Det var sommer i England, ungdomsopptøyer i kystbyene og likbilen han hadde kjøpt for 90 pund, var nettopp blitt tauet. Pete Townshend, gitarist i et nokså nytt og bråkete band som kalte seg The Who, var i perfekt humør til å skrive en av tidenes sinteste sanger om unge og gamle:
Things they do look awful cold
Hope I die before I get old
The Who «My generation»<br>Hitsingelen «My Generation» fikk raskt følge av The Whos debutalbum med samme tittel på plateselskapet Brunswick.
Legenden vil ha det til at Townshend skrev «My Generation» på sin 20-årsdag. Men i selvbiografien «Who I am» forteller Townshend om tre ulike tekster, tre helt forskjellige demoer og en prosess som pågikk hele sommeren 1965. 50 år senere får «My Generation» fortsatt nye generasjoner musikere til å spisse ører.
– «My Generation» er en av rockhistoriens mest ikoniske låter, et av de fremste eksempler på hvordan popmusikk kan være kunst, sier Knut Schreiner (40), musiker med bakgrunn fra band som Kåre & The Cavemen, Euroboys og Turboneger.
Han kaller den «et av rockens hovedverk, sammen med det største fra Elvis, Beatles, Rolling Stones og Dylan».
– «My Generation» er skapt i en musikktradisjon med rhythm and blues og vokal inspirert av Motown-musikken. Låten manipulerer og tøyer grensene i denne musikken og tar den inn i et farlig territorium, med eksplosjon og destruksjon. Den er en aggressiv og konfronterende låt som artikulerer ungdomsopprøret i Vesten på 60-tallet, sier Schreiner.
– Kanskje finnes det ikke låter som overgår «My Generation» i rå kraft og evne til å uttrykke generasjonskonflikt. Sex Pistols var inne på det samme, men det ble ikke like rått.
Kaldt nabolag
Sommeren 1965 bodde Townshend i en leilighet The Whos manager Kit Lambert hadde skaffet ham i Eaton Place, Belgravia. Dette er et av Londons bedre strøk, der Townshend drømte opp tekstbiter som etterhvert ble «My Generation». Menneskene rundt ham utstrålte «awful cold». Ifølge Townshends selvbiografi ble han forbigått i køen av kvinner i pels, som om han ikke eksisterte. Og andre unge i strøket hadde det travelt med å bli fremtidens establishment: «Følelsen som begynte å feste seg i meg, var ikke først og frem indignasjon, (…), men frykten for at denne sykdommen skulle være smittsom». (…) Jeg følte at begrensningene i deres foreldede vaner og antagelser var som selve døden.»
Likbilen som forsvant
Mot slutten av 1964 hadde Townshend kjøpt seg en pent brukt begravelsesbil, en 1936-modell Packard V12. Stolt parkerte han den utenfor huset i Eaton Place. En dag var likbilen vekk. Politiet opplyste at den var blitt tauet bort etter klage fra «en betydningsfull person». Den betydningsfulle viste seg å være dronningmoren, som stadig reiste forbi på vei til og fra Buckingham Palace. Synet av den parkerte likbilen minnet henne om tapet av kong George VI, som 12 år tidligere var blitt kjørt til sitt siste hvilested i en Packard av samme modell. Alt dette fikk Townshend vite av en mystisk herre, som muligens ringte fra selveste slottet. Vedkommende tilbød seg å overta bilen og ansvaret for inntauingsgebyret, som var høyere enn hva Townshend hadde betalt for bilen.
Britisk musikkpresse henter stadig frem denne merkelige fortellingen, som også står å lese i Townshends selvbiografi. Der bekrefter han at «My Generation» er tilegnet «the Queen Mum».
– I henne så jeg en kjedelig, gammel dame som ikke hadde bedre ting å gjøre enn å ta bilen fra tenåringer. Men jeg fikk jo en ganske anstendig sang ut av det, sa Townshend til Daily Mail tidligere i år.
