Å pensjonere seg i ung alder ved å spare i fond

Lise Vermelid Kristoffersen sparer minst 20.000 kroner i måneden, av de 30.000 hun får utbetalt i jobben som emballasjeutvikler i Tine. 31-åringen planlegger å kunne si opp jobben og pensjonere seg om cirka åtte år. Da har hun spart opp de 3,75 millioner kronene hun trenger for å kunne leve på avkastning resten av livet. Hun bruker ikke penger på hva som helst.

– Jeg synes det er gøy med gjenbruk. Jeg liker å fikse ting selv, planlegge og spare. Når jeg kjøper så lite som jeg gjør, har jeg tid til å gjøre research før jeg handler, sier Kristoffersen.

– Du får rett og slett ikke lyst på en flaske god, dyr vin?

– Jo, jeg elsker vin. Men ikke på restaurant! Der koster den minst fire ganger så mye. Det synes jeg ikke det er verdt.

Tidligpenjonister

Kristoffersen er en del av en skare unge mennesker som drømmer om å bli økonomisk uavhengige lenge før pensjonsalder. Internasjonalt kalles bevegelsen FIRE: Financial Independent Retirement Early. Det er ofte unge, miljøbevisste mennesker, som er lei av overforbruk og en fremtidsutsikt som fast ansatt gjeldsslave. Mange setter store deler av inntekten i fond og planlegger å leve av avkastningen.

Slik som Lise Vermelid Kristoffersen.

– Jeg sparer i indeksfond og har kalkulert med fire prosent avkastning, som er vanlig å regne ut ifra. Det betyr at jeg vil ha et årlig budsjett på 150.000 kroner, som faktisk vil gi meg litt bedre råd enn jeg har i dag, sier hun.

Hun betaler 10.000 kroner til faste utgifter, som strøm, mat, transport og kanskje en ny neglelakk. Boliglånet er allerede nedbetalt. Hun har ingen abonnementer på musikk, nyheter eller film, kjøper kun et par nye klesplagg i året, fordi hun sverger til det minimalistiske klesprosjektet 333, som går ut på å ha kun 33 klesplagg i skapet.

Men hva hvis det blir finanskrise? Kristoffersen har tatt høyde for at enkelte år gir dårligere avkastning. Men ellers må hun kanskje jobbe litt lenger, låne av formuen til markedet snur, eller ta en ekstrajobb. Det bekymrer henne ikke.

– Jeg gjør ikke dette fordi jeg ikke liker å jobbe, men fordi jeg vil ha større frihet og råderett over min egen tid. Jeg har alltid vært sparsommelig og miljøbevisst. Da jeg studerte, ville jeg prøve å klare meg uten sparepengene som sto på konto. Det gikk uten problemer, og jeg merket en hverdagslig glede over de små ting.

Lise Vermelid Kristoffersen jobber som emballasjeutvikler i Tine og driver bloggen Pengesnakk.no. Hun flyr sjelden, bruker ikke penger på dingser, konserter eller festivaler. Noen måneder jobber hun litt ekstra som modell eller tjener penger på bloggen. Da blir det mer på sparekontoen. Det hender også at hun sparer til noe spesielt, som for eksempel bilen hun og mannen nylig kjøpte.

Sparegrisen

«7 Things You Can Learn From The FIRE Movement», skrev Huffington Post i april, «An early retirement is doable. Here's how» skrev Washington Post, mens New York Times nylig presenterte: «How to Retire in Your 30ies With 1 Million in the Bank».

På nettplattformen Reddit finner man i dag rundt 400.000 abonnenter fra hele verden under tråden «Finacial Independence». Her møtes et hav av FIRE-bloggere og andre med interesse for personlig økonomi, på veien mot delvis eller total finansiell frihet. Noen av dem sparer 25 ganger det de planlegger å leve for i året. Sparepengene investeres fortløpende i fond, eiendom eller andre institusjoner som kan få formuen til å vokse. Når du blir FIRE-pensjonist, er det avkastningen, ikke formuen, du skal leve av. Den sparsommelige livsstilen, som i stor grad handler om bærekraft og antiforbruk, tar du med deg hele veien.

