Finalen i Urørt 2015

I en sokkeletasje i utkanten av Skien bor mannan bak artistnavnet Dietermack, eller Johnny Boy, som han ofte kaller seg i låtene sine. Han lager sine egne musikkvideoer som han legger ut på Youtube under navnet Johnny L. En av låtene, «Forget and fuck it (this other commercial shit)», er en god oppsummering av Johnnys (42) musikalske liv til nå.

Da Kristian Kristensen ble kåret til årets P3 Urørt-vinner på Samfundet i Trondheim igår kveld, var det samtidig 35.497 artister og 86.097 låter som ikke vant. Konkurransen har vokst overveldende siden starten i 2000. Johnny er en av Urørts mest produktive artister med 69 låter.

– Det begynte med en interesse for dj-ing da jeg var i tenårene. Etterhvert kjøpte jeg masse musikkutstyr sammen med et par kompiser. Vi ville lage noe som var bedre enn det vi hørte på radio. Og som ingen andre hadde hørt. Først ingen melodier, så ingen andre akkorder, og etterhvert ingen andre lyder.

Johnny tar en slurk av glasset med gul saft som står på kjøkkenbenken. Klapper katten som stryker over bena hans. Han vil helst ikke ha etternavnet sitt på trykk. Noen i familien har ikke alltid vært begeistret for det han lager.

– Men når du aldri kan lage en eneste lyd som er hørt før, blir det ganske vanskelig til slutt, sier han.

– Vi endte opp med å gå til en skraphandler i nabolaget, slo med pinner på containere og tok opp lyd. Det ble ikke så lett å lage musikk av det.

Johnny slet med dysleksi på skolen. Den første låten han laget kom til etter en mobbeepisode på videregående. Låttitler som «Tyven», «Forandring», «Sannheten-hvorfor-blei-ru-kasta-ut?» og «Blokka Nede Ved Bakke­stranda» forteller små historier fra hans brokete liv. For to år siden møtte han en dame som hjalp ham å se at det ikke var så skummelt å åpne seg for andre mennesker. Heller ikke å vise musikken sin til andre.

I stuen står en pinballmaskin han har koblet opp selv ved hjelp av en gammel datamaskin. Han lager sine egne fjernstyrte fly og båter. Johnny er utdannet elektriker og har jobbet som snekker. Men han drømmer om å få musikken ut i verden. For tiden er han arbeidsledig.

– Det blir ikke så mye penger av å gå arbeidsledig, men fordelen er at jeg kan være oppe hele natten og lage musikk. Jeg er mest kreativ om natten, og da er det ingen som hører når jeg synger, sier han og åpner opp ytterdøren for å slippe ut katten.

I det siste har han begynt å bli utålmodig etter at noe skal skje. Men kameratene vil helst ikke hjelpe ham med å lage musikkvideoer.

– Jeg vet ikke om det er fordi de ikke vet hva de skal gjøre, eller om det er fordi de ikke vil stå og drite seg ut foran alle naboene med en utkledd Johnny.

Han graver i posen med rekvisitter som henger på bjørketreet han har hentet fra skogen og inn i stuen. Snart skal han i gang med en video til låten «Doctor, Doctor», og til den har han fått lånt diverse legeutstyr. Johnny må spille alle rollene selv, og det gjør det hele litt komplisert. Også vokalmessig, men det har han løst: Midt i låten har han samplet inn lyden av damen som snakker i Google translate.

– Det går bra å synge her inne på rommet mitt. Men jeg tør ikke tenke på hva som ville skjedd hvis jeg hadde kommet meg opp på en scene. Jeg hadde sikkert fått helt noia.

Artistdrømmen

Prosjektleder Jørgen Hegstad i Urørt-redaksjonen og hans to kolleger hører på alle bidrag som kommer inn til konkurransen. Da årets P3 Urørt-vinner ble kåret på Samfundet i Trondheim igår kveld, var det samtidig 35.497 artister og 86.097 låter som ikke vant. Konkurransen har vokst overveldende siden starten i 2000. Prosjektleder Jørgen Hegstad i Urørt-redaksjonen og hans to kolleger hører på alle bidrag.

– Vi får inn rundt 80 demoer hver dag, mer i romjulen og i starten av sommerferien. Jeg vet ikke om det er fordi det er i feriene folk har tid, eller fordi det er da det skjer ting som gjør at folk har behov for å skrive. Det blir ihvertfall mye lytting, sier han.

