Konserter er en av hverdagslivets store gulrøtter. Festivalkos og velpreparerte spillelister til treningsbruk får ha meg unnskyldt: Den mest givende bruken av musikk er fortsatt å nyte en god enkeltkonsert med full konsentrasjon og/eller total innlevelse. Å være på ett sted sammen med andre mennesker for å oppleve én spesifikk ting noen timer.
Til det tidligere musikktidsskriftet ENOs årbok leverte jeg nettopp et bidrag der jeg greier ut om at Susanne Sundfør i Oslo Konserthus og australske The Necks på Kafé Hærverk ga meg det største kicket som konsertgjenger i 2017. Men på tampen må nok begge se seg slått av en temmelig ukjent, godt voksen amerikansk artist på en utsolgt konsert i Paris.
Å oppleve den ytterst sjelfulle boogien som Leroy Burgess med band presenterte på jazzklubben New Morning sist mandag, understreket også at viktighet, storhet og relevans ikke bare er forbeholdt de massemediale vinnerne i streamingalderen. Musikkbransjen opererer med mange parallelle løp og virkelighetsforståelser. Og det er mange langvarige karrierer på sparebluss som fortsatt medvirker til å gi folk verdifulle liv, og videre gir andre vidunderlige opplevelser.
Et liv i anonymitet
Leroy Burgess gir sannelig ikke mange resultater om man søker på navnet hos strømmetjenestene eller i historiebøkene. Han har sunget siden slutten av 60-tallet, og slo så vidt gjennom med den fine vokaltrioen Black Ivory, satt sammen av Harlem-helten Patrick Adams, som laget søt soul som ikke står tilbake for Jackson 5 eller Five Stairsteps. Men han hoppet av i 1977 for å konsentrere seg om å være låtskriver, produsent og sanger i en helt annen stil enn balladene de ble mest kjent for.
Musikkelsker? Les alt om musikk her
Til legende fra disco og New Yorks natteliv sen 70-tall/tidlig 80-tall å være, er han likevel komisk ukjent. Mye fordi han foretrakk et liv i relativ anonymitet, og skjulte seg bak en drøss med studioprosjekter med navn som Convertion, Phreek, Universal Robot Band, Aleem, The Fantastic Aleems, Inner Life, Class Action, og så videre, utgitt på små men den gang viktige selskap som SAM, Nia, Salsoul og Sleeping Bag Records. Flere av disse var «smash hits» der de var ment å være det: på dansegulvet. Radiospilling og ordinære hitlister var ikke noe for denne musikken. At det ikke var ment for evigheten, er likevel feil å si, det hører man på sofistikasjonsnivået på produksjonene og det faktum at musikken er overraskende slitesterk til nettopp det bruket: på dansegulvet.
Endelig i spotlighten på scenen. Den amerikanske soul/boogie-kulthelten Leroy Burgess på fransk jord var en triumf på flere vis.
Nye kull med discofans kommer frem hvert eneste år, og de musikalske og teknologiske fremskrittene som kom i denne perioden, gjør det til noe av den viktigste musikken fra æraen. De futuristiske og langstrakte studioeksperimentene var med på å legge fundamentet for housesjangeren som skulle utvikle seg fra midten av 80-tallet. Og den stadige etterveksten gjør at Burgess i 2017, for første gang, kan turnere i Europa med livemusikere og fremføre eldgamle låter som egentlig aldri var ment for den slags opptredener.
Burgess er, som mange glemte storheter fra æraen, i dag mest vant med å synge oppå instrumentalspor som en dj setter på, noe han også gjorde for et engasjert, hovedsakelig ungt publikum på Ingensteds i Oslo i fjor sommer. Men musikken fikk overraskende nytt liv når den ble rearrangert for liveband. Musikerne i bandet var fra Lyon, og forsto den eiendommelige, egenartede musikken fullstendig; synthlyder, perkusjon og aparte koringer var gjort på korrekt vis. Det var vanskelig å tro sine egne ører. «Let’s Do It», «Mainline», og ikke minst låtene utgitt som LOGG i 1981: «I Know You Will» og «You Got That Something» – det var fantastisk!
