Det norske bandet Ulver oppsummerer karrieren i ny bok og plate.

Ulver er et band man først klør seg litt i hodet over, før brikkene faller på plass, og man klør seg vellystig på haken isteden. Det er hyperinteressant å følge bandets karriere og kunstneriske utvikling, noe som har skaffet dem herostratisk berømmelse og internasjonal respekt.

Ulver startet karrieren med tre black metal-relaterte album, utgitt mellom 1995 og 1997: «Bergtatt – Et Eeventyr i 5 Capitler», «Kveldssanger» og «Nattens Madrigal – Aatte hymner til Ulven i Manden». Siden har bandets skogstunge grunnstemning blitt beholdt, men den ytre musikalske drakten har vært i stadig endring – og modning. Ikke for å følge sjangermessige trender, men øyensynlig for å forsøke å komme til en erkjennelse av en kunstnerisk kjerne fra forskjellige innfallsvinkler.

Dette har fått Ulver innom – blant annet – sakral kunstrock, elektronika, folk, psykedelia, industrial, ambient, samtidsmusikk, orkestrale arrangementer og pop. I teksten som følger med ep-en «Metamorphosis» (1999) understreket de til sine mange black metal-fans at «Ulver er åpenbart ikke noe black metal-band og ønsker ikke å bli stigmatisert som sådan. (…) Vi er stolte av våre tidligere instinkter, men pleier å sammenligne vår tilknytning til den nevnte sjangeren som den mellom slangen og Eva. Et insentiv til bare å boltre seg videre [min overs.].»

Det vondes blomar

I et intervju i den usedvanlig flotte, engelskspråklige og gjennomillustrerte boken «Wolves Evolve», som utgis denne helgen, spøker bandmedlem og forfatter/forlegger Jørn H. Sværen med at Ulvers lyttere nå er blitt så vant med den kameleonaktige utviklingen at det eneste de kan gjøre for å virkelig sjokkere, er å gjenta seg selv. Og det er nettopp det de går inn for med albumet «Flowers of Evil», som utgis parallelt med boken. Her dyrkes den prangende poplåten i enda sterkere grad enn på bandets suksessalbum «The Assasination of Julius Caesar» (2017).

Maskinelt glinsende 80/90-tallsstemninger à la A-ha og Depeche Mode dominerer, men det tonale, og hele stemningen som ligger i vokalist og frontfigur Kristoffer Ryggs melodiøse deklamasjon, er totalt Ulver likevel. Rygg synger i en høystemt nordisk klang han deler med Anders «Ando» Woltmann fra King Midas og Alexander Stenerud fra Zuma.

Alle konsertene og den stadig voksende suksessen har lokket Ulver ut i nye former og klangbilder. Det er mektig, overbevisende og melodiøst. Kommer noen til å bli skuffet? Tja, det hypermelodiøse var alt til stede på deres akustiske, middelalderaktige «Kveldssanger» (1996). Og det er noen dystre erkjennelser i bunnen her, noen soniske livsanskuelser, som aldri forlater dem. Det er en kledelig drakt.

Da den avdøde litteraturlegenden Stig Sæterbakken overtalte dem til å opptre på Maihaugen under Lillehammer litteraturfestival i 2009, var det faktisk Ulvers første ordentlige konsert.

Modningsprosess

Den tykke boken er en kombinasjon av lærde og litterært vektede essays, poetiske anslag av redaktør Tore Engelsen Espedal samt lengre fremstillinger av samtaler med bandmedlemmene, gjort i flere omganger. Jørn «Necrobutcher» Stubberud fra Mayhem utga i en lignende sofistikert foto- og samtalebok, siden utgitt på kresne forlag verden over.

Det er spennende å lese om Ulvers tidlige dager, som innspillinger på Bootleg tv i Oslo, en lokal-tv-klassiker for rock-, hiphop- og metalband i startfasen tidlig i 1990-årene. Vi får høre om skogsturer, «tape trading» og utenforskap, men også en tidlig følelse av tilhørighet, litterære idealer og ideen om et livsprosjekt. Koblet med arkivbilder, løsøre og annet, er det en uimotståelig bokpakke.