Anonym, ikke lat

Carl (28) og Claudia (28) bor i København og holder spareplanen skjult for venner, familie og arbeidsgiver. De ønsker ikke oppgi sine virkelige navn, i likhet med mange andre FIRE-entusiaster DN har vært i kontakt med.

– Å ikke ha fast jobb er dessverre ofte forbundet med latskap. Vi ønsker heller ikke at arbeidsgiver eller kunder skal tro at vi ikke bryr oss om jobbene våre, sier Claudia.

De er begge siviløkonomer og ansatt i konsulentbransjen, de jobber mye, men ikke «døgnet rundt». Til sammen får de utbetalt rundt 80.000 norske kroner i måneden. Den månedlige spareraten varierer mellom 30 og 50 prosent av lønnen. Overskuddet spares i indeksfond, der risikoen er spredt på mange bransjer, land og regioner og administrasjonskostnadene er lave. Planen er å pensjonere seg om fem til syv år, før de er fylt 35.

Jeg vil vekk fra corporate-livet og ha mulighet til å jobbe bare når jeg selv har lyst

Carl, planlegger å bli tidligpensjonist

– Jeg vil vekk fra corporate-livet og ha mulighet til å jobbe bare når jeg selv har lyst, sier Carl.

– Gjerne med rådgivning, som i dag, men da må det bli som frilanser. I tillegg ønsker jeg å bruke tid på frivillig arbeid.

I løpet av ti år regner paret med å ha flyttet ut av byen. De eier en leilighet i et dyrt område av København. Leiligheten, som er en del av spareplanen, har steget over en halv million kroner i verdi.

– Er det trygt å plassere så mange penger i fond og eiendom?

– Det er alltid en risiko, men ved å investere med så lang tidshorisont som vi gjør, er risikoen mindre.

Carl leser det han kommer over om pengeplassering. Claudia har vokst opp med sparsommelige foreldre og begynte selv å investere som 17-åring.

– Det handler om de små summene og om å være bevisst på hva penger går til, sier Carl.

Går de ut for å spise, velger de aldri en dyr restaurant. De drikker ett glass vin eller en øl til maten, sykler hjem i stedet for å ta taxi. Reiser de på ferie, er det utenom sesong, og de kan vente i måneder og år på at drømmehotellet kommer med spesialtilbud. De tråler bruktbutikker og nettsider på jakt etter gode kjøp.

– Jeg vil anta at 95 prosent av møbler og utstyr i leiligheten er gjenbruk, men jeg tror ingen legger merke til det, sier Claudia.

– Hvis jeg går i en butikk, er det fordi jeg trenger noe helt spesielt. Alle kjøp er gjennomtenkte, sier Carl.

– Kritikerne av FIRE-bevegelsen peker på at man bidrar mindre til det samfunnet som har gitt utdannelsen som igjen gir dere muligheten til å spare. Hva tenker du om det?

– Vår plan er jo nettopp å klare oss selv, uten statlig hjelp, i og med at vi sparer først.

– Men hvis du blir alvorlig syk og innlagt på sykehus, for eksempel, så er jo også du avhengig av velferdsstaten for å overleve?

– Ja, men man skatter av formue og avkastning, også, vi skal ikke bli nullskatteytere. Dessuten tror jeg samfunnet trenger ulike former for bidrag. Frivillig arbeid og muligheten til å ta seg av sine egne barn i større grad enn de fleste har mulighet til i dag, tror jeg også er en god investering for fellesskapet.

«Fascinerende, men ikke min stil»

– Det er ingenting galt med regnestykket til «Carl», men jeg ville nok tatt høyde for litt lavere avkastning enn fire prosent, og dessuten prisstigning.

