Audun Vingers guide til norsk ny og eldre soul

Det er glade dager i norsk musikkliv. I hvert fall i store deler av det. Om man er så heldig å befinne seg i hovedstaden med billetter denne lørdagen, kan man velge mellom to viktige norske soulkonserter som avholdes på samme tid, begge signalhendelser. Fjorårets store debutant Charlotte Dos Santos, som høstet meget god kritikk i denne avis og de fleste andre steder for det fascinerende, lille albumet «Cleo», skal ha sin største konsert på egen jord (hun bor nå i Berlin) siden gjennombruddet i fjor sommer.

Hennes eiendommelige stil rører innom sær hiphop, lydbildet fra ultraobskure modern soul-singler, psykedelisk folkrock og det mange vil kalle ny-klassisk soul. Selv om hun nok tilhører urban-sjangeren, er det også med aller største selvfølge hun opptrer på Nasjonal Jazzscene. Et par ærlige halvliterkast derfra, nede i Vika-området, skal åttitallets store soul- og partyband Chipahua, som nå består av en rekke meget kjente voksne musikernavn fra norsk pop, rock og jazz, få æren av å åpne Klubben, et konsertsted i det nye kultur- og næringskomplekset Røverstaden. Lokalene er minst like legendarisk som musikerne i bandet – kjellerlokalene var tidligere åsted for den herostratisk berømte Club 7, og noen år senere den meget tidsriktige klubben Sardines.

Skru opp ørene for samtiden

Det er i det hele tatt positive dager for den utvidede soulsjangeren. Det faktum at hiphop er blitt den verdensledende musikksjangeren har gjort underverker for fremveksten av ny r&b her til lands, men det er sannelig mer tradisjonell soul også. Mine favoritter Sisi og Nosizwe har fått selskap av flotte vokalister som Sofie Tollefsbøl i bandet Fieh, og Rohey Talaahi bandet Rohey, bare for å nevne de mest kjente.

Soul kan som kjent oppleves i mange former, så det er synd å oppdage at den norske ryggmargsrefleksen fortsatt tilsier at soul først og fremst handler om «gritty soul sisters» fra 60- eller tidlig på 70-tallet, slik man kunne få inntrykk av etter to lister over «den viktigste soulen» som nylig ble publisert i henholdsvis Dagens Næringsliv Etterbørs og det Tromsø-baserte musikknettstedet Feedback. Hvor enn fantastiske navn som er på disse listene, musikk jeg elsker dypt, føles det også skuffende trangt. Det er jo så mye mer. Man kan finne de mest intense opplevelsene av soul og soul-tilstedeværelse også i nyere elektronisk musikk. Som om det skulle vært noen nyhet.

Musikkelsker? Her kan du lese flere anmeldelser og kommentarer

Hønefrik, esse

Selv om det fantes flere populære DJs tilbake til 60-tallet, var det like gjerne band nordmenn gikk ut og danset til i hine hårde dager. At nettopp Chipahua får æren av å introdusere de nygamle lokalene på Klubben, er logisk. De var nærmest som et husband å regne, et gøyalt sideprosjekt for en rekke av datidens fremadstormende musikere. Mange kjente og glade coverlåter fra soulens prime, litt frekk jazzfunk, og noe egenskrevet materiale sto på settlisten, til stor glede for tigerstadens uteløver. De ble et større band nasjonalt etter utgivelsen av albumet «The Soul Survivors», som ble tatt opp live på Club 7 i 1984, utgitt på det lille selskapet Hit records. Det finnes ikke på strømmetjenestene, men er verd å lete etter. Noe av det kan føles litt hårete og datert nå, men det ryker av «Ain’t that peculiar», og det egne materialet gir stor merverdi. Heldigvis var NRK flinke til å dokumentere livemusikk i denne perioden, og det er et langt konsertopptak å se på nettarkivet deres og på Youtube.

Stjernelag

Flere av musikerne var veletablerte fra jazzen allerede, som gitaristen Jon Eberson. Pust inn, det kommer mange navn. Sidsel Endresen, tidenes mest sjelfulle norske vokalist, var en stor fusion-popstjerne fra Ebersons band, sammen med den meget funky bassisten Geir Holmsen og trommis Bjørn Jenssen. Unge Nils Petter Molvær gjorde allerede furore i Masqualero, her kompletterte han blåserrekken med saksofonisten Morten Halle og trombonist Torbjørn Sunde. I tillegg var det Ruphus-veteranen Kjell Larsen på gitar, Finn Sletten på perkusjon og ikke minst Ole Henrik Giørtz på tangenter og vokal.

Som gammel opplending vil jeg alltid ha et varmt hjerte for de syngende søstrene Maj Britt Andersen og Inger Lise Rypdal

Hans perfekte komposisjon «Just Another Lovesong» er en av de fineste norske soul/jazzpop-låtene noensinne, der Endresen tangerte Patti Austin i høstlig klang. Den er også Endresens erstatter Torun Eriksen i besittelse av. Som gammel opplending vil jeg alltid ha et varmt hjerte for de syngende søstrene Maj Britt Andersen og Inger Lise Rypdal, allerede på midten av 80-tallet veteraner i norsk musikkliv. De er fortsatt stjerner i min bok. Men det spørs om ikke den aller største stjernen på den nyrestaurerte kjellerscenen denne helgen er Freddy Dahl (65).

Saluki

Sjarmøren Dahl er en meget sentral utøver gjennom flere epoker i norsk musikkliv, og at han ikke er innlemmet i den såkalte Rockheim Hall of Fame er om ikke en skandale, så i hvert fall en skam. Som vokalist og gitarist i progrockbandet Junipher Greene utga han en av rockens største klassikere med «Friendship» i tilbake 1971. Så var han i like progstore Ruphus, og han har vært stjernevokalist i mange rock, soul og pop-prosjekter siden, og med raffe jazzmusikere som Pål Thowsen. Men han har i perioder gått litt under radaren i feiringen av norsk musikk. Han utga et brillefint men dessverre lite oppdaget debutsoloalbum høsten 2016 under navnet «Never», der deler av platen var avslappet, breezin’ soulrock à la Boz Scaggs. Og den tøffeste LP-en du kan kjøpe for tiden er utvilsomt den forseggjorte nyutgivelsen av bandet Saluki og deres debutplate fra 1977, blant annet med en med en purung Bjørn Jenssen på trommer og Dahl i front.

Utgitt av Compendium, som var datidens hippeste platebutikk og frikerkollektiv. Musikken er proggete jazzfunk med innslag av vestkystrock og dermed av sin tid, samtidig låter det jo akkurat slik veldig mange yngre og dedikerte musikkfans digger det i dag. Ikke bare med tanke på den nye progbølgen, det er tidvis veldig dansbare og sjelfulle grooves også. Det drøyeste er vel nyinnspillingen av Junipher Greene-låten «Take The Road Across The Bridge» med Radka Toneff og Sylvi Lillegård i korrekken, det er så funky og full av frikerfrihet at det er som om tiden opphører. Må lyttes til med armene i været, og med vissheten om at den gode musikkens tid alltid vil komme igjen.

* (Vilkår)