Mannlige sangere i norsk musikk

Neste helg utgir Susanne Sundfør sitt etterlengtede og flotte nye album «Music for people in trouble». Etter at hun kom med sine ekstremt hyppig siterte setninger på Spellemannprisen for en håndfull år siden, om at hun var «først og fremst artist, så kvinne», har synet på kjønn i populærkulturen vært under stor omveltning.

Bevisstheten rundt slike spørsmål, om skjevheter og innebygde forestillinger, er blitt vekket. Mer enn bare oppmerksomhet om strukturell ubalanse i bransjen, har vi fått en samtale om hva kjønn er og innebærer. Og hva det også kan være. Samtaler av en analytisk karakter som tidligere var forbeholdt litteraturen og kunsten, kan nå like gjerne tas i popen. Dette har allerede rukket å prege ny norsk musikk.

På forskjellig vis merker man dette hos aktuelle artister som Broen, Unge Ferrari, Nils Bech, Cashmere Cat og Jenny Hval, som jeg alle så live forrige helg. Og det ble legemliggjort gjennom rapperen Lars Vaular, som lenge har problematisert mannsrollen, og som en del av sceneshowet på sin triumferende headlinerkonsert i Tøyenparken lot seg heise opp i hvit brudekjole. Ekte, mann.

Men, tilbake til Sundfør og den feministiske vinden som kom inn i musikkbransjen for rundt ti år siden. Det var ikke til å unngå å se en parallell utvikling der det ble stadig færre viktige nye mannlige artister – da spesielt sangere. Noen unntak finnes, selvfølgelig, men mye av oppmerksomheten er blitt rettet mot ikke-mannlige singer/songwritere og jazzsangere, samt i nyere tid en lang rekke med popsangere som presenterer seg selv med fornavn som artistnavn. Ikke at det har vært behov for å starte strategisk arbeid og tenketanker som skal fremme mannlige utøvere av den grunn, men utviklingen har vært merkbar.

Jazzmann, hvor er du?

I den i Norge så vitale jazzen er det blitt veldig mange flere kvinnelige instrumentalister, med den umiddelbare effekt at sjangeren samtidig er blitt rikere, mer mangslungen og mer interessant enn på lenge. Det mest eksperimentelle og mest poporienterte kan nå gjerne oppleves parallelt, hos samme band. Man kan nesten få hva man ønsker og tør forestille seg av musikalske kombinasjoner og estetiske sammenkoblinger. Bortsett fra mannlige jazzsangere, da. Dem er det sannelig ikke mange av. Man kan saktens treffe på en liten håndfull, kledd i smoking og med bakoverstrøket hår på Wallmanns og andre lignende etablissementer gjennom hele desember, og det er noen ytterst få som utmerker seg som vokalkunstnere i de mer avantgardistiske avkrokene av samtidsjazzen. Ellers er det tørke.

Det er noen ytterst få som utmerker seg som vokalkunstnere i de mer avantgardistiske avkrokene av samtidsjazzen. Ellers er det tørke

I et intervju med D2 nylig fortalte den strålende souljazzsangerinnen Rohey Taalah, som synger i Rohey, Gurls og Trondheim Jazzorkester, at få menn søker seg mot eller foreløpig er gode nok til å komme inn på vokalstudiene ved den forjettede jazzlinjen i Trondheim. Hva skjedde? Den neste Johnny Hartman, eller Gregory Porter for den dels skyld, jazzvokalisten som har publikum i sin hule hånd med sin dype og tradisjonsberørende røst, kommer ikke fra Norge med det aller første.

Kjønnsnøytral vokal

Samtidig synges det som aldri før i Jazz-Norge, også fra menns munner. Hvordan henger denne argumentasjonen på greip, egentlig? Jo da, det er bare en helt annen type synging. Da gjerne fra musikere som har et annet hovedinstrument, som synger med den stemmen de har.

Da tenker jeg ikke på Håkon Kornstad, som har gjort stor suksess med sin eiendommelig vellykkede hybrid av jazz og opera, av tenorsaksofon og skjønnsang, i prosjektet Tenor Battle. Jeg tenker på en mer prøvende type popsang: spinkel, sår, følsom, gjerne norskspråklig og alt annet enn tradisjonelt maskulin. Den enestående trompetisten Arve Henriksen har lagt deler av verden for sine føtter med sin spesielle, språkløse sopran, med utgivelser på selskaper som Rune Grammofon. Utøvere fra en halvgenerasjonen etter ham igjen, forsøker å utfordre seg selv og musikkens konvensjoner med intenst ærlig, skjønn/uskjønn popsang, som for å teste egne grenser og tanker om inderlighet. Den egenrådige kontrabassisten Christian Meaas-Svendsen, mest kjent for impro og frijazz i prosjekter som Paal Nilssen-Loves kakofoniske storband Large Unit og mange avanserte prosjekter fremført på midtrabatten mellom jazz og samtidsmusikk i hans plateselskap/kollektiv Nakama, kom nylig med det sjokkerende albumet «Avin». Ikke sjokkerende slik at kan knuser bassen med frenetisk fotarbeid, heller ikke at ansiktet hans har vært lerret for en pastellfargenes Pollock på omslagsbildene. Det sjokkerende er at han synger sanger med egne tekster på norsk; skjøre viser med akustisk gitar og vokal, nydelige ornamentert av andre musikere, så svulmende romantisk og tett personlig at det for mange antagelig er vanskelig å høre på, og for noen blir uimotståelig.

Nattsyntese

Det er lettere å falle for en av platehøstens høydepunkter for den som er interessert i pop av det eventyrlige slaget. Espen Reinertsen fra Gran på Hadeland har gjort seg bemerket som saksofonist i den utforskende duoen Streifenjunko, i Trondheim Jazzorkester og andre sammenhenger der hans pusting gjennom instrumentet kan få deg til å kveppe til.

Han er i helgen aktuell med sitt andre soloalbum «Nattsyntese», en oppfølger til bejublede «Forgaflingspop», også det utgitt på Susanna Wallumrøds plateselskap SusannaSonata. Reinertsen fremstår som en noe sky person når han spiller, men han holder ikke noe tilbake som popmusiker her, med mye fortryllende og merkelig knudresynth og en klar, men ukonvensjonell småtussete vokalstil som får hans norske tekster godt frem. Det låter ikke lo-fi heller, egentlig låter det ganske episk, med noe hjelp fra musikervennene Eivind Lønning (trompet) og Erik Nylander (trommer), begge kjente navn i ny norsk jazz. Det er noen virkelig fortryllende vokallinjer her og en betydelig harmonisk varme, spesielt i møtet mellom Reinertsens stemme og hans synthlyder. Låter som «Spioneringsvise» kunne vært hits i en parallell virkelighet. Men Reinertsen er da også en eksponent for en tendens angående hvordan mannlige musikere presenterer seg med nøytral og nydelig vokal. Man skal ikke kimse av stemmen – den er sjelens speil.

(Vilkår)