– Man kan gjerne kritisere de olympiske leker for å være manipulerende, uærlige og lite genuine, sier Cambridge-professor Christopher Young.

Denne OL-uken i Sotsji har vært preget av bråk, etter at den internasjonale olympiske komité (IOC) kritiserte de norske langrennsjentene for å gå med sørgebånd. Konflikten føyer seg inn i en lang rekke. For hvilke meninger skal idrettsutøvere få lov til å uttrykke?

– For deg og meg kan det fremstå meningsløst, men IOC gjør som de vil, sier professor Young, som har skrevet og redigert flere bøker og antologier om idrettshistorie.

– IOC er kompromissløse. Harde i klypa. De liker ikke å ta ordre fra noen.

En «religiøs følelse»
Idrett er som en religion, mente Pierre de Coubertin. Den franske baronen, pedagogen og historikeren grunnla Den internasjonale olympiske komité i 1894 og de moderne olympiske leker to år senere.

Idrett kunne sammenlignes med en «religiøs følelse», mente de Coubertin. Han var inspirert av «internasjonalismen» som preget slutten av 1800-tallet, og ville ha olympiske leker som kunne forbrødre på tvers av landegrenser, spekket med symboler, ritualer og ekstase. Da var det ikke plass til aksjoner og meningsbrytninger.

– Når man tenker på utgangspunktet er det litt spesielt at man ikke får snakke om konflikter i nettopp OL-sammenheng, sier sportsblogger og statsviter Andreas Selliaas, som har mangeårig bakgrunn som Nupi-forsker og spesialrådgiver i idrettsforbundet.

Enhver form for religiøs eller politisk demonstrasjon er forbudt, ifølge OL-charteret. Denne linjen har fått gjennomslag også i resten av idretten. Én av de første som likevel aksjonerte, var Pierre de Coubertin selv.

– Det skjedde under OL i 1904 i St. Louis. Pierre de Coubertin nektet å dra over til USA, og arrangerte i stedet en egen OL-sesjon i London, sier Selliaas.

Under påfølgende OL i London i 1908 nektet mannen som ledet den amerikanske troppen å senke flagget foran kongetribunen. I samme mesterskap luntet de finske utøverne bak den russiske troppen – som de egentlig var en del av – i protest mot det russiske imperiet.

Andre markeringer var bagatellmessige: I 1924 klaget amerikanske tennisspillere på mangelen på «siviliserte fasiliteter» i Paris.

Fire år senere truet franske utøvere med å trekke seg fra Antwerpen-OL, etter å ha havnet i trøbbel med en «vakt med voldelige tilbøyeligheter».

Hitler og Owens
Men så kom olympiadene i Garmisch-Partenkirchen og Berlin i 1936. Adolf Hitler og hans folk sto på paradeplass. Det var opptog, musikk, pomp og prakt. Mange av utøverne reiste høyrearmen tilbake.

«Voksende stormakter som Tyskland i 1930-årene (...) har brukt lekene til å demonstrere makt, og til utnytte de diplomatiske mulighetene som er kommet i kjølvannet av vertskapsrollen», skriver forskerne Patrick Cottrell og Travis Nelson i en artikkel om protestaksjoner under OL, publisert i European Journal of International Relations.

Frankrike og Spania nektet å delta i 1936-lekene, i protest mot de tyske raselovene. Amerikanske jøder ville at USA skulle boikotte, men ble trumfet ned av lederen av den amerikanske olympiske komité, Avery Brundage, som siden ble IOC-president.

Da Hitler og hans folk protesterte mot at amerikanerne tok ut to jøder på stafettlaget i friidrett, sørget den samme Brundage for at de to ble erstattet – for ikke å provosere vertskapslandet. Men én utøver lot seg ikke stoppe – selv om Hitler gjorde sitt beste ved å nekte å hilse på «undermennesket» Jesse Owens. Den fargede utøveren svarte med å ta fire gullmedaljer.

Også norske utøvere preget lekene i 1936, fremfor alt i vintersport. De to fremste var kunstløper Sonja Henie og skihopper Birger Ruud. Henie var den eneste norske som hevet høyrearmen for Hitler. Ruud havnet siden i tysk fangenskap.

Magnetisk kraft
– De olympiske leker har endret seg veldig lite siden 1930-tallet, sier Cambridge-professor Christopher Young.

Det var på denne tiden at de store stadionene fikk sin naturlige plass i lekene. Det samme gjaldt paradene og bruken av flagg og deltagerlandsbyer. Antall øvelser økte også.

