Det er god grunn til å bruke tid på Kate Bush

«Lionel Messi er undervurdert». I løpet av det siste halve året har jeg sett minst tre forskjellige kronikkoverskrifter med den tittelen, den første her i DN. Litt teit, for Messis kvaliteter og popularitet som fotballspiller er jo udiskutabel og tilsynelatende ferdigsnakket. Samtidig er det som om den unike kunstneriske utførelsen gjør at man tar ham for gitt og man klarer ikke ta inn over seg nøyaktig hvor grensesprengende opptredenene er sammenliknet med det meste annet, både før og nå.

Etter å ha hatt noen intense gjenhør med Kate Bush’ komplette albumkatalog, som i disse dager igjen er remastret og tilgjengeliggjort på lp og i nye boksformater, slår det meg at det samme gjelder henne. Kate Bush er undervurdert. Til tross for å være en av Englands mest kjente artister (en periode, i hvert fall) og meget fast kanonisert, elsket og respektert, er det likevel en følelse av at hun ikke plasseres i spissen av den aller øverste divisjonen med, tja, Bowie eller Pink Floyd. Det er i alle fall som om hun i lengre perioder «glemmes». Mye fordi hun holder en privat, lav profil i en samtid som handler om det motsatte. Det er i så fall vårt felles tap. Det er uansett veldig mange gode grunner for å dykke ned i hennes helt enestående kunstnerskap nå som det trekker seg kraftig mot jul, hva angår musikalsk låtskriving, produksjon og utførelse, og ikke minst hennes vel så interessante tekstlige produksjon.

Alt og ingenting ekstra

Alle hennes album er nettopp nyutgitt puljevis i fire lp-bokser, og noen av dem som separate utgivelser. En av boksene samler sjeldent materiale, B-sider og andre versjoner, men det er ikke noe bonusmateriell på de andre. Det er egentlig bra det, for hvis man setter verket høyt, hvorfor besudle det med materiale av lavere kvalitet? Kate Bush har alltid voktet vel det hun har sendt fra seg, det eksisterer ikke mange outtakes i gråsonemarkedet. Mellom 1979 og 2014 spilte hun knapt konserter, så det er ikke noen opptak å hente der heller. Litt mer ugreit er det at boksene ikke er utstyrt med nye essays og bilder, her er det kun snakk om gode reproduksjoner av det som allerede var. Spesielt boksen med sjeldne låter kunne hatt godt av litt informativ kontekst.

Som dikt i bok

Men Bush er jo lesestoff nok i seg selv. Hennes låttekstkorpus, med alle dets litterære allusjoner og dype sanselighet, og med humor, står i en særstilling i popmusikkhistorien. Så frodig merkelig og så tiltrekkende enkelt på samme tid. Faber & Faber har nettopp sendt ut den smakfulle boken «How To Be Invisible», der Bush selv har stått for utvalget, og det er soleklart at det er et forfatterskap her. Forfatter David Mitchell bidrar med en lang, god og hagiografisk innledning, men ellers får sangtekstene stort sett stå der som dikt på boksidene, ukommentert. Det er en viktig opplevelse å lese seg gjennom, plassert ukronologisk, men etter Bush’ egne peilepunkter. At hun starter med «Snowflake» og slutter med «Lake Tahoe», er rørende.

Bush er blitt et meme på internett på grunn av hennes ekspressive dans i «Wuthering Heights»-videoen, hennes første single og megahit, utgitt som tenåring. 15. juli samles mennesker over hele verden for å danse som henne. Men det er måten Bush drømmer videre gjennom Emily Brontës romanfigur, og hennes eksepsjonelle kompositoriske evner, som er verd å feire.

Det føles også viktig å være i selskap med en artist som behandler kvinnelig sensualitet og seksualitet på denne konsekvent vakre måten, både slik vi leser i boken og hører i musikken. Spesielt i en samtid der seksualiteten ellers ofte er en populturell vare og et symbol på makt, men også noe som kan gjøre kvinnen til et offer for trakassering og overgrep. «Don’t want your bullshit! I just want your seks-juality», som hun synger i en av sine fineste sanger. Og når hun på en sen, sjelden B-side tolker Marvin Gaye som «Seks-jual Healing», åpner sangen seg på nytt, via en britisk dampgenerator.

Kvalitet

Det andre som slår meg er hvor konsistent høy kvalitet det har vært på hennes utgivelser, helt fra den sjokkerende debuten med albumet «The Kick Inside» som meget ung kvinne i 1978, frem til det foreløpig siste studiomesterverket «50 Words For Snow» fra 2011. Det ikke vært mange forhastede utgivelser og for frenetisk aktivitet — hennes publikum har alltid følt behov for mer. Debuten, og selvproduserte og avantgardistiske «The Dreaming» (1982), samt hennes andre gjennombrudd med «Hounds of Love» (1985), er hennes tre opplagte mesterverk blant katalogen. Men sannelig kom hun ikke tilbake etter en lang pause for å være mor, med noe som toppet dem alle. Gjenhøret med hennes siste plater i studio er rett og slett sjokkerende. Det er ikke mange musikere som har hatt en så gripende sterk late period som Bush på «Aerial» (2005) og «50 Words For Snow» (2011). Det var drøyt da, men disse platene har vokst ytterligere. Den siste passer ekstra godt for dagene vi er inne i, med låter skrevet fra perspektivet til et fallende snøfnugg, om et umulig og hett stevnemøte i natten med en smeltende snømann, de 50 uforglemmelige ordene om snø, og mye annet, satt til hennes mest rystende skjønne komposisjoner.

Snøfall

Gå for all del heller ikke glipp av «Director’s Cut», også den fra 2011, der hun gjorde meget oppvakte forandringer på låter fra platene «The Sensual World» og «The Red Shoes», med vanvittig flott ny vokal, dyp og lespende, samt subtilt nypålagt trommespill fra Steve Gadd og mye annen utsøkt musisering. Det oppleves som et nytt verk. Låten «Deeper Understanding» er en av de mest givende lytteropplevelsene man kan få. Glem moderne teknologi - noen timer alene med boksen med disse tre sene platene, er den beste gaven du kan gi deg selv til jul.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.