I den tilsynelatende endeløse rekken av kvalitetsmusikkfestivaler er vi nå kommet til Ultimafestivalen, en langstrakt og innholdsrik festival som om ikke snur Oslo på hodet, så i hvert fall gjør noe veldig rart og godt med hodene til dem som opplever den. Samtidsmusikk er ikke alltid enkelt, men det er ikke nødvendigvis så vanskelig heller. Dette er det stadig flere som tar inn over seg. Samtidsmusikk er samtidig så mangt, og ikke en idiotisk sjangerbetegnelse der folk skal få som forventet. Det er musikk som kan gi enorme kick hos lytterne.
Fakta: Ultimafestivalen
Oslo, 7.–16. september
Foryngelsesprosessen som har pågått i de åtte årene komponist Lars Petter Hagen har vært kunstnerisk leder av festivalen, har hjulpet til med å spre budskapet om ny musikk og kunst og tanker til miljøer som tidligere var totalt avsondret fra den slags, og festivalen fremstår som ung, moderne, påskrudd og nødvendig. Den fungerer som en brobygger mellom orkestergraven og dj-båsen, for å bruke et litt gammelmodig bilde. Det har selvfølgelig alltid vært et ønske fra tidligere festivalledere og mennesker fra samtidsmusikkfeltet å spre disse ideene og «nå ut», men Ultimas nåværende ledelse har klart det og mer til, uten å gjøre den største synden av dem alle: å prøve for hardt å være kul og ungdommelig. For dette fortjener den all mulig skryt. Det er Nord-Europas største samtidsmusikkfestival. Mange vil også si at er den mest begeistringsutløsende.
Det er Nord-Europas største samtidsmusikkfestival. Mange vil også si at er den mest begeistringsutløsende
Tvil og nysgjerrighet
Programmet for 2017-festivalen, som pågår i ti dager med arrangementer spredt rundt om på gode og noen overraskende spillesteder og art spaces rundt omkring i byen, har ritualer som tema, uten at dette gjør seg plagsomt gjeldende i programmeringen av festivalen. Det er greit med et inspirasjonskonsept, men det er også godt å slippe for mange føringer og formaninger. I sin avsluttende lederartikkel skriver Hagen da også at den viktigste strategien for festivalen er å våge å være svak og usikker.
«Vi vet ikke alltid hva god musikk er, i hvert fall ikke før vi har hørt den. En pågående diskusjon om hva som er kunstnerisk kvalitet er kjernen av festivalens virke. Mitt arbeid har ikke først og fremst handlet om å være en tastemaker, men om å lete etter nødvendige prosjekter der noe later til å stå på spill. Utfordringen er å motstå fristelsen til å konkludere.»
En essayistisk søken der veien er like viktig som målet? Mulig det. Kompleksitet, ambivalens og imperfeksjon er i alle fall tre fyndord for Hagen, og med festivalen inviteres vi inn i denne diskusjonen, der nysgjerrighet er det sentrale. Å våge seg inn i det ukjente og usikre, kan gi noen store og flotte opplevelser.
Rottesang
Én ting er sikker: Det er alltid interessant og som regel svært givende musikk å lytte til, enten det er Filharmonien, et foredrag, kammermusikk, laptop eller sang. Eller gjerne alt samtidig. Og det er ikke alltid en intellektuell tilnærming er påkrevet, som med all god musikk kan det også «bare» være en sanselig og dypt rystende opplevelse, der man kan la musikken strømme over en på skummelt deilig vis.
Det er flere veldig interessante punkter på årets festival. Den åpner på fascinerende vis med den geniale norske lydkunstneren Jana Winderen, som på onsdag presenterer installasjonen «Rats – Secret Soundscapes of the City» ved Nylandsbrua i Bjørvika. Hun er en mester på lydopptak og har dokumentert byens rottebefolkning og fått deres «samtaler» på bånd. Når rotter snakker, er det vanskelig for oss å høre, de piper i over 20.000 Hz. Winderen sakker opptakene slik at vi kan høre dem bedre, og hun forestiller seg at rottene synger kjærlighetssanger til hverandre. Hvorfor ikke?
På toppen av det nye og ennå ikke ferdigbygde Nasjonalmuseet blir det tåkeskulptur-installasjon av den japanske kunstneren Fujiko Nakaya, som Ryuichi Sakamoto skal spille et keyboard-stykke til, og Min Tanaka skal danse til. Tåkete greier? Jeg tror snarere det kan bli vakkert som misty roses.
Åpningskonserten er Heiner Goebbels og Ensemble Moderns oppsetning av «Eislermaterial». Goebbels fikk Ibsen-prisen i 2012 og lager verker som finner en mellomposisjon mellom teater, opera og noe helt eget. Det er også verker av komponister som Synne Skouen og Maja Ratkje (pass på uttalen, Linda), den franske komponisten Eliane Radigue er i fokus for sine besnærende, episke og meditative stykker med elektronisk musikk, og foreningen NyMusikks legendariske første leder Pauline Hall får sin musikk fremført. Det vil også bli mulighet til å komme inn i den afrikanskamerikanske kultkomponisten Julius Eastmans verden, blant annet via et spennende prosjekt av Jace Clayton, også kjent som DJ /rupture. Musikk som må høres. Typete karer som Stian Westerhus, Torgny og Supersilent vil også opptre på festivalen.
Ny undergrunnsfestival
En annen type samtid blir presentert på en festival som pågår parallelt med Ultima i Oslo neste uke, nemlig nyvinningen Aftr Fest. I tre dager går klubbene Revolver, Blå, Ingensteds og Kafé Hærverk sammen om et hakkandes program med diverse former for undergrunnsmusikk, med en viss vekt på det som en gang ble kalt alternativ rock – bare at dette er adskillig mer alternativt. De kan skryte av indisk folkemusikk, gresk psychrock, nederlandsk frijazz og norsk death metal på festivalplakaten, i tillegg til svært venstrevridd dansemusikk. Endless Boogie, Egyptian Lover, Svarte Greiner, Sverre Knudsen, Deaf Center og Pig Eyes er noen av headlinerne på en jevn og frekk smørbrødliste.
Fakta: Aftr Fest
Oslo, 7.–9. september
Det er Ben Sand og Sten Ove Toft som står bak, to mennesker som i sitt daglige virke som bookere beviser at Oslo i effekt er en helårsfestival for spennende musikk. På Aftr Fest, som er en slags arvtager til Oslo Psych Fest, vil man også kunne treffe mennesker som frekventerer flere av konsertene på Ultima, det er en reell crossover i hovedstadens kultur- og uteliv som gjør at mennesker med største naturlighet kan stikke på det okkuperte Hausmanias fabelaktige nye konsertsted Kafé Hærverk etter en aften i Konserthuset eller Nationaltheatret. Arbeidet Lars Petter Hagen har gjort med Ultima, har vært medvirkende til å skape denne tilfredsstillende situasjonen.