Under den kalde krigen ble lekene enda viktigere. Idretten ble i det hele tatt en kamparena.

– Alle forsto at OL i høyeste grad ble politisk. Ville USA slå Sovjetunionen? Makten og innflytelsen til IOC økte eksponentielt under den kalde krigen, sier Christopher Young.

Tv-en kom. Store arrangementer ble kringkastet over hele verden og IOC kunne forhandle frem lukrative avtaler. Både organisasjonen og pampene ble søkkrike. Men gjennomslagskraften hadde også en magnetisk kraft på protestbevegelsene: under OL i 1968 skjedde hendelsen som for ettertiden er kjent som den viktigste politiske markeringen i idrettens historie.

Den stille protesten
Det var en triumf av de sjeldne. Amerikanske Tommie Smith hadde satt verdensrekord på 200 meter med 19.83 sekunder. Landsmannen John Carlos løp inn til en tredjeplass på 20,10. Men den store feiringen uteble.

Smith og Carlos tilhørte en radikal del av Black Power-bevegelsen som kjempet mot rasediskriminering.

Begge var elever av sosiologen Harry Edwards, som i forkant av mesterskapet oppfordret alle svarte utøvere til å boikotte sommerlekene. Men Smith og Carlos dro – og vant.

Nå skulle de i stedet bruke OL-podiet til å demonstrere.

– Blant de svarte utøverne i OL-troppen var det sterk uenighet om dette. De hadde de samme meningene, men var uenige om virkemidlene, sier Andreas Selliaas.

Smith og Carlos gikk til medaljeutdelingen uten sko, og i svarte sokker, som et symbol på fattigdommen blant USAs fargede. På podiet hevet de hver sin knyttede neve i luften. Svarte hansker, ansiktet senket. Bildet gikk umiddelbart verden over.

IOCs representanter ble rasende. Dette var et «bevisst voldelig brudd på de fundamentale prinsippene til den olympiske ånd», sa en talsmann for organisasjonen.

Smith og Carlos ble kastet rett ut av lekene.

«Om jeg vinner, er jeg en amerikaner, ikke en svart amerikaner. Men om jeg gjorde noe galt, da vil de si at jeg er en neger», uttalte Tommie Smith i etterkant.

«Vi er svarte og vi er stolte over å være svarte. Det svarte Amerika vil forstå hva vi gjorde i natt», utdypet han.

I sin selvbiografi skriver Smith at knyttneven ikke var en «black power»-gest, men en hyllest til menneskerettigheter generelt. «Den stille protesten» med de løftede nevene er blitt stående som et avgjørende øyeblikk i den amerikanske borgerrettighetsbevegelsens kamp.

«Ordnung muss sein»
– Protester i olympisk sammenheng har ekstra gjennomslag nettopp fordi IOC-charteret er så tydelig på sitt universelle og humanitære grunnlag, skriver Patrick Cottrell ved Linfield College.

Aksjonen under Mexico-OL er fortsatt omstridt.

– Det var direkte upassende. De reiste til OL under falskt flagg. Da må man reagere kraftig. Jeg ville ikke blitt forbauset om IOC tok fra dem medaljene, sier idrettshistoriker Tom A. Schanke.

– Kan ikke utøverne få utnytte arenaene som finnes, hvis saken er viktig nok?

– Nei. Jeg har ingen sans for politiske demonstrasjoner under et arrangement. «Ordnung muss sein», som tyskerne sier. Under et arrangement må man være streng med reglementet, sier Schanke.

– Du er ikke litt vel streng nå?

– Nei. Utøvere må gjerne demonstrere både før og etter arrangementet, men ikke underveis. Da burde de heller blitt hjemme.

Cambridge-professor Christopher Young mener Smith og Carlos-demonstrasjonen først og fremst peker på et paradoks:

– Hvis du lar politiske protester spille en for viktig rolle, vil det stå i veien for selve sporten. Samtidig, i enkelte nøkkeltilfeller, er det vanskelig å huske sportshistorien uten nettopp disse øyeblikkene, sier Young.

IOC protesterte inntil nylig mot det som skjedde på seierspallen i 1968. På organisasjonens nettside sto det så sent som ifjor at Smith og Carlos, fremfor å vinne medaljer, først og fremst «skapte seg et navn».

Høylytt på Bislett
Friidrettstalentet Arne Kvalheim fulgte aksjonen på seierspallen fra den amerikanske vestkysten. Han var 23 år og studerte i Oregon. Dessuten var Grorud-gutten en av verdens beste mellomdistanseløpere.

