Det er spennende å åpne avisen for tiden. Den mye omtalte Tidal-saken som er blitt rullet opp her i Dagens Næringsliv den siste tiden, har appellert til langt flere enn de få som følger nyheter og intriger fra den bransjen tett.
Men de manipulerte strømmetallene handler om mer enn noen millioner dollar i en tross alt forholdsvis perifer strømmetjeneste. For det første er det atter et overgrep mot brukere av dagens digitale tjenester. Det har satt seg et inntrykk av at alle vil lure deg, at dine dataopplysninger kan bli misbrukt, og at ingen egentlig helt har hatt kontroll med hva aktørene har holdt på med. Hvis disse musikkfolkene kan lure deg, da kan vel i prinsippet alle gjøre det. Glem heller ikke Facebook og fake news.
Det er ikke veldig vanskelig å bli litt småparanoid eller opparbeide seg en sunn skepsis til hvordan ting foregår.
Ikke gå glipp av noe!
Få ukebrev med DN lørdags beste reportasjer og anmeldelser rett i innboksen.
Meld deg på herGammel frustrasjon
Saken har også satt nytt fokus på selve strømmingens natur, de store tjenestenes enorme makt, og kulturpolitiske strukturer. Strømmingen har selvfølgelig revolusjonert musikkbransjen og fått pengene til å flomme inn i bedriftene igjen. I alle fall til de aller største og meststrømmende artistene, og til de store multinasjonale selskapene.
Mange artister har riktignok alltid klaget og vært skeptiske på grunn av lite penger inn, hemmelighold av tall, og mest grunnleggende: det faktum at musikk for dagens oppvoksende lyttergenerasjoner er blitt blottet for pekuniær verdi – musikk er bare noe som er der, rundt, overalt.
Men murringen er kommet tilbake nå. Tidal, og før det Wimp, skulle jo liksom være den snille og artistvennlige tjenesten, og avsløringene har brakt mye gammel frustrasjon opp til overflaten igjen. Er det nå egentlig så bra for alle disse utøverne å bare gi opp og overlate all musikken sin til andre?
Det er mange mindre artister som i det siste har trukket musikken sin fra tjenesten, som en symbolhandling. Lønnsslippen vil ikke bli nevneverdig annerledes.
Sjarmtroll. Alle barns favorittartist om dagen er XXXTentacion, depperapperen som er anklaget for å spre dårlige holdninger og for å ha banket opp sin gravide kjæreste. Musikken hans blir nå ignorert av de store strømmetjenestene på grunn av dette.
Sensur?
Men det er faktisk en helt annen sak som har satt det mer teoretiske konseptet om strømmingstjenestens makt på dagsordenen igjen, og det var kunngjøringen fra Spotify (og Apple Music) om at de ikke lenger aktivt ville redaksjonelt promotere eller fremheve musikken til artistene R. Kelly og XXXTentacion på sine spillelister.
Beskyldninger om seksuelle overgrep og/eller spredning av negative verdier og hatprat er bakgrunnen for at de ellers meget populære R&B- og rapartistene har havnet i unåde.
Låtene deres er ikke totalsensurert eller fjernet, og er enkelt søkbare der fortsatt. Men som noen av oss fortsatt kan huske godt fra cd-epoken og tidligere tider, er det jo langt fra de fleste som går rundt og har oversikt over hva artister eller låter til enhver tid heter – de fleste liker det de hører og kjenner igjen, det som er på radioen og listene.
Det er en av grunnene til at de kuraterte spillelistene er blitt så enormt viktige i vår tid. Er du inne på en av dem, er sjansen for å lykkes og treffe et publikum enormt mye større enn om du ikke er det. Denne saken reiser da altså spørsmålstegn ved både spillelistenes og strømmetjenestenes makt og betydning, og om sensur av kulturuttrykk som oppleves som uønskede.
De kuraterte spillelistene er blitt så enormt viktige i vår tid. Er du inne på en av dem, er sjansen for å lykkes og treffe et publikum enormt mye større enn om du ikke er det
Hodet sier nei, men kroppen sier ja
Spørsmålet om sensur er noe annet. I R. Kellys tilfelle er det tydeligvis det eneste som fungerer. Han har lenge vært en av mine største favoritter i R&B-sjangeren, men det er blitt stadig vanskeligere i det hele tatt å klare å høre på ham. Den første store saken jeg skrev om de foruroligende sexanklagene mot ham og konsekvensene det ville få for hans karriere og ettermæle, sto på trykk i Dagens Næringsliv i april 2002. Det er seksten år siden. Og da hadde han allerede vært i gang i årevis.
Bare det at han midt på 90-tallet giftet seg i det skjulte med den legendariske R&B-sangerinnen Aaliyah da hun bare var 15 år, burde vært nok, men ble avskrevet med skrekkblandet fryd over hvor spesielt ting kan være i showbiz. De utallige ekle sakene med mindreårige jenter og andre uregelmessigheter (ordet sekt er blitt nevnt) er enten blitt avvist eller løst utenfor rettssystemet.
Money talks, og i tillegg har det vært så lett å overse eller «tilgi» når musikken har vært så medrivende. R. Kelly har fans langt inn i den norske regjeringen.
Men vinden har snudd. Det går ikke lenger an å overse dette eller ha et ironisk forhold til ham lenger. Det kan ikke lenger lages et skille mellom kunsten og kunstneren, mellom verket og udåden. Utrettelig innsats fra journalist Jim DeRogatis de siste tyve årene har avdekket mye absurd og forskrekkelig oppførsel fra Kellys side, men ting skjøt fart først etter Metoo, med opprettelsen av emneknaggen #muteRKelly, og press mot plateselskap, konsertarrangører og strømmetjenester nå de siste ukene. Konserter er blitt avlyst, og nå dempes også lyden i strømmetjenestene. Om rettssystemet ikke kan stoppe ham, kan kanskje bransjen og moralsk utvikling på sosiale medier gjøre det.
Dette er en meget interessant dreining. Også på grunn av de faretruende signalene dette sender om sensurens tilbakekomst. Hvem skal bestemme hva som er uønskede uttrykk?
Det kan ikke lenger lages et skille mellom kunsten og kunstneren, mellom verket og udåden
Dårlige epler. Guns N' Roses på Valle Hovin i Oslo i 1993. De kommer tilbake i sommer. Men på nyutgivelsen av låter tidligere utgitt under tittelen «GnR Lies» er den kontroversielle låten «One in a Million» fjernet. Å snakke ned «faggots and immigrants» passerer ikke sensuren i dag, selv ikke fra tøffe rockere.
Degenerert kunst
På 80-tallet lo de progressive og moderne av USAs visepresidentfrue Tipper Gore og de såkalte «washington-fruene» som ville sensurere hardrock og annet på grunn av såkalte explicit lyrics, baklengs djevelskap og annet. Det skapte mye debatt, og frembrakte de små, ikoniske advarselsklistremerkene som havnet utenpå cd-platene.
Det ble ansett som håpløs og misforstått sensurlyst fra konservative kretser som ikke forsto seg på sjangre og ungdommens språk. Nå er det like gjerne ungdommen selv det kommer fra. Dårlig oppførsel og ukorrekte tekster er noe som kan heftes ved svært mange artister. Skal alt dette også skylles bort, med tilbakevirkende effekt? Hvem setter grensene? Er det bare ett syn som skal gjelde? Kan såpass mektige private aktører kunne sile markedet på denne måten, eller må det inn lovforslag fra høyere hold?
Om denne utviklingen fortsetter, er ikke lenger kunsten fri. Kanskje må den heller ikke være det.
* (Vilkår)