Kunsten å skrive sangtekster

Etter at Bob Dylan overraskende nok fikk Nobelprisen i litteratur i fjor, er det antagelig fritt frem for litterær opphøyelse av alskens popmøl både her og der. Dylan har utvidet den amerikanske sangtradisjonen med sitt flettverk av allusjoner, indre og ytre referanser, spill med identitet og minneverdige enkeltsetninger, og den akademiske interessen for hans lyriske totalverk har alltid vært stor. Men en mer alminnelig interesse for poptekster av vidt forskjellig slag har også holdt seg godt.

Musikkelsker? Les flere anmeldelser her

Siden den mer litterært orienterte klassiker-folkelesningen later til å være på tilbakemarsj til fordel for Instagram-visdom, tv-serier og Youtube-stjerner, med forfattere som Hjorth og Knausgård som mulige, hederlige samtidsunntak, er det kanskje snarere poptekstene som blir nasjonens felles referansegrunnlag hva angår idiomer, metaforer og språklige tradisjoner. Etter å ha tilbrakt en time av julekvelden med å gjennomgå det allegoriske rammeverket i Karpe Diems sangtekster fra de siste to årene sammen med barna, har jeg likevel ikke mistet all tro på fremtidens analytiske ettervekst.

Hjertet utpå skjorteermet

Om man ser på nominasjonene i tekstforfatterklassen for årets Spellemannpris, som ble offentliggjort denne uken, er hele fire sårbare menn nominert, om enn av noe forskjellig støpning. Alle med morsmålet som orienteringspunkt. Erlend Ropstad er en ærligrufsete singer/songwriter med hjertet utenpå skjorteermene, Frank Tønes er en underfundig visesanger med lyrisk klo, postpunkpoet (og prisbelønt forfatter) Sverre Knudsen er en politisk-personlig performanceartist, mens rapperen Kristoffer Cezinando Karlsen med ambivalens, gylne psykiske sårkanter og kjønnsnøytrale følelser er sin generasjons perfekte skald. Han vant i fjor og gjør det sikkert igjen. Engelsk er selvfølgelig fortsatt popens globale språk, men det satses ikke spesifikt på engelsk poplyrikk i Norge foreløpig, utover bransjekollektivene som utvikler dagens topphits, og artister som Ellen Andrea Wang og The Switch som begge opererer med eksterne tekstforfattere i henholdsvis Martin Hagfors og Peter Vollset. Dette er et potensielt vekstområde.

Nytt pensum

Kommende tirsdag utgir Mona B. Riise en bok på Pax forlag kalt «Norsk pop-poesi». Der presenterer hun en rekke norske poptekster, gamle som nye, forteller om hva de har betydd for henne personlig i forskjellige stadier av livet og supplerer med korte intervjuer med sentrale låtskrivere. Her er også innslag utenom den tradisjonelle poptekstpensumlisten, med artister som for eksempel King Midas, Jenny Hval, Vilde Tuv og Turbonegro. Store deler av boken er viet selve tekstene, satt opp i skriftspeilet som var det alminnelige dikt som skal leses. Bør sangtekstene også behandles som sådan? Vil det komme til å stå «kule norsklærere» i klasserommene med utskrifter av Cezinando-tekster og vennlig tvinge elevene sine til å skjerpe tolkningsapparatene og forsøke å åpne språkforståelsen? Det er nok i full gang allerede. Spørsmålet er likevel alltid om slike tekster fungerer uten den idiosynkratisk anlagte resiteringen til nettopp en Cezinando eller for eksempel Lillo-Stenberg, om aksentueringen, gitartrillene, beatsene og den spede stemmen kan løsrives fra tekstene, så de kan få nytt liv inni de som leser dem? Sangtekster på papir mangler ofte et bærende element.

Vil det komme til å stå «kule norsklærere» i klasserommene med utskrifter av Cezinando-tekster og vennlig tvinge elevene sine til å skjerpe tolkningsapparatene og forsøke å åpne språkforståelsen?

Vakre tapere

En av fjorårets store salgsvinnere i poesiavdelingen var musiker Stein Torleif Bjellas debutbok «Jordsjukantologien». Den utkom i flere opplag på tampen av høsten og kan sikkert være en sunn gateway drug til andre litterære opplevelser for de mange som liker musikken hans. Og det var nettopp godt å se at han ikke bare tok sangtekstene til bokformatet, noen som sikkert hadde vært tilstrekkelig for mange, men heller skapte et eget litterært landskap der inne, riktignok med flere fellestrekk med de menneskeskjebnene han ofte portretter i sangene sine. Han ser vel, gjennom de litterære figurene sine, også stundom rundt seg og lurer på hvordan dette egentlig skal gå fremover. Som det står, i utdrag:

«Eg er engsteleg / for at nye generasjonar // ikkje ser anna enn samtida. / På mitt tun går fortid / notid og framtid hand i hand. // Det er berre det at alt stoppar her.»

Bjella har et slektskap med sin egen generasjons bygderomantikere i litteraturen, men kanskje tettest bånd med spelemenn som Fløgstad og Grytten; musikalske storytellers som kan tegne frem småfolk med bred pensel. Således er Bjella en opplagt kunstner for den norske folkesjelen – så lenge den varer.

Scott Walker

Men det finnes noen unntak, der sangtekstene kan få et rikere liv som svarte bokstaver mot hvit bakgrunn. Og da må vi til England. Det tradisjonsrike forlaget Faber & Faber har i senere år utgitt noen bøker, utstyrt med deres klassiske diktsamlingbunad, med låttekstutvalg av Jarvis Cocker og Billy Bragg, men det lykkes på ordentlig først med utgivelsen av Scott Walkers «Sundog».

Walker var en stor popstjerne og ungpikeidol med de smektende Walker Brothers på 60-tallet og gikk videre med fire vidunderlige og særegne soloalbum før karriere og kreativitet tilsynelatende stagnerte. Siden 1995 har han hatt en av pophistoriens mest ekstreme sen-perioder, der hans karakteristiske og særdeles vakre stemme er satt til ofte svært dystre, repeterende arrangementer. Det er lite musikk som evner å sjokkere lenger, men Walkers verk siden mesterlige «Tilt» (og tre påfølgende album) er rett og slett skremmende. Det er som om man lytter til selve Døden, det føles som hudfiller og spindelvev i øret, kombinert med skjønnhet og sterk, lyrisk tilstedeværelse. Denne siste perioden vektlegges naturlig nok i boken, men det er merkelig hvor godt og annerledes de lange, stammende verselinjene fungerer også uten den unike musikken. Kanskje bedre. Som den språklig søkende forfatteren Eimar McBride skriver i sin innledning, går man fra tekst og musikk uten at Walker har presset på en et budskap eller en følelse av fullendelse. Det dirrer videre. Det er foruroligende men også morsomme tekster, blant annet med referanser til Nicolae Ceaușescus henrettelse, Attila hunerens flaggstangsittende hoffnarr Zercon (ja da), Pier Paolo Pasolinis siste minutter, Elvis’ dødfødte tvillingbror Jesse og så videre. «The Sun Ain’t Gonna Shine Anymore», som Walker sang på 60-tallet. Men boksidene lyser opp.

* (Vilkår)