 solgte eksemplarer og påfølgende millionstrømming er det for folk flest denne platen som vil bli stående igjen etter ham. Det er ikke bare vakker klimpring heller, det er en så vidt merkbar motstand i musikken som er nødvendig for at det skal ta tak. Og de dystre undertonene er imperative i den alternative julemusikken. Det er derfor soulkjempen Donny Hathaways «This Christmas» er den største klassikeren, det er noen mørke skyer over der som gjør den uimotståelig.

Det er noe med julemelodiene, de nostalgiske, harmoniske vendingene, jingle bells-perkusjon og hele tematikken og vridde variasjoner over tradisjoner, som gjør at julemusikken fenger de absolutt fleste

Musikkelsker? Les anmeldelser og artikler her

Jul i skjæringspunktet

Førjulen er blitt en av de viktigste sesongene for artistene våre. Ved siden av alle de fromme Kurt Nilsen og Anita Skorgan-kirkekonsertene finnes det like mange tilfeller av punkjul, frijazzjuleblot og adventstechno. Og det er ikke bare et opportunistisk jule-prefiks satt foran vanlig musikk. Det tenkes konseptuelt. De kommende dagene er det mye som skjer, i alle fall om man er i nærheten av hovedstaden. Lørdag er det intergalaktisk psykedelisk juledisco fra Mungolian Jetset og Ost&Kjex med gjester som Hanne Kolstø og Whalesharkattacks på Parkteatret. På Nasjonal Jazzscene Victoria er det Pøbeljul med Poing; det unike politisk teater-bandet bestående av Frode Haltli, Håkon Thelin og Rolf Erik Nystrøm, med gjester som Maja Ratkje og Lars Beckstrøm. Tirsdag er det frijazzjul på Blow Out! på Café Mir med bandet The Holiday Spirits, bestående av en bøling musikere fra ytterkantenes ytterste kanter, slik som Paal Nilssen-Love, Susana Santos Silva og Per Zanussi.

Torsdag er det «Jul i Møllergata med The Switch» på Revolver. Ifølge presseskrivet har det utmerkede poprockbandet The Switch over det siste tiåret etablert seg som en av Norges aller fremste utøvere av musikk i skjæringspunktet mellom det storslåtte, julete og det lekne, improviserte. En gyllen mulighet til å høre kultbandet fremføre låter som «Ding dong merrilly on high». Som det står skrevet: «Julen som subjekt, snarere enn objekt, og som en tradisjon som også er i konstant utvikling, settes i et skarpt men samtidig høyaktuelt lys gjennom sterke, innovative nytolkninger av låter fra en pan-kontinental sangtradisjon, med fokus på den europeiske og amerikanske sangtradisjonen.» Her tas det ikke lett på julen.

Juledoom

Det gjør det sannelig heller ikke i Kulturkirken Jakob neste fredag. Da ankommer Sondre Bratlands turné Oslo, der han fremfører den rystende klassikeren «Rosa frå Betlehem» fra 1992, i mange forskjellige kretser omtalt som tidenes viktigste norske juleplate og en av de fineste norske utgivelsene i det hele tatt. Med et kremlag musikere bestående av Paolo Vinaccia på perkusjon, Knut Reiersrud på gitar og Iver Kleive på orgel er det en litt råere og dystrere tolkning av materialet, som rammer inn Bratlands dypt alvorlige røst på en ny måte.

De politiske og religiøse undertonene i den grenseoverskridende musikken er ikke til å ta feil av. Platen ble innspilt i en kirke i Betlehem, de fikk bare bruke den midt på natten, og det var kjempekaldt der inne. Men denne kulden blir omgjort til en betydelig kunstnerisk varme. Denne helgen utgis også mesterverket på lp, da får man studert det mystisk fascinerende omslaget på nært hold.

Ny jul

Det kommer stadig nye utgivelser også. Det finnes til og med et eget plateselskap som utelukkende utgir alternativ julemusikk. Nordpolen Musikklubb er kommet til sin fjerde vinylsingleutgivelse (etter Sonja Bjønnes, Hvitmalt Gjerde og Radka Toneff), og det er med den sofistikerte filmmusikkomponisten Sven Erik Libæk, som presenterer fire eksotisk og stilfullt swingende låter, fremført av det australske bandet The Saints i 1963.

Libæk er en fortsatt underdokumentert størrelse i norsk populærmusikkhistorie, nå også som julemusikant. Et soleklart must for julemusikksamlere. Man trenger derimot ikke samle for å like Hilma Nikolaisens sesongsingle «Merrily, merrily», det er bare å oppsøke nærmeste strømmetjeneste. Det er deilig søvnig og drømmende og lengtende pop med deilige gitarer, bjelleperkusjon og hennes perfekt imperfekte stemme i god juleform.

Men prisen for årets juleutgivelse går til et poporkester fra Liverpool som kalte seg The Beatles. Man kunne kanskje tenke seg at rubb og rake fra arkivene er utgitt til nå, men her er omsider bandets julesingler, eksklusivt utsendt til medlemmer av fanklubben, nå tilgjengelige for oss andre som bokssettet «The Christmas Albums». Det er ikke veldig mye ny og uutgitt musikk på platene, men snarere mye sjarmerende tull og babbel og hilsninger fra guttene til sine dedikerte tilhengere. Omslagene er derimot riktig så fine. Det holder lenge å se på dem. Nylig ble det også lagt ut en mikstape på nettet som Paul McCartney laget til sine bandmedlemmer i 1965, i fire eksemplarer, der han eksperimenterer med tape loops og samplinger, leker med identiteter som programleder, spiller aktuelle og gamle hits som i et radioprogram, og ikke minst: hører på «Unforgettable» av Nat «King» Cole. Da senker julefreden seg for en stakket stund.(Vilkår)