«My Generation» kom ut i oktober 1965 og nådde andre plass på de britiske listene, den høyeste plasseringen for en Who-single i hjemlandet. Den var et urolig og støyende stykke musikk på tre minutter og 18 sekunder, med flere uhørte innslag i tillegg til Townshends sinte tekst og enda sintere gitar: John Entwistle spiller en av rockhistoriens første soloer på bass. Trommeslager Keith Moon slår an sin særegne stil, lik et steinras som holder takten. Og sangeren Roger Daltrey gjorde sitt stammeproblem til kunst:
People try to put us d-down (Talkin’ ‘bout my generation)
Just because we get around (Talkin’ ‘bout my generation)
Things they do look awful c-c-cold (Talkin’ ‘bout my generation)
I hope I die before I get old (Talkin’ ‘bout my generation)
Min generasjon. – Den tøffeste av mange tøffe låter, sier Trond Granlund (65).
Power-trio
«My Generation» holder 11.-plassen på tidsskriftet Rolling Stones rangering av tidenes 500 beste låter. Databasen Secondhand Songs har registrert over 30 coverversjoner, fra blant andre The Sweet, Oasis, Iron Maiden, Green Day og Patti Smith.
Det norske veteranen Trond Granlund har hatt «My Generation» på repertoaret og har den med på sin retrospektive samling «50 år på veien». Opptaket er gjort på Rjukan i 1979, sammen med gitarhelten Marius Müller, Salt & Pepper Band, én kassettspiller og én mikrofon.
– Lyden er vel så som så, men jeg er tålelig fornøyd med den versjonen. Det er mye energi der, humrer Granlund (65).
Granlund var 15 da «My Generation» kom. Da var han med i et band som stadig skiftet navn, men alltid hørte mye på The Who.
– Det var mange tøffe låter, men «My Generation» var den tøffeste. Det er en enormt energisk låt, ikke minst på grunn av Keith Moons trommespill, sier han.
Granlund er ikke så opptatt av sangeren Roger Daltrey og sier at han tenker mer på The Who som en «power-trio», siden det bare er tre musikere som bruker instrumenter.
– Da har du plass til å spille mye, og Keith Moon får gjort mer enn å holde takten. Det er veldig mye trommer og bass i «My Generation», mens Townshend holder ting på plass med forholdsvis enkelt gitarspill, sier Granlund.
Møte i garasjen
Knut Schreiners møte med «My Generation» kom i et NRK-program på 1980-tallet.
Ny generasjon. Et av rockens hovedverk, mener Knut Schreiner (40).
– Det gjorde et sterkt inntrykk. Det var noe av det tøffeste jeg hadde hørt. I forhold til rockband som var populære på den tiden – U2, Imperiet, Waterboys – var The Who mye råere. Samtidig var det en slags garasjerock. Du føler du kan prøve å spille selv, musikken er ikke utilgjengelig, sier Schreiner.
– Men den er ikke lett å gjøre cover av. Det er vanskelig å etterligne et band med så sterke musikere, og «My Generation» er sterk på så mange nivåer – en veldig bra komposisjon, et originalt arrangement, den virtuose bassen, den stammende vokalen og grepet med at musikken blir til noise mot slutten.
Etter Schreiners mening er «My Generation» en påminnelse om at musikkbransjen har mistet noe på veien til dagens popmusikk. Den er blitt mye mer standardisert, få grenser brytes og formatet er satt.
– Noen av de største låtene på 60-tallet hadde veldig originale arrangementer, og folk opplevde noe nytt ved å høre dem. Slikt kan man ikke si lenger, sier Schreiner.
Ungdommen er neppe like sint og frustrert heller.
– En låt som «My Generation» ville vært helt usannsynlig som hit i dag.
Les også:
Bok: Jo Nesbø holder stilen i «Mere blod».
Vin: Dette drikker du i godt krabbelag.
Restauranter: Her står tiden stille. Og takk og lov for det.
Les mer fra Magasinet her(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.