Anmeldelse: Liam Gallagher, «As You Were»

«Si Si, Je Suis un Rock Star», sang tidligere Rolling Stones-bassist Bill Wyman lettere ironisk på en herlig frisk solosingle i 1982. Han likte damene det medførte, men bortsett fra det hadde han ikke særlig til overs for stjernelivet. Wymans gamle band rocker utrolig nok fortsatt – senest i Køben denne uken. Rockestjernen med stor R er i seg selv derimot et fenomen som er gjenstand for stor begrepstømming. Det er usikkert om fenomenet i det hele tatt eksisterer. Det vil si: Liam Gallagher finnes. Den britiske rocken har vært et fryktelig kjedelig sted uten ham, og uten Oasis. Riktignok ikke like kjedelig som brorparten av det bandet bedrev tiden med, musikalsk, etter annetalbumet «(What’s The Story) Morning Glory» i 1995 frem til den uunngåelige nedleggelsen av bandet i 2009. Men greit nok. Kjedsomhet var grunnen til at rock ’n’ roll ble oppfunnet i det hele tatt i sin tid, og kjedsomhet og avsmaken for den har vært bensinen for alle rockestjerner.

Det er tydelig at Liam Gallagher har kjedet vettet av seg de siste årene, og mot all formodning virker det som at han finner en viss glede i musikklaging, når han nå albumdebuterer som soloartist. Han var en tufs fra Nord-England som ble sin generasjons største rockestjerne. Nå kan han føle litt på ettervirkningene igjen.

Post Malone

Man hører hvordan stjernestatusen knapt er noe mer enn en vag drøm eller en halvt glemt forestilling på låten som har vært nummer én på VG-lista de siste ukene, rapperen/sangeren Post Malones dypt melankolske «Rockstar». Her har vissheten om eksistensens kjedsomhet dukket opp til overflaten allerede mens Post Malone er på topp, og ikke engang god tilgang på «pillies» og haugevis med damer som hopper i poolen uten bh, kan egentlig løfte følelsene opp mot noe som ligner på lykke. Det er heller ikke et uttalt mål. Hedonismen kommer med en pris, selv i den nye rap-virkeligheten. For selv når man er en «rockstar», er man det i hermetegn, uten egentlig høy status eller følelse av nødvendighet. Det fyller ikke livstomheten.

Les alle artikler om musikk her

Både rock og hiphop er noe ganske annet enn det var sementert til å være i populærkulturen for kun kort tid siden, alt er i fri flyt og ledningen til moderskipet er kuttet over. Det heteronormative, og gamle regler, står ikke like sterkt. Hiphop er Vestens dominerende musikksjanger, men nærmest utstøtt av mange av sine opprinnelige fans og fotsoldater slik den fremstår på sitt mest toneangivende og populære i dag. Det står ikke mye bedre til i rocken. Avansert tungrock og forskjellige former for undergrunnsmusikk går aldri av moten og føles konstant relevant, mens rockestjernerocken knapt finnes. Man sitter igjen med en «hyggelig kar» som Dave Grohl.

Don’t Come Around Here No More

Det er nettopp beskrivelser som den ålreite, den jordnære og snille rockestjernen, en av folket, som har vært gjengangeren i de mange sjokknekrologene etter Tom Pettys tragiske bortgang denne uken. En Bruce Springsteen med innestemme, som Finn Bjelke omtalte ham som på «Dagsrevyen». Men spørsmålet reiser seg: Anonym og ydmyk – er det viktige verdier for en rock ’n’ roll-stjerne? Pettys fremste bidrag til rocken er å ha skrevet en rekke av de aller flotteste låtene på både 70-, 80- og 90-tallet: evige perler som vil bli oppdaget av fremtidige generasjoner av dykkere. Det var en dypt rørende og givende opplevelse å høre ham sammen med særdeles velspillende The Heartbreakers på Norwegian Wood i 2012. En fantastisk sjelfull musiker og good guy og med et oppsiktsvekkende rikt låtmateriale – og sound.

Men det man like gjerne ser etter hos en rockestjerne, er det motsatte. Det er ikke de beundringsverdige sidene som gjør at vi trekkes mot disse typene som mot det metaforiske fluepapiret. Det er snarere dårlige egenskaper og outrert oppførsel. Man ser fordi man ikke klarer å la være, som å forgjeves forsøke holde øynene unna et bilkrasj. Musikken skal være insisterende, gjentagende, overbevist om sin egen storhet.

Det er ikke de beundringsverdige sidene som gjør at vi trekkes mot disse typene som mot det metaforiske fluepapiret. Man ser fordi man ikke klarer å la være, som å forgjeves forsøke holde øynene unna et bilkrasj

Vraltende eleganse

Og her kommer Liam Gallagher gående inn i synsfeltet igjen, med sin svært karakteristiske sveis, swagger og vraltende gange. Med et par særdeles hederlige unntak, er Oasis-katalogen en rørleggersprekk sammenlignet med Pettys elegante linjer. Og da har jeg ikke engang regnet med Gallaghers oppfølgerband Beady Eye, et band jeg skal ha honorar på høyde med en mellomleder i NRK, eller rørlegger, for å klare å lytte til. Men rockestjernens aura er løsrevet fra eventuelle sublime musikalske kvaliteter. Det er kanskje derfor Gallaghers ekstremt vittige og ufine Twitter-meldinger blir brukt aktivt av plateselskapet i promoteringen av debutalbumet. Man regner med at det er den breiale stilen folk elsker ham for, og ikke de musikalske nyvinningene.

Det har absolutt vært en svir å se en jevn strøm av intervjuer og soundbites det siste halve året. Til og med barna hans er i beef med bror Noels barn. Som en kollega uttrykte det: Liam er gaven som ikke slutter å gi. Finnes det bedre illustrasjon av Rockestjernens fall enn det hysteriske klippet der han lager te til seg selv og minnes cd-alderen da han hadde fire stykker til å hjelpe ham med det? Neppe. Han er også et moteikon av rang. Selv under Ariana Grandes bevegende minnekonsert etter Manchester-massakren gjorde han stilinntrykk med sin egne oransje statement-parkas.

Finnes det bedre illustrasjon av Rockestjernens fall enn det hysteriske klippet der han lager te til seg selv og minnes cd-alderen da han hadde fire stykker til å hjelpe ham med det? Neppe

Opptur

Veltitulerte «As You Were» er en positiv overraskelse. Det var Noel som lagde de store låtene, men Liam som personifiserte dem. Han har dårlig stemme, men er en fantastisk vokalist. Derfor er det greit med solid låtskriverhjelp, blant annet fra hitmaker Greg Kurstin (Adele med flere). Det er mindre masete lydbilde og gir god plass til en modnet rabagast. Noe av materialet går inn det ene øret og ut det andre, men det er mye som fester seg også.

Barske rockelåter alternerer med mer interessante, nærmest introspektive låter, og tekstene veksler mellom frekke oppgjør med fiender, døve nødrim og genuine henvendelser. «For What It’s Worth» har skyggen av «Don’t Look Back In Anger» over seg, den er som en klassisk anthem, men her og andre steder på platen finnes det elementer av noe forsonende i tekstene som virker troverdig. «Chinatown» er en annen sterk låt, nærmest folk-aktig og avansert med akustisk gitarplukk. «Paper Crown» viser også sårbarhet. Ingenting er bedre enn sitatene hans når han er i godformen, men det er faktisk ikke så verst også å lytte til ham også i 2017.(Vilkår)