Ståle Øksnes, direktør for fond i KLP, har aldri hørt om FIRE-bevegelsen, men har tatt en kikk på Carls budsjett og spareplan presentert på bloggen hans, Moneymow. Her viser Carl et eksempel på hvordan han sparer en drøy tredjedel av månedslønnen, og hvordan han har tenkt å øke dette til mer enn halvparten i løpet av kort tid. Øksnes tror flere unge er blitt opptatt av å forvalte sparepengene sine på en fornuftig måte.

– Vi merker helt klart en større interesse fra unge mennesker som ønsker å spare penger i fond.

– Men ikke for å slutte å jobbe tidlig?

– Det har jeg i hvert fall ikke hørt noe om, men det er klart at økt oppmerksomhet rundt pensjonssparing generelt er grunnen til at flere har fått øynene opp for pengeplassering.

Dette er absolutt fascinerende, men jeg synes ikke det passer spesielt bra i Norge.

Trond Døskeland, økonomiprofessor ved Norges Handelshøyskole

Trond Døskeland, økonomiprofessor ved Norges Handelshøyskole, har heller ikke hørt om FIRE, men tar seg tid til å lese seg opp før vi ringer ham.

– Dette er absolutt fascinerende, men jeg synes ikke det passer spesielt bra i Norge.

Han peker på at skattesystemet er progressivt, slik at høy lønn blir hardt skattet. Da er det bedre å fordele inntektene over flere år, mener han.

– Pensjonssystemet er tilsvarende. Pensjon fra folketrygden og arbeidsgiver favoriserer arbeid over mange år med ikke for høy lønn. Man får bare pensjon av lønn opp til en viss grense. Så hvis man står på og får høy lønn, får man bare uttelling for første del av lønnen.

– Men nå planlegger jo disse menneskene å klare seg uten statens pensjonsutbetaling i ganske mange år?

– Ja, men generelt er det først fra midten av 40-årene, og mot pensjonsalder, man sparer ordentlig til pensjon. I tiden før er man i investeringsfasen der hus og barn er viktige satsingsområder. Hvis man lever sparsommelig i disse årene, kan det være at man sparer seg til fant, og investerer feil. Kjøper for lite hus, lar være å skaffe seg barn og så videre.

Døskeland synes også det er viktig å understreke at det å spare målrettet i aksjer ikke er risikofritt, selv om fondssparing er med på å minske denne risikoen.

– Med et par suksesshistorier kan man få det til å høres ut som om det er det letteste i verden, men det finnes mange som taper mye på aksjesparing. Man skal faktisk ha et visst nivå av kunnskap.

Han er også skeptisk til bevegelsen som en form for livsfilosofi.

– I mine øyne blir dette å lide i 10-20 år før man høster. Hvorfor skal man det? Livet er et usikkert prosjekt, så det gjelder å ta gledene underveis og ikke vente til det er for sent.

Desillusjonert kantinearbeider

Kristine (28) blogger om sparsommelig livsstil på Frugarus.com. Sammen med mannen Emil (27) planlegger hun å spare så mye at hun kan si opp forskerjobben og starte for seg selv før hun fyller 40. Hun ønsker seg tid og plass til å dyrke egne grønnsaker og strekke seg mot et liv der man er mest mulig selvforsynt. Emil er frilansskribent og drømmer om å bli forfatter. Han er godt i gang med ebok-utgivelser, der folk betaler hver gang de laster ned historiene hans.

Kristine valgte realfag, som hun ble rådet til.

– Men da jeg var ferdig med å studere, kom finanskrisen. Det ble et brutalt møte med arbeidslivet og overhodet ikke som jeg hadde forventet.

I tre år jobbet hun som kantinemedarbeider gjennom Adecco mens hun søkte mer relevante jobber.

– Jeg ble rett og slett desillusjonert og utrygg. Da jeg senere oppdaget at det går an å spare og investere for å oppnå økonomisk uavhengighet, ble det som en åpenbaring for meg.