Blant yngre artister er det mye trendfølsomhet, som da Susanne Sundfør fikk enorm suksess med synthbasert musikk, eller da Kvelertak begynte med rock på rogalandsdialekt. Og det er en stabil base av yngre artister som forsøker å ligne på Metallica, forteller Hegstad.

– Blant de eldre artistene på 40 år og oppover er det tydelig at tekst er viktig. Her er det mange bidrag i bluessjangeren. Jeg tror at mange bruker musikken for å skrive seg ut av samlivsbrudd og livskriser.

Forsker og sanger

En forsamling på rundt 50 personer klapper taktfast inne på kafé Liebling på Grünerløkka i Oslo. Foran dem står en yngre kvinne som fremfører en selvskrevet rapp om klimakrisen. Det er åpen mikrofon-kveld. Lengst fremme ved scenen kikker en annen kvinne kjapt på klokken. Snart er det Lotte Pia Stenfors Arnesens tur til å synge.

– Nå er jeg veldig nervøs, sier 43-åringen.

Hun ser ned på A4-arket hun holder i hånden, hvisker teksten til den egenkomponerte sangen for seg selv. Lett skjelving i håndleddet. Pianisten er fortsatt ikke kommet. Og de har ikke øvd.

– Jeg lurer på hvorfor jeg utsetter meg selv for dette.

Arnesen er førsteamanuensis ved seksjon for mattrygghet på Veterinærhøgskolen. Hun er leder Matmikrolaben, som utfører analyser av matvarer og vann og sikrer at maten vi spiser ikke inneholder farlige bakterier. Arnesen er utdannet veterinær og har doktorgrad i matbårne bakterielle patogener. Hun har en mann og en tenåringssønn og en alvorlig sykdom. Det er syv år siden hun begynte å synge. Da var hun akkurat ferdig med doktorgraden og følte seg helt tom.

– Alt i livet mitt handlet om å prestere. I tillegg har jeg hatt mye smerter i mange år og var langt nede på grunn av depresjon jeg fikk i forbindelse med hormonbehandling.

Arnesen lider av en hissig form for endometriose, en underlivssykdom som sender henne inn og ut av sykehus og i perioder setter henne helt ut av spill. Hun bearbeider opplevelsene gjennom små tekster på bloggen sin, tigerdrage.wordpress.com. Den første teksten ble til da hun lå i sykesengen etter en operasjon.

– Jeg kikket på den tynne gardinen som blafret i vinduet, hvordan solen skinte gjennom materialet. Det var akkurat slik jeg følte meg: hudløs og sårbar. Det ble en tekst om hvordan solen likevel kan skinne gjennom meg og vinden fortsatt kan bevege meg. Selv om kroppen min har gått gjennom veldig mye.

Hun viste teksten til en venninne, som ble veldig rørt og ville vite hvem som hadde skrevet den.

– «Det er jeg», sa jeg.

Arnesen smiler bredt.

– Da skjønte jeg at jeg kanskje hadde noe.

Arnesen kaller seg Miss Bee og kan avsløre at hun like etter at sangene ble lagt ut, ble kontaktet av en produsent. Han ville gi ut platen hennes om hun skrev flere låter.

– Jeg har jo lyst til å gi ut en plate. Drømmen er å få holde på mer med musikk. Det er fint å drive med forskning, men alt det er veldig mye plikt. Når jeg synger, presterer jeg ikke, da bare er jeg. Det er en vanvittig følelse av frihet.

Sangen har gitt henne større trygghet. Det er for eksempel blitt enklere å holde foredrag for studenter.

– Jeg har skjønt at jeg må bare være meg selv. Og selv om jeg er nervøs før jeg skal synge, er det noe fint i det også. Det er jo det jeg setter pris på med andre mennesker, når de våger å være sårbare. Det er sånn man blir glad i folk. Det tenker jeg ofte når jeg skal opp på scenen.

Og så lyser Lotte Pia Stenfors Arnesen opp. I den andre enden av lokalet ser hun pianisten ankomme. Nå er det på tide å ta scenen.

Smale sjangre

Listen er lang over suksessfulle artister og band som har vært innom Urørt-systemet. Ida Maria, Donkeyboy, Kvelertak, Honningbarna, John Olav Nilsen & Gjengen, Katzenjammer, Lars Vaular, Team Me og Mikhael Paskalev har alle vært i Urørt-finale.