– Det var en inspirerende ting å gjøre. Det var utrolig modig gjort av Smith og Carlos, sier Kvalheim.

Året etter skulle friidretts-EM arrangeres i Hellas. Landet var nettopp blitt kuppet av en militærjunta. Rundt startblokkene gikk diskusjonen. Einar Førde og Arne Treholt var blant dem som vanket på Bislett stadion, sammen med blant andre Kvalheim og treningskameraten Helge Pharo.

– Einar Førde var en sterk pådriver for at vestlige land måtte reagere overfor Hellas, forteller Pharo, som i dag er historieprofessor ved Universitetet i Oslo.

Friidrettspresident Alf R. Bjercke var også en hyppig gjest på Bislett. Den avdøde næringslivslederen var langt mer konservativt anlagt enn krølltoppen fra Høyanger.

Pharo husker at Førde og Bjercke havnet i en høylytt diskusjon om Hellas-saken.

– Men Einar tenkte selvfølgelig alltid mye raskere. Bjercke ble fortvilet, og sa: «Jeg skal si deg noe, Førde – jeg har noe oppunder ermet». Einar svarte: «Jeg vet godt hva det er, og det er huet ditt».

Snart fikk diskusjonen konkrete konsekvenser også på idrettsbanen. En av Norges største gullfavoritter – Arne Kvalheim – bestemte seg for å boikotte mesterskapet i Hellas.

– Jeg hadde rett og slett ikke lyst til å reise. Jeg ville markere min avstand mot et diktatur i Europa i det 20. århundre, sier Kvalheim.

Han fikk raskt følge av Pharo og noen svenske utøvere. Friidrettsforbundet svarte med krass kritikk – og ved å sende en ekstra stor tropp til mesterskapet i Hellas.

– Friidrettsforbundet besto av gode, konservative menn som mente at idrett og politikk ikke skulle blandes sammen. Menneskene som kritiserte meg var nøyaktig de samme som 11 år senere boikottet OL i Moskva. Den eneste som var prinsipiell i sin galskap, var Jan Staubo, som satt i IOC på den tiden.

– Du var blant de beste i verden i 1969. Hender det du angrer på boikotten?

– Nei. Akkurat denne aksjonen tror jeg tjente en hensikt. Det var et regime som satt veldig løst, og alle sånne små stikk som ble gjort mot juntaen hadde en viss virkning. Det interessante er at hele den norske pressen også boikottet arrangementet. Unntatt Aftenposten, da.

Protestbølge
I løpet av 1970- og 80-tallet eksploderte antallet protester og boikotter i idretten. Dette kommer frem av en forskningsartikkel publisert i European Journal of International Relations.

– Fordi arrangementene fikk mye høyere profil og flere deltagere, kunne de som protesterte få mer oppmerksomhet til saken sin, og skape nye allianser, utdyper en av forskerne bak artikkelen, førsteamanuensis i statsvitenskap Patrick Cottrell ved Linfield College i Oregon, i en e-post til DN.

Ikke minst skjedde aksjonene under OL.

München-lekene i 1972 ble preget av terrorangrepet mot den israelske troppen.

I 1976 boikottet over 20 afrikanske land Montreal-lekene, i protest mot at IOC ikke ville utestenge New Zealand – som hadde deltatt i en rugbyturnering i det rasedelte Sør-Afrika.

En rekke vestlige land boikottet lekene i Moskva fire år senere. Sovjetunionen svarte med å boikotte Los Angeles-lekene i 1984.

Protestene spredte seg også til andre idretter og arrangementer.

En ishockeykamp mellom Tsjekkoslovakia og Sovjetunionen endte i masseslagsmål etter konflikt om Kremls politikk.

I Norge løp idrettssosiologen Gerd von der Lippe Holmenkollstafetten forkledd som en mann – i protest mot at kvinner ikke fikk delta.

Muhammad Ali – som selv hadde markert seg med sterke synspunkter mot Vietnamkrigen – hjalp president Jimmy Carter med å skaffe støtte mot Sovjetunionens invasjon av Afghanistan.

Et drøyt tiår senere gjennomførte sykkelrytterne i Tour de France en kollektiv gå-sakte-aksjon i protest mot aggressive dopingjegere.

Snowboarderen Terje Håkonsen har konsekvent boikottet de olympiske leker. Han er for tiden i USA, og har ikke vært tilgjengelig for kommentar, men Håkonsen har flere ganger forklart boikotten med at OL-reglene undergraver snowboardsporten ved å kreve at utøverne deltar i FIS-konkurranser til fordel for sportens egen verdenscup.

