Hyllestkonsertene og den nye konsertøkonomien

Bekymringen over mangelen på nye, klassiske rock ’n’ roll-band av virkelig størrelse gir seg forskjellige utslag. Da jeg sammen med tre utenlandske tidsskrifter, to cd-plater og en purring nylig plukket opp siste utgave av Obos-bladet fra posthyllen, skrek det mot meg med hvit skrift på grønn bakgrunn: Grønnplanter er den nye rocken.

Du store kineser, tenkte jeg, var vi kommet hit allerede? Den umiddelbare blafringen gjennom bladet åpenbarte riktignok ingen store nye innsikter i rockens fremtid utover at det er bra å tenke grønt og at planter er fint. Men så, på side 82, dukket det av alle ting opp en helsides annonse for et meget retro musikkanlegg med dab+ og platespiller, som en samtidens hyllest til gamle dager. Produsentens slogan gjorde også inntrykk: «Nostalgisk utenpå – hightech inni». Det er jo akkurat slik jeg føler meg! Men både plantene og hyllesten av den gamle måten å lytte til musikk på, er små tegn på menneskets stadige ønske om å stoppe moderniteten og utviklingen en stakket stund.

Den nye konsertøkonomien

Denne helgen foregår det i hovedstaden to store hyllestkonserter til to av rockemusikkhistoriens viktigste profiler: Jimi Hendrix på Norwegian Wood lørdag og Paul McCartney på Rockefeller søndag.

Disse arrangementene følger etter lignende happenings for å hedre minnet til legender som Prince og Leonard Cohen. Gammel hiphop er for øvrig også en del av denne rockehyllesttankegangen, for eksempel ble det på Rockefeller for et par år siden avholdt en minnekonsert over The Notorious B.I.G., der yngre folk som Cezinando og Arif tolket Biggies klassiske album «Ready to Die». Hverken hyllestkonserter eller mer eller mindre proffe tributtband er nye fenomener, heller ikke et stort problem: Det gir en umiddelbar glede å høre favorittsanger, og i tilfeller med noen italienske coverband som spiller Genesis, er vi nærmest over i kunstfeltets «re-enactments». Men vi ser en ny type organisering av denne tankegangen i Norge nå. Hyllestene er blitt en del av den nye konsertøkonomien og et tegn på at artister, i alle fall av en viss alder, for alvor må være på giversiden, være personlige og dele publikums ivrige entusiasme for andres musikk. Være mindre vrang kunstner og mer en god underholder. Den stadige populariteten for sangkonkurranser og karaoke-relaterte underholdningsprogrammer er en del av denne utviklingen. I det moderne hyllestkonsert-kjøret ser vi også et tegn på at mange ser seg nødt til å hente frem det gamle igjen fordi de ikke finner nok i sin samtid. Også undergrunnen er på kjøret: På den skarpe danseklubben Jæger i Oslo skal det i slutten av juli være en hyllestkveld til Guns N’ Roses’ klassiske «Appetite for Destruction», med alternative artister som Emile The Duke, Erick Electric og Whalesharkattacks på plakaten.

Mulighetsrom

Musikkelsker og mediemanipulator Christer Falck kan sies å ha tatt hevd på deler av dette markedet og har blant annet turnert landet med konsertkonseptet om Prince (som ville blitt 59 denne måneden), riktignok med litt færre kjendiser enn på den tv-overførte førstekonserten – noe som antagelig er til det beste. Jo færre kokker, jo mindre søl. Hvor man har fått ideen fra at forskjellige kjente folk skal kunne bidra til å utvikle eller hylle materialet en genial og enestående kunstner som Prince har skjenket verden, må vel folk se seg i speilet og finne ut av. En liten klunk av Jante-flasken er kanskje ikke alltid så dumt? Men Falck har skapt et mulighetsrom for voksne og dyktige artister og musikere som er satt fullstendig på sidelinjen av medier og strømmingstjenester, til fordel for ungsauer med maskiner og popjenter med fornavn. Med mange involverte kan man også trekke flere interesserte publikummere til arrangementene, fordi man treffer flere forskjellige segmenter, samtidig, på sosiale medier. Lørdag på Norwegian Wood skal man forsøksvis hylle Hendrix’ fantastiske debutalbum «Are You Experienced», som i likhet med så mange andre viktige rockalbum, ble utgitt for 50 år siden. «I Don’t Live Today» er nok et utrop mange i publikum mentalt kan synge med på.

En liten klunk av Jante-flasken er kanskje ikke alltid så dumt?

Det blir én gitarist per låt, med toppnavn som Jon Eberson, Eivind Aarset og Staffan William-Olsson, som ikke er allemannseie, men som kjenner sine økser inngående. Det er en viss usikkerhet rundt hvorvidt disse gitaristene har en like uttrykksfull røst som Hendrix hadde, men Freddy Dahl fra Junipher Greene og Chipahua står på flyeren og vil forhåpentlig bidra med sin soulrock-stemme. Den aller største gleden vil man nok uansett få av å høre den vanvittige rytmeseksjonen fremføre materialet: Paolo Vinaccia på trommer og Sveinung Hovensjø på elbass. Disse voksne jazzkattene har en rocka stil og en ild i kroppen som setter samtlige gitarister på sidelinjen. Utseendemessig er de også uslåelige.

Macca

Legendebursdagene står i kø i juni, med blant andre Paddy McAloon, Brian Wilson, Todd Rundgren og Paul McCartney på kakelisten. Sistnevnte blir 75 søndag, og i sakens anledning er det storkonsert på Rockefeller med kjendiser i kø: Finn Bjelke, Sølvguttene, Lars Saabye Christensen, Jan Eggum, Lars Lillo med flere. Pogo Pops-aktuelle Frank Hammersland står bak gildet og er også med i det meget kompetente husbandet The Love Connection, sammen med Thom Hell og Marte Wulff. McCartneys sangskatt er uovertruffen, men må man egentlig høre Tor Endresen og Rita Eriksen tolke den? Om man er av det vrange slaget, kan man selvfølgelig også hylle Macca ved å sitte i stuen og begrave seg i det nye deluxe-bokssettet som tar for seg hans vidunderlige album «Flowers In The Dirt» fra 1989, laget i samarbeid med Elvis Costello. For noen låter det er her, fra powerpopslageren «My Brave Face» til den totalt nusselige, men intrikate detaljen «Distractions» og så mange flere. Bare den innledende gitaren i «Figure of Eight» er verd prisen. Å se på en bok om denne platen, og høre den fra demostadiet til den totale pop-perfeksjon, er en stor øye- og øreåpner. McCartney var kanskje ikke øverst på trendbarometeret i denne perioden, men de kontante låtene hans var på høyde med mye av det som er i hans kanon. Måtte han og popmusikken leve evig.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.