– Nordmenn er tradisjonelt kjent for å være gode på smale sjangre som eksperimentell jazz og black metal. Jeg tror vi har stadig bedre selvtillit på å tørre å dyrke egenarten. Og de siste årene har flere begynt å skrive på morsmål og dialekt. Det tror jeg gjør at vi vil se enda flere dyktige tekstforfattere. Og fremveksten av hjemmestudioer gjør at jeg tror det blir enda mer hiphop og elektronika i tiden som kommer, sier Jørgen Hegstad.

– Er det flere som drømmer om å slå gjennom nå enn før?

– Jeg tror ihvertfall det er flere som tror det er enklere å slå gjennom nå enn før. Veien er veldig kort fra gutterom til internett, bare se på suksesshistorier som Kygo og Cashmere Cat. På den andre siden gjør eksplosjonen av nye distribueringskanaler at man lett drukner.

Livserfaring

Arkivar og tidligere lærer Brynjar Aune (55) fryser på de bare hendene utenfor utestedet Brukbar i Trondheim. Dette er hans første offentlige opptreden som soloartist, og den er til ære for DNs fotograf. Brynjar Aune har laget en egen sang om Brukbar, men han har aldri fremført låtene sine for et publikum. Han retter på munnspillstativet han bærer rundt halsen.

– Jeg spilte i band i mange år, Dylan og Stones og sånt. Men jeg følte det var litt meningsløst å synge sanger som andre har laget.

Bandkompisene var ikke så interessert i låtene han skrev.

– Det var litt sårt, men da måtte jeg bare gjøre det alene.

I 2009 gikk han i et studio i Trondheim og fikk spilt inn flere egne sanger. Platen hans har fått navnet «16. mai» og ligger på Urørt-sidene. I 2014 spilte han inn tre cd-er til, som ligger på Youtube, Wimp og Spotify. Aune aner ikke hvor mange som har hørt musikken hans, men han skulle gjerne spilt for mange flere. Aller helst ville han hatt et band å spille med.

– Hvorfor skal folk høre på musikken din?

Brynjar Aune tenker seg om.

– Fordi jeg skriver sanger som folk kan kjenne seg igjen i.

– Hvordan ser du på mulighetene for å slå gjennom?

– Det hadde ikke vært meg imot, nei.

Bilde i hodet

I et lite hjørne av soverommet i leiligheten på Jakobsli har han en liten laptop og en mikrofon. På veggen henger gitaren, ved døren står en bassgitar og en elgitar. I en liten eske over skrivebordet ligger det munnspill i alle tonearter. Her setter Brynjar Aune seg for å lage låter.

– Jeg begynte å skrive sanger for noen år siden, da jeg jobbet som lærer. Det var et ganske hardt yrke med mye stress, sier han.

En av låtene kom til ham mens klassen var på ekskursjon i Trondheim sentrum. Aune satt på bussen og drømte seg tilbake til sin egen barndom. Tenkte på hvordan det var gått til at han fortsatt tråkket de samme gatene som før. Slik ble låten «Byen» til.

«Æ kom mæ aldri bort fra herre byen. Den hadde taket på mæ no», synger han.

– Det kommer ideer og tekststrofer hele tiden. Jeg har vært redd for å gå glipp av noe.

Han kikker ut på de snødekte markene. Tekstene hans handler om da han kjørte pirattaxi med kompisen i ungdommen. Om da han sto i kø for å komme inn på et utested. Om å sitte under broen ved Lerkendal 16. mai og heie på Rosenborg. Om da han dro til Göteborg på ferie med kona. Aune skriver låter på samme måte som han dyrker sin andre store hobby: tegning og maling. Han vil at lytteren skal skape sine egne bilder i hodet.

– Man må ta noen valg. Da jeg skulle beskrive turen til Göteborg, kunne jeg fortalt om alt som skjedde på fergen på veien bort. Eller om alle stedene vi besøkte da vi var der. Eller om alt som skjedde da vi dro hjem. Jeg endte opp med å gjøre det enkelt: «Vi tok ferja til Gøteborg. Og hjem igjen.» Så kan lytteren tenke selv.

Musikk overalt

Ved Institutt for musikkvitenskap på Universitetet i Oslo forsker professor Anne Danielsen på hvordan nordmenns forhold til musikk er i endring.

– Musikk er veldig viktig for folk, og det er ikke så rart. Den har en egen evne til å vekke sterke følelser, nesten på samme måte som lukt kan vekke gamle, glemte minner, sier hun.

