It's funny how money change a situation/ Miscommunication leads to complication/ My emancipation don't fit your equation

Det gjorde stort inntrykk den gangen, og det gjør det fortsatt. Den meget friske åpningslåten «Lost Ones» på albumet «The Miseducation of Lauryn Hill» igangsatte med meget dump beat en ny æra i amerikansk kultur, i popkulturen generelt og kvinnesynet i deler av den spesielt. Den satte sitt preg på mye av musikkvirkeligheten som skulle følge. Det er utrolig nok gått 20 år siden albumet ble utgitt, men hvorhen har musikken og kulturen egentlig beveget seg i denne perioden? Og hva i alle dager skjedde med Lauryn Hill, en av de største karriereskuffelsene i soul, hiphop og moderne amerikansk musikk? Det har vi gode grunner og muligheter til å tenke på om dagen. Det er til og med blitt utgitt en bok om hvordan denne utgivelsen forandret landskapet for så mange. Men også fordi Lauryn Hill selv er på en sjelden verdensturné i anledning 20-årsjubileet for sin moderne klassiker, en turné som avsluttes i hovedstadens ærverdig urbane byhall Oslo Spektrum tirsdag.

Hva i alle dager skjedde med Lauryn Hill, en av de største karriereskuffelsene i soul, hiphop og moderne amerikansk musikk?

Lauryn-tid

Hun har vært en meget risikabel konsertbillett i årevis, og i Frankrike tidligere i høst tok visstnok fansen nesten til gule vester for å uttrykke sin misnøye med hennes nyarrangeringer av låtmaterialet, lange utsettelser og generelle oppførsel. Men alt dette har vi vel lært oss å venne oss til med henne? Om man først falt for et sjelfullt, men dypt problematisk kreativt sinn, kan man ikke forvente å få en forenklet avstøpning, en forbrukers krav om at artisten skal «levere» etter en falsk idealisert oppskrift, og så videre. Ja, dette er vel en tapt sak i dagens underholdningsindustri. De tverre geniers æra er omme.

Hun later uansett til å ha kommet seg kraftig etter tidligere turneer. Da hun headlinet Molde Jazzfestival i 2005, kom de dårlige historiene og ryktene henne i forkjøpet, de festivalfrivillige i den norske småbyen ble advart om gigantiske divanykker, forsinkelser og potensielt trøblete stemning for alle involverte. Hennes turnémanager bøtet litt på skaden ved å anmode arrangørene om å stille alle synlige klokker én time frem, slik at de lettere kunne operere med «Lauryn-tid». Da hun gikk på scenen, sa hun programmatisk unnskyld for å ha latt publikum vente så fryktelig lenge, men i virkeligheten var det altså ikke så ille forsinket likevel. Morsomt.

Suksess med mening

Det er kanskje ikke rart at den kjappe solosuksessen ga henne nykker, hun solgte over 400.000 fysiske eksemplarer i hjemlandet den første uken, og etter hvert skulle det tikke over 20 millioner eksemplarer på verdensbasis. For denne platen ble hun nominert til ti Grammy-priser, og vant fem av dem. Som kvinnelig debutant slo hun alle slags rekorder. Hun hadde for så vidt allerede stor suksess i den liveband-aktige rapgruppen The Fugees, som vokste seg gradvis opp til et verdensomspennende gjennombrudd med albumet «The Score» i 1996.

Det formelig veltet cd-plater ut av butikken jeg jobbet i det året. Men Hill hadde større tanker, ikke om å bli rik og få verdensherredømme (i hvert fall ikke bare), men om at musikken og livet kunne bidra med noe mer positivt og oppbyggelig. Som hun sa i «Superstar» på solodebuten: Now tell me your philosophy/ On exactly what an artist should be/ Should they be someone with prosperity /And no concept of reality? Hun besvarte selv spørsmålet ved å utgi et album som beviste at oppvakte holdninger, rotfestet musikalitet og spirituell søken også kunne være det man brukte plattformen sin til å vise til omverdenen.

I bokform

Den kjente hiphop-feministen og forfatteren Joan Morgan har også nylig utgitt boken «She Begat This – 20 years of The Miseducation of Lauryn Hill», som minner en på hvilken omveltning denne platen sto for den gangen. Det er ikke en typisk musikknerdbok om innspillingsprosessen av albumet, her går vi i langt mer sosiopolitiske ærender, skrevet i en tidvis ekstrem soul sistah-stil, men fortsatt forståelig for de fleste med interesse for kulturell utvikling og musikk, og 90-tallet. Ja, musikken var fantastisk, hun beviste at kvinner kunne være meget solide rappere samtidig som hun sang vakkert, og treffe et stort publikum uten å miste grepet om sitt opprinnelige. Hun prydet den da kritthvite motemagasinbransjens forsider med en eksplisitt «blackness», med naturlig hår og hud. Hun viste oss frem som for første gang, skriver Morgan.

Hill klarte å snu litt på kvinnens verste roller i den allerede da kommersialiserte hiphop-scenen, ved å være alt på én gang, ikke bare tomboy, ikke bare kirkegjenger, ikke bare tøff, ikke bare sexy, ikke bare predikant, ikke bare morsskikkelse – ved å være et fullendt menneske midt oppi en kultur som opererte med tydelige regler om hvordan en skulle oppføre seg. Da hun valgte å bli mor i forholdsvis ung alder, mens karrieren hennes var i starten av en eksplosiv oppgang, møtte hun mye motstand. Hun ble anmodet om ikke å fullføre svangerskapet, av kommersielle hensyn til sin karriere, men også av moralske hensyn på grunn av at man som kvinne ikke kunne gjøre begge deler. Man måtte velge. Hill har selv fortalt i intervjuer at svangerskapet hverken gjorde henne gal eller deprimert, men at hun emosjonelt og kreativt vokste enormt parallelt med at magen gjorde det. Hun skrev låter som i en kreativ oppvåkning. Alt dette er rørende beskrevet i nydelige «To Zion».

Sendebud fra fortiden

Det skulle bli flere barn, men ikke veldig mye mer musikk. Det spirituelle tok forrang, og hun benyttet oftest plattformen til å snakke om ting hun mente var viktig. Hennes MTV Unplugged-plate i 2002 ble et vanskelig eksempel på dette. Krangling med musikere et annet.

Hills album er en klassiker, om enn litt lang – men det kan man jo gjøre noe med i våre dager. Hiphop og R&B låter veldig annerledes i dag, men singlehitene «Doo Wop (That Thing)» og «Everything is Everything» bør kunne funke fortsatt, om enn bare som et deilig sendebud fra fortiden. Både Drake og Cardi B, dagens største artister i hiphop-sfæren, har begge med klar historisk tydelighet samplet «Ex-factor» herfra. Kampen hennes ble ikke vunnet, det er fortsatt en dekadent og destruktiv popkultur i dag, og selv om det skjer mye positivt, har det ikke samme massive effekt. Om da ikke Solange klarer det i 2019.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.