Et ungdomsbilde av Jørn H. Sværen på en parkeringsplass ved et gatekjøkken i de norske skoger tidlig i 1990-årene, med langt, fjongt Dave Mustaine-hår, er intet mindre enn popkulturell fotokunst. Det er også pussig å bli påminnet om da bandet fikk en annen start, etter å ha vært gjennom en kraftig modningsprosess, blant annet med å sette musikk til William Blakes «The Marriage of Heaven and Hell» (1998) og det senere mesterverket «Shadows of The Sun» (2007), da et nytt nivå ble nådd. Da den avdøde litteraturlegenden Stig Sæterbakken overtalte dem til å opptre på Maihaugen under Lillehammer litteraturfestival i 2009, var det faktisk Ulvers første ordentlige konsert. Og kulten foldet seg derfra ut i en formasjon som fortsatt sprer seg.

Oslos bakgater

Det er mange fine minner om gateliv i Oslo. Tidlig i karrieren var det besøk i Mayhem-general Øystein Aarseths butikk Helvete i Schweigaards gate, der man oppdaget musikk og dunkel livsstil, og lange kvelder på Elm Street Rock Café i Dronningens gate. Senere ble det lange netter i små studioer som Endless og Crystal Canyon, og de merkelige sammenkoblingene med resten av musikkmiljøet i byen, og utenforskapet til bransjen.

Det er fortsatt pussig å tenke på at Ole Alexander «Pope Dawg» Halstensgård, den ene halvdelen i hiphopduoen Paperboys, snart har vært fullverdig medlem av bandet i et tiår, og egentlig har vært det siden han overtalte dem til å bruke tracks for å klare å gjenskape den innviklede musikken dere live første gang i 2009.

Men også at Ulvers synth- og samplingtrollman Tore Ylvisaker en periode var livemusiker med Paperboys mens de fartet land og strand rundt. Her er også plass til en del fornøyelige og mørke turnéhistorier. Det er jo tross alt et rockeband.

Black metal inn i kanon

Selv om Ulver tidlig forlot black metal-sjangeren, er det som en liten hudfille henger igjen. Forleden fant jeg igjen i feeden en gammel artikkel fra 2003 fra det nedlagte ungdomsmagasinet Spirit, som hadde fått landets musikkjournalister til å kåre «tidenes norske album». Det fortalte noe om den kritiske konsensus den gang, da ingen black metal-album figurerte i denne kanon.

I 2007 var det Dagsavisens tur til å kåre, og da hadde Darkthrones «A Blaze in the Northern Sky» kommet seg til 28.-plass. Da Morgenbladet i 2011 utarbeidet listen over de hundre beste norske platene, stemt frem av 100 norske musikere, var det fem plater med ekstrem-metal på listen, med Mayhems «Deathcrush» som mest populær på 44.-plass.

Ti år senere vil jeg tro at black metal bare er blitt dyttet lenger opp i hierarkiet. Dens betydning er endret fra det herostratiske og fenomenaktige til det faktisk musikalske. I en periode var den også respektert på grunn av sin kommersielle tyngde i utlandet, mens det er den musikalske egenarten som fremheves som høykultur i dag, fortsatt med skrekkblandet fryd og en kombinasjon av innlevelse og ironisk distanse.

Et annet lite tegn på dette var technoprodusent André Brattens sterke utgivelse «Silvester» fra tidligere i sommer, som gikk rett inn i tonaliteten fra mer kunstferdig black metal og forbindelsespunktene mellom Mayhem og den tyske elektroniske komponisten Conrad Schnitzler. Ulver lager på sin side i 2020 en plate med de norske soulsangerne Sisi Sumbundu og Mimmi Tamba.

*(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.