Digitaliseringen av musikken har ført til en musikalsk revolusjon. Nordmenn er blant dem i verden som bruker strømmetjenester mest. Vi hører på musikk overalt, på bussen, på jobb, mens vi trener. Og vi krysser sjangre som aldri før. Tall fra forskningsprosjektet «Sky & Scene» viser at i løpet av en syvukersperiode hører en gjennomsnittlig Wimp-lytter på 80–90 ulike artister, forteller Danielsen.

– Det norske folk har trolig høyere lyttekompetanse enn noen gang tidligere, og undersøkelser viser at det blant dem med høy kulturell kapital på musikkfeltet er blitt viktigere å ha en bred sjangerkompetanse. Men det er forskjell på å ha musikk i bakgrunnen og det å aktivt lytte til musikk. Og det er heller ikke slik at folk dermed blir flinkere til å spille instrumenter eller har fått bedre gehør, sier hun.

– Drømmen om å bli artist handler kanskje om å få et publikum, å skape den magien som kan oppstå på en scene når man klarer å formidle noe spesielt til dem som hører på.

Brukbart

Det er sparsomt med mennesker på Solsiden denne formiddagen. Kanskje synes han det er like greit. Brynjar Aune gnir håndflatene nervøst mot hverandre og begynner å spille. Først nølende, så bestemt.

«Æ har itj nån stamkafé, men det hende æ tar mæ en tur på Brukbar. På Solsiden», synger han – og forandrer teksten i det samme.

Originalsporet forteller om Brukbar-kafeen i Prinsenkrysset, men kafeen har flyttet siden Aune skrev sangen.

«Æ har itj no stambord der. Det hende æ sitt både ute og inn. Men i dag har våren komme te vår by», synger han.

«Så æ sitt ut.»

De siste gitartonene dør ut over det iskledde fortauet til smil og applaus fra forbipasserende på handletur.

– Du må slå opp gitarkassen, så vi får gitt deg penger, sier en av dem.

Etterpå smiler Brynjar Aune forsiktig. Han har roser i kinnene.

– Det gikk jo ganske bra, det her.

Demokratisering

Én av tre nordmenn spiller et instrument, ifølge Statistisk sentralbyrå. Gitar og piano er mest vanlig å kunne. SSB mangler tall på hvor mange som bruker datamaskin til å lage egen musikk, men det er en markant forskjell fra den gangen alle artister måtte inn i et profesjonelt studio til i dag, da mange lager sin egen plate hjemme i stuen. Parallelt er det vokst frem kanaler på internett som Soundcloud og Youtube, der hvem som helst kan distribuere musikken sin. For noen hundrelapper kan privatpersoner dessuten laste opp musikken sin til strømmetjenester og Itunes. Det er lettere å spille inn musikk, og det er lettere å gjøre den tilgjengelig, forteller professor Anne Danielsen.

– Noen kaller dette en demokratisering av produksjonsutstyret. Men det at alt er blitt så tilgjengelig, betyr igjen at konkurransen er hardere enn noen gang. Så jeg tror ikke det er blitt noe lettere å slå gjennom enn før, kanskje tvert imot. De aller fleste drukner i flommen av innspillinger. Og hvis man skal gjøre alt selv, bør man vite veldig mye om smak for å få til den rette hjemmesnekrede stilen, sier hun.

– Så hva bør man gjøre hvis man vil forsøke å slå gjennom?

– Det er vanskelig å si. Jeg tror fortsatt veldig mye handler om nettverksbygging. De store festivalene, Urørt, Bylarm og musikkprodusentene i P3 har stor innflytelse over det norske folks musikksmak. Men man kommer ikke langt med godt nettverk hvis man ikke har veldig godt materiale.

Vann i springen

Knut Schreiner er gitarist og låtskriver fra band som Turboneger og Euroboys, skribent og tidligere produsent. Han mener bransjen er i ferd med å forlate tanken om at man kan gjøre alt selv, og i større grad vender tilbake til de tradisjonelle kanalene som plateselskap og management.

– Fortellingen om digitaliseringens demokratiserende kraft er i ferd med å endres. For musikerne i de tradisjonelle sjangrene er digitaliseringen blitt en stor kreativ utfordring. Inntektsgrunnlaget fra innspilt musikk er borte, og tilbudet er så enormt, sier han.

Unntaket er den nye, elektroniske dansemusikken, som Schreiner mener har oppstått nettopp på grunn av digitaliseringen.