Heller ikke Kristine og Emil vil stå frem med fullt navn. Kristine frykter at folk skal tro hun er lat og at den egentlig grunnen til at de sparer er at de ikke gidder å jobbe.

– Jeg sparer 12.000 til 15.000 kroner i måneden av stipendiatlønningen min på 25.000.

Sammen med Emil leier hun en leilighet i Trondheim. Mesteparten av pengene går til boligsparing. Resten setter de i indeksfond. Hun har også en «nødkonto» til uforutsette utgifter.

– Vi har et ganske langt perspektiv på sparingen. Jeg tror i hvert fall minst én av oss fortsatt har fast jobb om ti år. Men om 15 eller 20 år, er jeg ganske sikker på at vi er økonomisk uavhengige.

Da Emil og Kristine giftet seg, inviterte de 32 gjester til middag. Regningen for bryllupsfesten, inkludert gifteringer og brudgommens antrekk, var på 20.000 kroner. Kristine bakte bryllupskaken selv og giftet seg i bunaden sin.

– Vi lever nøkternt og er opptatt av bærekraft, så da ville vi ha et bryllup som gjenspeilet hvem vi er. Vi inviterte gjestene til å bidra med mat til et koldtbord og opplevde at alle syntes det var hyggelig. Vi ønsket ingen gaver.

Paret liker å gå i skogen, ha hjemmekvelder og å gjøre praktisk håndarbeid.

– Hadde jeg elsket restauranter, å sitte på bar og gledet meg til den nye Iphonen kom, ville dette vært mye vanskeligere.

Hun har sluttet å ta bussen til jobben og går tre kvarter hver vei. Ingen av dem sparte noe særlig tidligere. Emil har forsøkt i perioder.

– Jojo-sparing. Hvor du oppretter en sparekonto og setter inn noen tusenlapper som fort ryker ut igjen.

Ikon uten å vite det

Amerikanske Vicki Robin (73) er sosial entreprenør, tidligere eiendomsinvestor, foredragsholder og forfatter. Hun er for mange unge mennesker i sparebevegelsen kjent som et økonomiorakel og definisjonen på en bærekraftig livsstil. At hennes bestselger «Your money or your life» fra 1992 plutselig fikk nytt liv gjennom nettforumet Reddit for noen år siden, visste Vicki Robin lite om før en ung FIRE-entusiast prikket henne på skulderen etter et foredrag.

– Det var fantastisk. Jeg var nestor i et nettsamfunn jeg ikke ante eksisterte, sa Robin nylig til Time Magazine.

Boken inneholder et program på ni punkter, der man gradvis lærer seg til å gjøre det slutt med massekonsum, definere hva som er nok penger for en selv og leve deretter. Robin har ikke selv tid til å svare på spørsmål fra DN, men sender oss videre til Grant Sabatier, som hun driver nettsiden Your Money or Your Life sammen med. Også han ble økonomisk uavhengig tidlig i 30-årene, etter å ha tjent penger på nettbasert markedsføring. Både han og Robin er opptatt hvordan vi snakker om penger i dagens samfunn.

– Det barn og unge lærer om penger er veldig mekanisk. Det handler om hvordan vi kan leve for å tjene penger, i stedet for å lære hvordan vi kan tjene penger for å leve det livet vi ønsker oss. Vi snakker sjelden om hva ordet «nok» betyr når det kommer til inntekt.

Storsamfunnet er ikke interessert i at forbruket skal skrus ned

Grant Sabatier, driver nettsiden Your Money or Your Life

Sabatier peker på at folk ofrer både helse og lykke for å følge jakten på stadig mer penger.

– Dette er utelukkende en destruktiv måte å forholde seg til personlig økonomi på.

Han mener at risikoen man løper ved å investere pengene sine i fond, aksjer eller eiendom er betydelig overdrevet og resultat av ren skremselspropaganda. Storsamfunnet er ikke interessert i at forbruket skal skrus ned, sier han.

