Det gror ikke mose på en rullende stein, het det i sin tid. Jann S. Wenner hadde dette i tankene da han oppkalte sin pressehistoriske hybrid av magasin og avis etter det engelske bandet og Dylans store elektriske gjennombruddslåt. Den første utgaven av Rolling Stone ble laget og utgitt i San Francisco i 1967 og var i tillegg inspirert av Wenners mentor, den 50 år gamle jazzskribenten Ralph J. Gleason, som hadde skrevet et langt essay i The American Scholar kalt «Like a Rolling Stone». Om datidens hurtigvoksende motkultur; en protestbevegelse knadd med rock, poesi, forskjellige former for frihet og ungdommelig fremtidshåp. Der nailet gamle Gleason den revolusjonerende følelsen ungdomsgenerasjonen i USA levde med i disse tidene, og det var denne virkeligheten Wenner ville dekke, på en seriøs journalistisk måte. Ikke bare musikken, men også de sosiale og politiske ringvirkningene i vannet etter den. Det nye samfunnet.
Det ble en umiddelbar suksess.
Fakta: Rolling Stone/Jann S. Wenner
«50 years of Rolling Stone»
Abrams Books 2017
Selvfeirende
Rolling Stone fyller 50 år, og denne uken ble det kunngjort at Wenner omsider har bestemt seg for å selge bladet. Han solgte 49 prosent til det Singapore-baserte selskapet Bandlab i fjor og uttaler til The New York Times at selv om han og sønnen Gus føler de nå ikke lenger er i stand til å realisere alle sine ambisjoner, blir han gjerne værende som redaktør.
Wenner har vært selve ansiktet på kapitaliseringen av hippietidens ideer, alltid smilende med i dress på ukens nye gallamarkering av et eller annet som har med rock ’n’ roll-businessen å gjøre. Bladet hans fulgte boomer-generasjonen, var med på å fargelegge ideen av 60-tallet og var også mediedefinerende de to påfølgende tiårene. De siste tre tiårene har vært preget av mye opp og ned, mest ned, men det er fortsatt et meget sterkt merkevarenavn, en institusjon som kan bli en flott fjær i hatten for et av de virkelig store konsernene innen kultur, medier og teknologi i dag. Men da må de tåle å bære historiens vekt videre.
Det er fortsatt et meget sterkt merkevarenavn, en institusjon som kan bli en flott fjær i hatten for et av de virkelig store konsernene innen kultur, medier og teknologi
På forsiden. John Lennon på omslaget av Rolling Stones første nummer. Det ble ikke siste gang han prydet det omslaget. Foto: Rock & Roll Hall of Fame/Carl Harp
Coffee table
Boomer-generasjon er flinke til å feire seg selv og det de oppnådde i ungdomsårene (og senere), og Rolling Stone har i stor grad vært et monument over seg selv i mange tiår allerede, så det er ingen stor overraskelse at jubileet blir massivt feiret. Det pågår en stor utstilling over tre etasjer i Rock & Roll Hall of Fame i Cleveland, og det er blitt utgitt atter en storformats salongbordbok, den anbefalelsesverdige «50 Years of Rolling Stone». Den er blant annet en trip for øyet, med mange utsøkt reproduserte fotografier man aldri blir lei av å studere. Den unge Annie Leibovitz vil alltid være en fotograf man forbinder med bladets virkelige gjennombruddsfase på tidlig 70-tall, men det har vært mange andre fremragende fotografer, både før (Baron Wolman) og etter henne (Mark Seliger). Det er historisk dirr også over vår tids ikoner som Rihanna, Kendrick Lamar og Lana Del Rey når man ser dem plassert i kontekst her. Det må man aldri glemme oppi den konstante «gullalder»-graviteringen.
Rocken er på museum. Over tre etasjer på Rock & Roll Hall of Fame kan man oppleve Rolling Stones historie og nåtid. Men hva vil fremtiden bringe? Foto: Rob Muller/Rock & Roll Hall of Fame
Fotograf. Rolling Stone er kjent for sine gode fotografier. Annie Leibovitz satte tidlig sitt preg på bladet. Her dokumenterer hun en konsert i Los Angeles i 1977.