– Mange av artistene i denne sjangeren kan ikke spille på tradisjonelle instrumenter. De deler og låner hverandres musikk i en låtskriverprosess med mange aktører og legger ut musikken gratis på Soundcloud. Mange av dem er blitt enorme via internett, uten å være tilknyttet den etablerte musikkbransjen. Kygo, Lemaitre og Broiler er bare tre eksempler. Denne delen av bransjen jobber på en helt annen måte med å få musikken ut på markedet, sier han.

For dem som vil prøve seg i de tradisjonelle sjangrene, er markedet helt annerledes enn for kort tid tilbake. Artistene har mistet inntekter fra platesalg og er presset over til et liv på veien. Konsertmarkedet er blitt den nye økonomien i musikkbransjen.

– Før dro man på turné for å selge plater. Nå gir man ut en plate for å komme seg ut på turné, sier Schreiner.

– Nå når musikk er like tilgjengelig som elektrisk lys eller vann i springen, gjør det noe med hva slags kulturell verdi musikken har. Det betyr ikke at folk ikke er opptatt av musikk, men de er det på en annen måte. Derfor tror jeg det er veldig vanskelig å slå gjennom som artist i dag. Grunnen til at man ser så mange gjenforeninger av gamle band, er at deres publikum fortsatt har et sterkt emosjonelt bånd til artisten, fra en tid da slike bånd fortsatt fantes. I dag kommer det så mye nytt, og folk hører på mange forskjellige sjangre. Vi kommer ikke til å få et nytt Nirvana eller Oasis som definerer en hel ungdomskultur.

– Hva skal til for å slå gjennom som artist i dag?

– Det tror jeg ikke det finnes noe entydig svar på. Det er for kaotisk akkurat nå. Men vi har fått en musikkultur som styres av hva folk faktisk lytter til. Kommer det noe som imponerer folk, så snakker folk om det og deler på sosiale medier. Jeg tror ikke man skal være redd for å spisse uttrykket og definere seg så tydelig som mulig som artist. Jeg tror også vi vil se en tilbakekomst av de klassiske musikktalentene som kan spille, synge og opptre langt over amatørnivå. Se på Aurora Aksnes, som ble den store hypen på Bylarm ifjor. Det skjedde ikke fordi et plateselskap eller mediene sa at det var veldig bra.

– Så hvis man er veldig god, har man fortsatt en sjanse?

– Ja, det tror jeg du kan si. Og det kan skje kjapt. Mitt eget band, Turboneger, hadde gitt ut mange album gjennom hele 90-tallet før vi slo gjennom godt utpå 2000-tallet. I dag kan det skje over natten. Men du kan ikke lenger lure folk for å gjøre en artist stor. Makten er hos konsumentene.

Hardt arbeid

Professor Anne Danielsen har personlig erfaring med jakten på gjennombruddet. Før hun ofret seg for musikkforskningen, var hun frontfigur i 80-tallsbandet Ung Pike Forsvunnet. De spilte nylig gjenforeningskonsert på utestedet John Dee i Oslo.

– Det er ganske hardt å leve som profesjonell musiker. Det krever masse innsats og mye smisking med bransjefolk som du egentlig synes er en pain in the ass.

Hun ler.

– Etterhvert blir det så lite av tiden som handler om å lage og spille musikk. De som får det til har også et slags talent for pr og nettverksbygging. Det er ikke min sterkeste side. Når det er bra er det helt fantastisk. Men det er ganske mye trivielt også, når man er utslitt på turné og spiller på Snåsa for tre stykker som ikke følger med. Og så får man familie og barn, og det ser man veldig tydelig, at det er ikke så lett for kvinner. De backer ut.

Hun pauser.

– Men jeg er kjempeinteressert i musikkforskning. Så jeg føler ikke at jeg har tatt til takke med noe som var nest best. Ofte tenker jeg at å spille for gode venner også er veldig tilfredsstillende. Når man spiller i et bryllup har man ihvertfall et utrolig interessert publikum. Det er kanskje vel så meningsfylt som å spille for tre stykker som drikker øl i en bar.

Se også:
Restaurantguiden: Re-Naa er et gourmetperle i Stavanger. Man blir mett også.

Vin: Kevin Judd står bak New Zealands største hvitvin-suksess.

Les mer fra Magasinet her.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.

Også populært på DN.no

Tyskland flommer over av brukte, norske Teslaer: Stig Erik Skaar (26) tror han kan få 40.000 kroner mer i Tyskland