Håkonsen har også uttalt at han mener OL er preget av korrupsjon.

«Noen sier at den olympiske bevegelsen er som en religion...», har den tidligere IOC-presidenten Juan Antonio Samaranch sagt.

« ... men vi sier ikke det. Den olympiske bevegelsen er mer universell enn noen religion», utdypet han.

Etter alle boikottene forvaltet IOC charteret strengere enn noensinne: Alle former for markeringer ble hardt slått ned på. Det vil si – visse unntak ble gjort.

Da kona til daværende IOC-president Juan Antonio Samaranch døde under OL i Sydney, ble flaggene heist på halv stang på arenaene.

Redde sin sjel
– Jeg er forsåvidt stolt av mitt lille ungdomsopprør, men også litt flau, sier Gudmund Skjeldal.

Han var på landslaget i langrenn da Lillehammer-OL i 1994 nærmet seg. Men Skjeldal var også en ung mann som brant for miljøet og var sterkt engasjert i klima- og forbruksspørsmål. SAS var hovedsponsor for skilandslaget. Like over jul i 1993 ville ikke Skjeldal mer. Han sluttet som toppidrettsutøver under oppkjøringen til «tidenes beste OL».

– Dette var min ungdomstid. Det nærmet seg OL på Lillehammer, og det var mange nye sponsorer, for alt fra solkrem til flytrafikk. Jeg ble stadig mer overbevist om at det ble feil for meg å reklamere for SAS samtidig med mitt ønske om å ta vare på den hvite vinteren, sier Skjeldal.

En tale av miljøvernminister Thorbjørn Berntsen fikk ham til å ta affære.

– Han sa på tv at vi alle hadde et ansvar for våre liv, og med min oppvekst i en luthersk tradisjon, gikk jo dette rett i knotten. Jeg tenkte: «Javisst, jeg har et ansvar for mitt liv og det må jo være mitt valg». For meg var det et konkret politisk problem som handlet om CO2-utslipp.

På spørsmål om han hadde gjort det samme i dag, svarer Skjeldal:

– Det var jo mer idealisme enn politisk pragmatisme, kan du si. Skal jeg være ærlig var jeg nok også kanskje mer opptatt av å redde min egen sjel enn å redde kloden. Kanskje kunne jeg gjort mer for miljøet som toppidrettsutøver om jeg hadde fortsatt. På den annen side lå det vel heller ikke an til at jeg skulle bli en ny Bjørn Dæhlie.

Atomkamp
I 1995 skulle det norske fotballandslaget – den gangen ranket som ett av de beste i verden – møte Frankrike i en i utgangspunktet ubetydelig privatlandskamp. Dette var også midt i Drillos-epoken og fotballfeberen herjet.

Lars Bohinen var en av Norges sentrale midtbanespillere og et naturlig valg i troppen. Men så sa han nei. Han havnet på førstesiden av alle de store avisene: han ville ikke til Frankrike på grunn av landets atomprøvesprengninger på stillehavsøya Mururoa.

Bohinen er i dag trener for Sandefjord.

– På det tidspunktet jobbet jo alle for nedrustning av atomvåpenprogrammet, mens Frankrike drev med opprustning. Jeg syntes det var veldig feil. Jeg tenkte at jeg hadde rett til å si fra om det på min måte, sier han.

Oppmerksomheten var enorm, men han opplevde det meste som positivt.

– Bortsett fra enkelte i idrettsmiljøet som mente man ikke skulle blande politikk og sport. Noe jeg var og er tvert uenig i, selvfølgelig.

– Hvorfor var du uenig?

– Er det noe som er blandet sammen, så er det politikk og sport. Politikere har brukt sport i mange, mange år for å fremme sine syn. For meg er politikk og sport på et visst nivå uløselig bundet. Det er for idrettsutøvere veldig enkelt å skjule seg bak det at man ikke skal blande dette, men da er man veldig blind for realitetene.

– Synes du flere idrettsutøvere burde flagge sitt engasjement?

– Jeg skal ikke fortelle hva folk burde – men man skal ihvertfall ikke si at sport og politikk ikke hører sammen. Jeg mener idrettsutøvere som har en sak de står for eller brenner for, bør bruke de mulighetene de får om sammenhengen er riktig.

Bohinen tror det blant toppidrettsutøvere hersker en tanke om at «jeg gjør mitt, så får politikerne gjøre sitt».

– Og det er en litt naiv tanke, spør du meg.

