Kvalifiseringskampen mellom et av ungdomslagene på Kløfta og de lokale motstanderne nærmer seg slutten. Hjemmelaget leder, men ingenting er avgjort. Det står om direkte opprykk til førstedivisjon. Spillerne er røde i ansiktene og seige i bena. Stemningen rundt banen er amper. Fra foreldrene på tilskuertribunen høres vekselvis engasjert heiing på egne gutter og sinte tilrop når dommeren tar en upopulær avgjørelse. Plutselig mister en av hjemmelagets spillere ballen, en kjapp kontring og så er det utligning, bare ti minutter før slutt.

– Neeei, høres det fra tilskuertribunen.

Det ender 2–2. Hjemmelagets 16-åringer er tydelig skuffet over resultatet, de rusler slukøret av banen. En voksen mann kommer i fullt firsprang over banen, han tar dommeren igjen på veien til garderoben, roper ham i ansiktet:

– Elendig dømming! Du burde finne deg noe annet å gjøre!

Spillerne på begge lag skvetter til og snur seg. Dommeren svarer ham ikke, går bare videre, men mannen følger etter ham, gir seg ikke:

– Helt utrolig dårlig!

Da rykker det i ansiktet til Robin Prashar, trener og barne- og ungdomsansvarlig i Kløfta IL. Han løper opp til mannen og roper tilbake:

– Ro deg ned! Sånn snakker vi ikke her.

Mannen fnyser, vil gå videre. Prashar når ham bare til skuldrene, men stiller seg foran ham og gjentar budskapet.

– Hva tror du spillerne lærer av måten du oppfører deg på? Ro deg ned. Sånn snakker vi ikke her.

Dommeren forsvinner inn i garderoben. Mannen rister oppgitt på hodet, snur seg og rusler tilbake til de andre foreldrene.

Prashar er matt i blikket når han kommer tilbake.

– Dette er nøyaktig det vi sliter med.

MONSTERGENERASJONEN

Anekdotene om en ny, krevende foreldregenerasjon er mange. Om fedre som sitter med notatblokk under fødselen og noterer jordmors mulige tabber. Om foreldre som kjefter på barnehagen fordi den ikke tilbyr deres lille geni en stille lesekrok. Så begynner barna på skolen – og foroverlente foreldre inntar foreldremøtet.

Flere lærere og barnehageansatte har gått ut i Utdanningsforbundets fagblad og fortalt om foreldre som sender advokat når læreren ikke vil gi barna deres spesialbehandling, og som skylder på læreren når barna ikke presterer slik de selv hadde ventet. DN har snakket med flere pedagoger og ledere i idrett og organisasjonsliv som er frustrerte over stadig mer krevende, overbeskyttende og mistroiske foreldre.

– Jeg tror foreldre er blitt mer krevende i takt med at det generelle utdannelsesnivået i befolkningen er blitt høyere, samtidig som at skolene inviterer foreldrene inn til samarbeid, sier psykolog Jan Gimse Arfeldt.

LÆRERENS HJERTESUKK

Anne-Grete Fostås var i bilen på vei hjem fra jobb da hun fikk en telefon fra den rasende faren til en elev i klassen. Fostås jobbet som norsklærer på en ungdomsskole, og klassen hadde hatt bokomtale i hjemmelekse. Eleven hadde levert tre–fire sider med stort sett avskrift fra boken – ingen egne vurderinger eller konklusjoner. Han hadde fullstendig misforstått oppgaven. Fostås så likevel at utdragene fra boken var relevante for oppgaven, så hun ga karakteren 3.

– Faren var så sint! Om jeg ikke skjønte hvor mye tid sønnen hans hadde brukt på oppgaven?

Hun sukker.

– Noen foreldre tror visst at karakterer er et belønningssystem for innsats.

