Naturen: gresshopper

– En gresshoppe er et par kraftige ben med et insekt koblet på, sier Anne Sverdrup-Thygeson, forfatter av boken «Insektenes planet».

– En storvokst gresshoppe kan faktisk hoppe én meter. Det tilsvarer at et menneske hopper 40 meter i stille lengde.

– Oi! Hva mer driver gresshoppene med?

– De spiser, unngår å bli spist og parer seg. De bruker en sommer på å gå fra egg til voksen, og da må de jo se å få paret seg før de dør.

– Og hvorfor spiller de?

– Det er jo Romeo og Julie om igjen, det. Stort sett er det hannene som spiller, og det er for å få seg dame. Hunnene gjenkjenner lyden av sin art, og følger den for å finne en hann.

– Men hvorfor har de havnet så langt unna hverandre i første omgang?

– Nei, det kommer jo an på hvor eggene klekket, for eksempel. Verden er jo stor hvis du er tre centimeter lang.

– Ja. Akkurat hvordan lager hannene lyden?

– De fleste bruker vingene. Og vingene er forskjellige: På den ene vingen har han en ruglete kant, den er litt lik en glidelås. På den andre vingen har han en jevn kant, som en negl, og så drar han den jevne kanten nedover taggrekken.

– Men hvor gjør han det? Foran hodet, eller?

– Nei, han har liksom vingene bak seg, sånn! Å, nå lurer de andre på kafeen på hva i all verden jeg driver med. Men han gnukker dem altså mot hverandre bakpå ryggen.

– Kan vi se dette med det blotte øye?

– Du kan se taggrekken, men da må du være tett innpå, så det er nok ikke så lett i praksis. Da bør han nok være død. Hvis ikke, tror jeg han hopper sin vei.

– Ja, hvorfor hopper de så fælt?

– Det er jo en smart metode for å komme seg unna de som har lyst til å spise deg. Gresshopper er attraktiv mat, også for mennesker. I Thailand har de svære gresshoppefarmer hvor de aler dem opp i bøtter og spann. Gresshopper kan ha høyere proteininnhold enn biff, mer kalsium enn melk og mer jern enn spinat. Derfor er det kjemperisky for gresshoppene å holde på å rope sånn: «Her er jeg! Her sitter en lekker kjøttbit med 67 prosent protein, kom, kom!» Andre dyr er jo selvsagt ikke dummere enn at de også følger den sangen.

– For et dilemma! Hvis gresshoppehannen skal få dame, må han risikere å bli spist?

– Yes! Det er faktisk et kjempedilemma. Derfor spiller de helst om kvelden, da er det mindre sjanse for å bli spist. Og når hunnen er nær, så bytter hannen låt, til noe mer lavmælt, så ikke andre skal høre.

– Da tar han en liten ballade?

– Ja. En siste klinelåt, før kvelden er over.

– Vi kan altså spise gresshopper – er det noe annet vi kan bruke dem til?

– Ja. De fleste i Vesten synes jo insekter er ekle, det smerter meg å si. Men i Østen er det annerledes, der har de et helt annet forhold til dem. I Kina, for eksempel, har folk sirisser i sånne fine bambusbur; der sitter de da og synger, og dette har vært til glede for kinesere i tusenvis av år. Det finnes også en ganske ny studie fra Sør-Korea der forskerne testet å bruke sirisser som kjæledyr for eldre, deprimerte mennesker. De eldre fikk hvert sitt bur med fem sirisser. Da eksperimentet var over, etter to måneder, så var de eldre mindre ensomme, mindre deprimerte, og de hadde fått bedre kognitive evner.

– Hvorfor det?

– Jeg tenker at det var fordi noen trengte dem. De som var med i prosjektet, måtte faktisk ut av sengen for å gi sirissene mat en gang om dagen. Og til gjengjeld fylte sirissene leiligheten med vakker musikk hele kvelden.

– Så hva kan vi gjøre hvis vi vil selvmedisinere oss litt med en gresshoppe?

– Du kan lage en boks som puster, fange en gresshoppe og mate den med blader eller gress. Men jeg tror jeg heller anbefaler å sette seg ut og lytte en kveld. Så kan du høre gresshoppene rundt deg og tenke på at de har vært her i 300 millioner år. Da ser du kanskje problemene dine i et litt annet lys.

* (Vilkår)