Han startet karrieren i et allerede meget resignert toneleie, men det er rukket å gå 45 år siden den teatralske ruskehalsen Tom Waits albumdebuterte, med den sammenlignet med resten av hans omfattende katalog temmelig nusselige «Closing Time».
Han har fra midten av 80-tallet vært en stor favoritt blant rockistisk orienterte, voksne musikkfans, og har ofte sett sine utgivelser stige mot toppen av de norske salgslistene som en lightersprettet ølkork. Ja, han er rett og slett en norgesvenn, dog en venn av typen som ikke besøker deg så ofte, og som regel holder kortene bryskt tett til brystet.
Waits har hatt flere viktige faser i karrieren sin: den romantisk-forfyllede beatnik-crooneren, den knudrete avantgardisten, musikal-ekstremisten, den karismatiske skuespilleren, og så videre, med til dels kraftige skiftninger i musikalsk drakt til hans umiddelbart meget gjenkjennelige røst – en grov, surklete røst som er så gjenkjennelig at han ble tilkjent en pen sum penger etter at han saksøkte et firma som brukte en «soundalike» i en tv-reklame for et eller annet produkt han ikke gikk god for. Han er et kontrollert brand selv
Langsiktighet
Nå har Waits overtatt rettighetene til sine syv første album, og sammen med kona Kathleen Brennan remastret dem for strømming og nye fysiske utgaver på selskapet Anti. Lp-utgavene kommer fortløpende i nærmeste fremtid, med debuten tilgjengelig allerede.
Det er uansett spennende å bli minnet på at ingen av disse platene var noen utpreget suksess, om de i det hele tatt kom inn på albumlistene, og at Waits fikk fyken fra Warner-konglomeratet etter utgivelsen av det mer gitarorienterte albumet «Heartattack and Vine» i 1980.
Det var først med utgivelsen av den dynamiske og rytmisk eksperimentelle, selvproduserte «Swordfishtrombones», utgitt på det legendariske britiske selskapet Island i 1983, at det virkelig begynte for Waits. Men disse første syv har også stort sett holdt seg godt – en påminnelse om at det kan lønne seg å være tålmodig og la et kunstnerskap utvikle seg, og at låter og artister kan bli klassikere selv om markedet ikke reagerer der og da.
Uansett er det faktisk litt vemodig å se disse titlene forsvinne fra Warners lavpris-segment, som om en del av musikkhistorien forsvinner.
Glamorøse bomser
Så er da også musikken, tekstene og hele den bomsete livskunstnerutstrålingen Waits utsondrer på disse platene, nå godt plassert i historien som nettopp det: historie.
Finnes disse fattigfornemme typene som virket og virker så realistiske i hans univers – vakre tapere som hyler mot månen med en diktsamling i frakkelommen sammen med en kvartflaske irsk whisky – som noe annet enn en litterær drøm? Dagens loslitte skikkelser er gentrifisert ut av bybildet, og småjobbjobberne og underklassen er mer opptatt av tvilsomme politiske ytringer på internett og i det hele tatt å overleve enn å pleie en illusjon av noe nobelt ved en tilværelse på billige hotellrom eller i skumle barer og kafeer sammen med prostituerte og gamle pianister med sjømannstatoveringer. Det er ikke noe Bukowski-glamorøst ved denne livsstilen i virkeligheten. Men på en armlengdes avstand, som kunst eller en romantisk visjon, gir det fortsatt mening.
Waits er notorisk tilbakeholden, og tilbyr ikke noe av tilleggstekster, biografiske essays eller den slags på disse nye utgivelsene. Men alt man egentlig trenger for å skjønne opplegget ligger jo i låtene og de lange, ofte monologbaserte tekstene som i det minste er trykket i heftene.
En jazzkatt
Waits har alltid virket litt ute av verden, som en etterlevning fra 50-tallet som sov seg gjennom 60-tallet, men heller ikke fant sin tid på 70-tallet. Men han var jo også midt oppi kommersialiseringen av motkulturen i Los Angeles det tiåret. Han ble oppdaget av David Geffen på The Troubadour, ble utgitt på hans selskap Asylum, der også The Eagles var – de covret jo endog den første låten på hans første album, den omgjengelige «Ol’ 55».
Musikkelsker?Les flere saker her
Waits' debutalbum og de som kommer etter, har et urettferdig lettvekter-stempel på seg, men dette er gode gjenhør, med gode melodier, bittersøte tekster og singer/songwriter-vibber. Waits gikk snart i en mer jazzete retning, flott produsert av jazz- og solskinnspopveteranen Bones Howe, med vekt på kontrabass, piano, saksofon, trommer – og enkelte strykerarrangementer – med pratsomme monologer full av krøllete sjarm.
Min favorittplate med Waits har alltid vært doble «Nighthawks at the Diner» fra 1975, der han er på sitt mest underholdende og standup-aktige, med noen lange og meget siterbare innledninger til låter fremført av en snappy jazzkombo med blant annet Mike Melvoin på tangenter og Pete Christlieb på tenorsax (som han også skulle spille for Steely Dan to år senere). Platen låter som den er innspilt på en heftig og syndig klubb, men er i realiteten innspilt i det feterte studioet The Record Plant med innleid publikum som ble foret med øl og potetgull. Nok en påminnelse om kunstens illusjoner.
Platebutikkens dag
For den som er ekstra opptatt av lp-plater – og jeg antar en god del av Waits' norske fans er det, eller er blitt det på nytt – kan det også opplyses at hans triple cd-utgivelse «Orphans» utgis i formatet for første gang lørdag, som en del av Record Store Day. Dagen skulle være en markering for uavhengige platebutikker i en periode da faghandelen var på kraftig hell, men er i de siste årene blitt en lukrativ handelsdag med mange spesiallagde og temmelig dyre utgivelser som får folk til å flokke seg til butikker verden over og kjøpe mer enn de egentlig har godt av, fordi platene i teorien kun er tilgjengelig den dagen.
«Orphans» har en veldig fin tittel, siden den består av uutgitte låter fra hele hans karriere, kvalitetssterke enslige låter som til sist fikk et godt sammensatt hjem. I lp-formatet er de utgitt separat, under titlene «Brawlers», «Bawlers» og «Bastards», og fremviser tre av Waits’ musikalske ansikter: en rockeplate, en balladeplate og en mer avantgardistisk anlagt en.
Andre attraktive titler som utgis denne dagen, er Sun Ras Impulse-utgivelse «Astro Black», enkeltstående lp-utgivelser av Van Morrisons «Moondance» og Fleetwood Macs «Tango In The Night» med alternative låtversjoner, og en replika av John Coltranes hit «My Favorite Things» på syvtommers single.
Det finnes også norske utgivelser: Sigrids ep «Don't Kill My Vibe», og den dyktige og tidvis oversette låtskriveren Thom Hell med en maxisingle av sin nye og veldig fine låt «The Love Is Gone». Men norske platekjøpere har vel ikke vokst fra Tom Waits helt ennå.
* (Vilkår)