– I virkeligheten er det å drifte sin egen personlige økonomi veldig enkelt. Å spare og investere i fond krever heller ikke særlig mye innsats.

– Så hvis man nå, etter å ha lest dette, tenker: Ja, jeg vil spare, men jeg har ingenting til overs?

– Start i det små og begynn nå! Til og med én prosent av inntekten din vil bli til mer over tid. Hvis du øker prosentandelen hver 30. dag, vil du antagelig ikke merke det en gang. Gradvis blir du vant til at ikke absolutt alle pengene du tjener går til forbruk. Du vil øke bevisstheten om at hvert innkjøp du gjør kan settes i en større sammenheng. Alle vet at overforbruk har innvirkning på miljøet. Å spare handler ikke bare om å trygge seg selv, men å bidra til å trygge fremtiden for jordkloden.

Lei parasolldrinks

Å fri seg fra A4-livet og jobbtredemøllen kan fortone seg som et godt liv. Men flere som har forsøkt å tidligpensjonere seg, endte opp som arbeidstagere igjen etter ganske kort tid, viste undersøkelsen til tyske Gisela Enders (51), finansiell rådgiver i Berlin. Hun skrev boken «Finacial Freedom. Conversations with people who don't have to work anymore», der hun intervjuet 12 personer var økonomisk uavhengige, hadde sagt opp jobben i tidlig alder og forsøkt seg som pensjonister.

– De fleste hadde faktisk den samme drømmen: De ville reise, lese bøker og bare kose seg. Alle fortalte meg at de syntes det var en befrielse å si opp jobben. Det føltes merkelig, men godt. Likevel kom samtlige til et punkt der det å se verden og ligge i skyggen og drikke parasolldrinker, fortonet seg som meningsløst.

De fleste fant ut dette etter mellom tre måneder til et halvt år, forteller Enders, som selv levde en stressende tilværelse som toppsjef for en tysk NGO.

– Personlig landet jeg på at en frilanstilværelse, der jeg hjelper andre med personlig økonomi, er mer givende enn ikke å jobbe i det hele tatt. Fordi jeg sparte i flere år, har jeg økonomisk trygghet i bunnen som gjør at jeg i dag kan ta fri når jeg føler behov for det.

Hun intervjuet et politimann som leide ut bolig og som i dag jobber som eiendomsinvestor og rådgiver. Hun traff også en pensjonert it-ingeniør som flyttet til Thailand.

– Han reiste hjem til Tyskland etter en stund og begynte å jobbe frivillig for ambulansetjenesten. I dag er han utdannet ambulansesjåfør og i full jobb.

– Ble ikke friheten så befriende som de forventet?

– Jo, på mange måter var den det, og de endret også livene sine. Men det ironiske er jo at de alle sammen syntes det var vanskelig og uvant å ikke skulle spare mer.

Hun synes selv tanken på ikke å bidra i samfunnet gjennom det å jobbe, ble vanskelig, da hennes egen tidlig pensjonsalder nærmet seg.

– Vi skal ikke undervurdere den byttemodellen de fleste av oss faktisk nyter å være en del av: Jeg trenger penger og samfunnet trenger meg.

Lykke

Lise Vermelid Kristoffersen har vært på all-inclusive-ferie én gang, sammen med svigermor. Hun drømmer i hvert fall ikke om evig Syden-ferie.

– Jeg var gravid og det var varmt, og det frister i hvert fall ikke å ha småbarn på en sånn tur.

Familien har kjøpt hytte sammen. En investering, selvfølgelig.

– Hva skal du gjøre når du har sagt opp?

– Det vet jeg ikke ennå. Jeg vet jo ikke hva jeg er interessert i når jeg er 40. Kanskje får jeg ikke til å slutte å jobbe tidlig, fordi jeg trives så godt med å jobbe og tjene penger?

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.