Burgess er, som mange glemte storheter fra æraen, i dag mest vant med å synge oppå instrumentalspor som en dj setter på
MCDE
En annen medvirkende faktor til at glemte artister får nytt liv, er den vedvarende kraften som ligger i det vi tidligere kalte «tastemakers». I dette tilfellet påvirkningskraften fra den populære tyske dj-en Motor City Drum Ensemble, for enkelhets skyld kjent som MCDE. Han er en av mange yngre dj-er som i senere år har kommet med en modernisert innfallsvinkel til musikkhistorien, og på smakfullt vis smugler inn støvete knowledge fra vinylkirkegården til dagens unge fans av elektronisk dansemusikk. Han var med på turneen som oppvarmings-dj, som for å vise sin respekt til en av sine største inspirasjonskilder, og for å bruke sin berømmelse til å hjelpe ham.
Leroy Burgess og diskjockeyen Fred Fades på klubben Touchdown på Ingensteds i Oslo, sommeren 2016.
Den unge resepsjonisten på det gamle hotellet jeg bodde på, så på arket med misunnelse da hun printet ut billetten i lobbyen og så MCDE oppført. 'ouse music, sa hun drømmende til seg selv på umiskjennelig fransk-engelsk. Og jeg traff flere som var på konsertstedet like mye for å høre dj-ene, som var plassert nede i hjørnet til venstre for scenen, med en stor gjeng klumpet rundt dj-boksen, ivrig dansende til noe obskur men fantastisk åttitallsgospel.
Dj-ing og kunnskap om obskur musikk har virkelig forandret seg siden nettet ble en like viktig primærkilde for musikken som selve nattklubben. Discokulturen har vært sett på som noe for eliten, eller på en annen side for skummelt og undergrunnsaktig. Fremgangen til nettprogrammer som The Boiler Room og lignende har vært med på å demokratisere klubbkulturen og samtidig gjort stjerner av de underligste av platenerder. Slik som Sam Shepherd aka Floating Points, en av senere års mer betydelige musikere i den mest interessante delen av ny elektronisk musikk. Han har bakgrunn fra forskningslaben og ser ut som et vidunderbarn med litt for mye innsikt i egne hobbyer, som nå er gamle synther og sjeldne plater med modern soul og jazz. Han hadde også tatt turen til Paris denne mandagen for å oppleve Leroy Burgess live, og var i likhet med resten av publikum salig lykkelig etter konserten, omringet av et hoff franske skjønnheter av alle kjønn.
Big in France. Unge franske mennesker danser til amerikansk boogie laget på begynnelsen av 80-tallet, her fra Leroy Burgess-konserten på Le Sucre i Lyon.
Frihet
Det er spesielt flott å oppleve musikk som dette i Paris, en tidvis prøvet by som likevel fortsetter å være urban på den riktige, åpne måten. Det var en meget mixed crowd, med folk i alle aldersgrupperinger, med forskjellige opprinnelsesland, kroppsformer, klassebakgrunn og livsholdninger. Noen hadde til og med tatt med barna sine. Alle delte de et ønske om frihet, likhet og flukt, den opprinnelige discokulturens etos.
Da Burgess introduserte den ekstatisk gripende «Barely Breaking Even», hans kanskje største låt, med noen betraktninger om å leve i Trumps Amerika, forsto man hvordan låten er evigaktuell. Verden går kanskje videre, men hverdagens åk og mas føles hardt på kroppen for de fleste fortsatt, og musikk er en ypperlig metode for å unnslippe det. Sammen.
17 låter med Leroy Burgess. Hør Audun Vingers spilleliste her.(Vilkår)
(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.