Skumle engler
Moskva ifjor: Etter en av kvalifiseringene under friidretts-VM begynte noen høyst originale bilder å spre seg på billedbyråene som gikk verden rundt: To lange kvinnehender, med negler farget i varianter av blått, gult og oransje.

Hendene tilhørte den svenske høydehopperen Emma Green-Tregaro, og var en protest mot den russiske homopolitikken. Mesterskapet i Moskva føyde seg inn i rekken av omstridte idrettsarrangementer.

Noen år i forveien arrangerte Beijing OL – også det et land med et omtrentlig forhold til menneskerettighetene.

«Det er bare en liten greie for å vise hvor jeg står og hvordan jeg tenker. Kjærlighet til et annet menneske kan ikke være feil og jeg viser det på mitt lille vis», sa Green-Tregaro om neglemarkeringen.

Så begynte bråket. Den russiske stavhopperen Jelena Isinbajeva kalte negledemonstrasjonen respektløs. Før finalen overtalte det svenske friidrettsforbundet Green-Tregaro til å droppe neglestuntet.

«Utøverne får ikke bedrive politisk og opinionsbyggende propaganda», sa friidrettspresident Tomas Riste til den svenske avisen nwt.se.

«Både du og jeg og mange andre kan jo synes at det er positivt at hun står opp for disse spørsmålene. Men hva om det hadde vært en sak som vi ikke synes var positiv – hva skulle vi gjort da?», utdypet Riste.

– Det er stor forskjell på å bruke idrettsarrangementer som en arena for egne kampsaker – som Smith og Carlos gjorde i 68-OL – og å aksjonere for å ramme arrangørlandet, påpeker Andreas Selliaas, som har skrevet om protestaksjoner i idretten på sin egen blogg «Sportens uutholdelige letthet».

Det svenske friidrettsforbundet har ikke besvart DNs henvendelser denne uken.

«Takk, men nei takk til intervju», svarer Emma Green-Tregaro på epost.

Før avreise til Sotsji, minnet den svenske olympiske komité sine egne utøvere om at de ikke fikk lov til å gjennomføre demonstrasjoner eller drive politisk, religiøs eller etnisk propaganda under OL.

Paradokset
Og nå er vi her. I Sotsji, 2014. Den homofile skøyteløperen Blake Skjellerup fra New Zealand risikerer fengsel ved å gå med regnbuepin. Vår egen Gerhard Heiberg har viderebragt IOCs syn på offentlig sørging i løypene.

Et annet IOC-medlem, italienske Mario Pescante, har gått hardt ut mot USA som har sendt homofile utøvere til lekene.

«Det er absurd at et slikt land sender fire lesbiske til Russland bare for å demonstrere at deres egne homolover er på plass», sa Pescante.

Da han ble konfrontert med uttalelsen, repliserte han: «Jeg ønsket bare å poengtere at politikk ikke bør blandes inn i OL».

Idrettshistoriker Tom A. Schanke synes debatten om sørgebåndene har vært preget av navlebeskuelse og prinsippløshet.

– Hvis Norge skal ta seg til rette, må også en mindre nasjon ta seg til rette. Da er vi ute og kjøre. Det betyr ikke at jeg støtter antihomolover eller den udemokratiske russiske politikken, sier han.

Gudmund Skjeldal, som i dag er idéhistoriker, journalist og forfatter, ga etter avskjeden med skilandslaget ut boken «På villspor – takk og farvel til toppidretten». Nå har han stemt nei til OL i Oslo fordi han mener «man har et mye større ansvar for gigantonomien bak IOC-systemet om man velger å arrangere et OL selv».

– Hva med utøverne i Sotsji – tenker du at flere burde stå på barrikadene der?

– Selv om jeg selv valgte noe annet den gangen, mener jeg ikke at alle andre må gjøre det samme som meg. Jeg tror ikke man kan forvente av utøverne – som har vokst opp med at OL er det aller største, og som har sin ungdom nå og står mitt oppe i det – skal ta ansvar for et politisk press mot Putin. Jeg tenker at det er politikerne som nå velger å dra dit, som må ta ansvar for det, sier Skjeldal.

Cambridge-professor Christopher Young mener sørgebåndsaken demonstrerer at IOC gjør som de vil.

– Sørgebåndene virker som en helt normal menneskelig reaksjon, men IOC gjør alt for å beskytte sin visuelle profil og sine ritualer. De vil ikke inngå kompromisser og legger seg på en hardest mulig linje, sier Young, og oppsummerer:

– OL er høyst politisk. Men den eneste måten lekene kan overleve på, er ved å fortsette å hevde at de absolutt ikke er det.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.