Journalistisk nyskapning
Mer enn at bladet har oppdaget og hausset opp nye musikalske retninger (det var ikke helt alene om å dekke tonene av the summer of love), er det rent journalistiske innovasjoner Rolling Stone vil huskes mest for. Boken gir noen smakebiter på stil og tematikk, men det er ikke bare en ’nte republisering av dem, det er tekster om selve tekstene, hvordan de ble til og hvordan de ble mottatt.
Det store hovedintervjuet er klassisk, inspirert av lange, grundige og godt redigerte samtaleintervjuer lik dem i litteraturtidsskriftet The Paris Review. Lennon, Garcia, Townshend, Richards, Dylan og resten av herreballetten skrev og avkledde sine egne myter i disse intervjuene. Men det er den særegne, litterære reportasjestilen og featurene som ble publisert som serier i hvert nummer annenhver uke, som virkelig skapte historie og skole. Her må selvfølgelig Tom Wolfe og Hunter S. Thompson nevnes.
Hvit dress. Forfatter, journalist og kleshest Tom Wolfe var en av de skarpeste pennene innen såkalt «new journalism» og publiserte flere av sine viktigste saker i Rolling Stone.
Gonzo. Gonzojournalist, forfatter og unikum Hunter S. Thompson gjør notater til en av sine mange legendariske artikler i Rolling Stone. Politisk journalistikk var et satsingsområde i bladet.
Deres «new journalism» fikk rom til å vokse vilt i Rolling Stones spalter og nådde etter hvert et stort og sultent publikum. Wolfes dekning av det amerikanske romprogrammet og «Apollo 17» ble en føljetong som senere ble utgitt som «The Right Stuff», mens Thompsons refuserte sak på oppdrag fra Sports Illustrated, om et motorsykkelløp i ørkenen, ble legendarisk i Rolling Stone-spaltene og senere som bok og filmen «Fear and Loathing in Las Vegas». Hans dekning av den amerikanske valgkampen i 1972 var et enda bedre stykke skrivearbeid. Wolfes første roman, den store 80-tallsskildringen «Bonfire of the Vanities» ble også publisert som føljetong i bladets spalter. Med mer. Rolling Stone handlet om politikk, kultur, massemediene, idrett, film, fjernsyn og showbusiness, fotografi og skriving, og ikke primært om musikk.
Museum. Jann S. Wenner ringer opp noen fra Grateful Dead i en rekonstruksjon av hans første kontor i San Francisco – nå en museumsgjenstand. Foto: Nathan Migal/Rock & Roll Hall of Fame
Frynsete rykte
De opplagte, ovennevnte eksemplene låser Rolling Stones storhet til «gamle dager», noe som er litt urettferdig med tanke på mye kvalitetsjournalistikk som har vært på trykk der underveis i forskjellige omlegginger også i senere tiår. I noen år var det veldig mye tv, film og nye popstjerner der i tillegg til de gamle boomer-gubbene, men det satset senere igjen sterkt på politiske reportasjer, med vekt på klima, våpen, økonomi og mer spesifikke ting som matindustrien («Fast Food Nation» startet som en artikkel her). Rolling Stone har nærmest fungert som organ for diverse presidenter og presidentkandidater for Demokratene. Wenner ser på disse som venner på lik linje med sine musikalske idoler.
Dessverre gikk det ad undas etter en stor, profilert sak om voldtektskultur på campus på et amerikansk universitet, en sak som fikk Rolling Stone tilbake til reportasjenes glansdager. Dessverre viste det seg senere at journalisten og redaksjonen hadde gjort slett arbeid og outet mange uskyldige mennesker. Bladet sliter nå med ødelagt rykte og også et potensielt enormt økonomisk erstatningskrav, noe kommende kjøpere nok skribler bak øret.
Jeg vil våge meg på en påstand om at savnet etter Rolling Stone ikke vil bli spesielt stort, skulle bladet forsvinne i sin nåværende form. Men den historiske auraen vibrerer fortsatt. Vi kan via Rolling Stone se på kultursamtiden gjennom brillene som så de første hellige, et blikk fra en annen epoke.(Vilkår)