Nasjonalisme, patriotisme og proteksjonisme er i vinden overalt. En kald vind, vil noen si. Men det finnes også dem som velger å se positivt på ting. Globaliseringen er vanskelig å reversere, dessuten kan det sies å ha blitt et rikere og mer interessant norsk samfunn nå, selv om enkelte eldre nok fortsatt ønsker seg tilbake til 50-tallet.
Gevinstene er mange. I kinosalen som i bokhandelen. Og hva hadde f.eks. det norske fotballandslaget vært uten bindestreksnordmannen? Ok, de var nok hakket hvassere før, men det virker samtidig lovende nå. For ikke snakke om norsk hiphop og R&B, som er blitt tatt mange hakk videre av unge musikere med en annen bakgrunn enn bare metaforisk geitost og svineribbe. Guttene i Karpe, for eksempel, har gjort underverker for utviklingen av det unge norske åndslivet, og underholdningsbusinessen har også tatt adskillige laksesprang etter at deres vidløftige og «unorske» ideer er blitt implementert. Nå har Karpe sannelig kjøpt seg den staselige gamle bygningen Festiviteten i postindustrielle Skien, like ved det som passende nok heter Dizzie Tunes Plass, for å finne på en eller annen merksnodig kulturell næring av noe slag.
Snøfnugg
En fyr fra nettopp Grenlandstraktene ved navn Bugge Wesseltoft, har også i lang tid vært et oppkomme av gode og vidløftige ideer. 54-åringen er landets antagelig største jazzmusiker i dag, kjent fra svært mange forskjellige sammenhenger de siste tredve årene. Og det må igjen gjentas at han er en av få norske jazzmusikere som har vært med i en omfattende TV-reklamekampanje for gulost. Alt for jazzen! Han ble snappet opp av basslegende Arild Andersen i 1990 til hans nasjonalromantiske bestillingsverk «Sagn», med folkesang av Kirsten Bråten Berg, og spiller også synth på Jan Garbareks olympiske megahit «Molde Canticle» fra albumet «I Took Up The Runes» samme år. Senere udødeliggjort av Sissel Kyrkjebø syngende oppå en isbjørn på avslutningsseremonien for de olympiske vinterleker i Albertville, for å presentere Lillehammer til verden.
OK Bugge. Bugge Wesseltoft sitter aldri stille på pianokrakken. Han har vært drevet av en utstrakt samarbeidstrang på tvers av generasjoner, sjangergrenser og landegrenser. Nå tar han det videre med opprettelsen av det nye plateselskapet OK World.
Hvor skal jeg med alt dette?
Jo, Wesseltoft hastet tydelig videre fra all denne snøkledde estetikken, og revolusjonerte jazzmusikken med sitt mer urbane, techno- og DJ-tunge prosjekt New Conceptions of Jazz i andre halvdel av 90-tallet. Siden den gang har han vært en meget rastløs musikalsk sjel, men elementer av all verdens folkemusikk har han aldri helt sluppet taket i. Ei heller snøfnuggene, hans store kommersielle suksess er tross alt – og nå er det vel straks sesong igjen – klimpreklassikeren «It’s Snowing On My Piano». Men han har vært drevet av en utstrakt samarbeidstrang på tvers av generasjoner, sjangergrenser og landegrenser. Nå tar han det videre med opprettelsen av det nye plateselskapet OK World.
Sang og samplet hardingfele skaper nye rytmiske stemningsrom. Kanskje ikke for alles dansesko, men deilig låter det
Åpne grenser
Wesseltoft har allerede drevet selskapet Jazzland i over tyve år, og har nå nye generasjoner musikere på selskapet sitt, som f.eks. Rohey og Ellen Andrea Wang. Men det nye selskapet er hans mest radikale sjangergrep på en stund. Her er det musikk fra veldig mange verdenshjørner samlet under samme osteklokke. Men alle med Norge som et slags omdreiningspunkt. Det er bosatt mange fantastiske musikere av utenlandsk opprinnelse i Norge, og det er synd å skulle gå glipp av deres talenter, har Wesseltoft uttalt. Neste uke kommer et stort antall utgivelser, fem i tallet, med noe av den mest åpne musikken som er utgitt i Norge i det siste. I hvert fall når sett under ett. Men et interessant grep er at også mye norsk folkemusikk, som for øvrig til de grader opplever en revitalisering om dagen, er innlemmet i dette verdensmusikk-bildet. Her føyer Wesseltoft seg inn i en utvikling der det er viktig å signalisere et farvel til en eksotiserende «oss og dem»-tenkning. Vi er alle del av den samme verden. Dette er en grunn til at Oslo World har fjernet «world music» fra navnet. Det handler om alle. Og når man lytter på musikken, merker man jo at tradisjonelle toner og temperaturer har mange forbindelsespunkt på tvers av kulturer.
Folkemusikk-DJ. Produsenten og DJ-en Bendik Baksaas, som også tar norsk poesi til dansegulvet med Fredrik Høyer, skaper nye rytmiske stemningsrom med kvedesang og samplet hardingfele på albumet "Seine Sviv"
Improvisasjon
Sanskriti Shresta fra Nepal har gitt mye viktig lyd til Norge via sine syv stemte tablas siden hun flyttet hit, og har vært å høre med alt fra den indiske fiolinisten Harpreet Bansal til den norske gitaristen Geir Sundstøl (som øyensynlig har spilt med absolutt alle norske artister inkl. Sissel Kyrkjebø). Shrestas sekstett Avatar opererer i dette forjettede grenselandet mellom jazz, indisk klassisk musikk, folkemusikk og impro. Dette virker kanskje sært på papiret, men debutalbumet «Brijinga» er en åpenbaring av groovy musikalitet, der Shresta er i kokende samspill med flere av landets fremste unge musikere.
Nye teksturer oppstår når Adama Barry presenterer musikk fra Burkina Faso, på selvlagde instrumenter som duliarifløyte og en- og trestrengs fulanigitar. Dette skaper en i disse ører særdeles hypnotisk forlokkende musikk, som for så vidt ikke er ulikt deltablues. Nomademusikken hans blir også tatt videre til nye strøk med gjenskapninger gjort av den elektroniske musikkens mestre som Henrik Schwarz, Mental Overdrive og Prins Thomas. Også det med fruktbart resultat.
Ikke gå glipp av noe!
Få ukebrev med DN lørdags beste reportasjer og anmeldelser rett i innboksen.
Meld deg på herDen norske tradisjonsarven blir også kastet inn i ukjent fremtidsfarvann. Den unge, dyktige DJ-en og produsenten Bendik Baksaas, som blant mye annet tar den performative poesien til dansegulvene i duoen med dikter Fredrik Høyer, er heller ikke ukjent for å fortolke folkemusikk, som han riktignok ikke hadde noe dypt forhold til før han opplevde Helga Myhr og Gunnlaug Lien Myhr i fri utfoldelse med kveding fra Hallingdal-traktene. Sang og samplet hardingfele skaper nye rytmiske stemningsrom. Kanskje ikke for alles dansesko, men deilig låter det. Matona's Afdhal Group samler musikere fra Zanzibar med yngre norske jazzmusikere til et mildt sagt cookin’ møte (husk røykvarsler!), mens prosjektet Nordjordet kobler Øyonn Grovens Myhrens vakre norske sang med Bugges tangenter og bidrag fra nyskapende folkemusikere som Anders Røine. Alt føles beslektet.
OK World-utgivelsene lanseres med festkonsert på Nasjonal jazzscene Victoria i Oslo, torsdag 1. november.
* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.