Anne-Grete Fostås begynte som lærer i 1991. For fem år siden sluttet hun som ungdomsskolelærer og søkte seg over til den videregående skolen. Ikke fordi ungdomsskoleelever er mer krevende enn andre, men fordi foreldrene er det.

– I møte med foreldre har jeg alltid som utgangspunkt at foreldre vil det beste for sine barn. Og jeg mener det er viktig at skole og hjem samarbeider. Men jeg føler av og til at den kompetansen jeg har som utdannet pedagog, ikke holder for at foreldre skal stole på at jeg kan jobben min, og at jeg gjør den. I ungdomsskolen følte jeg av og til at det ble ventet at jeg skulle være en slags reservemor, og det er jeg ikke, sier hun på pauserommet på Gausdal videregående skole, der hun jobber nå.

Hun mener at utviklingen med et stadig tettere samarbeid mellom skole og foreldre gjør at mange lærere blir utslitt av nærmest å være reserveforeldre for elevene. Fostås har opplevd at foreldre ville at hun skulle være med på å bestemme når barna skal legge seg og hvor mye penger det er greit at de bruker på antrekk til skoleballet.

– Moren til en 15-åring jeg hadde, skulle ut på jobbreise, og hun lurte på om jeg kunne ringe til sønnen hennes hver morgen for å sjekke at han var stått opp.

Hun ler.

– En annen gang hadde jeg en elev som skulket de to siste timene hver mandag. Siste time var naturfag. Jeg skrev fravær og sendte varsel hjem om nedsatt ordenskarakter. Da ringte det en rasende mor til meg: Var jeg virkelig nødt til å drive med denne fraværsskrivingen? Skjønte jeg ikke hvor slitsomt det var å ha et fag som var så kjedelig på slutten av en mandag?

KURSER LÆRERE

Psykolog Jan Gimse Arfeldt i Trondheim holder heldagskurs for lærere i hvordan de skal håndtere krevende foreldre. Slike kurs er det økende behov for, mener han.

– Det er viktig å si at engasjerte foreldre stort sett er av det gode, men vi ser samtidig en økende grad av urimelig press fra foreldre. Disse må lærerne få hjelp til å takle, slik at de overlever arbeidshverdagen.

– Er det så ille?

– På en skole jeg besøkte nylig, var det flere lærere som hadde helsebelastninger eller var sykmeldt på grunn av et stort press fra foreldre. Mange har mistillit til lærerne.

Han forteller om et foreldrepar som hadde finlest læreplanens kompetansemål og forskrifter. I arbeidsplanen for klassen hadde læreren glemt ett av kompetansemålene.

– De lagde en stor sak av dette og kritiserte læreren for ikke å være nok oppmerksom. Ved et annet tilfelle var det en elev som hadde veldig mye fravær, slik at læreren ble bekymret. Da han tok dette opp med foreldrene, ble det tolket som et angrep av foreldrene, som gikk til motangrep på læreren.

Arfeldt nevner en annen gjenganger: foreldre som ikke godtar og tror på dårlig oppførsel hos eleven, og som krangler og protesterer på karakterene.

– Mye av dette skjer muntlig over telefonen på kveldstid. En forelder sendte sms til læreren med et spørsmål klokken ti om kvelden, et spørsmål som gjerne kunne vente til dagen etter. Da læreren ikke hadde rukket å svare på spørsmålet innen en halvtime, ringte forelderen, halv elleve om kvelden, og var sint. Lærerne fortviler over at de aldri føler at de kan ta fri, sier Arfeldt.

SERVICESENTRAL

Da hun jobbet på ungdomsskolen, opplevde Anne-Grete Fostås ofte at foreldre tok barna ut av skolen for å dra på ferie, mot at de skrev under på en avtale om at de skulle følge opp undervisningen selv.

– For 20 år siden var det nærmest bare én grunn for å ta barna ut av skolen, og det var hvis de skulle i begravelse. De siste årene har jeg stadig sett at foreldre har tatt barna ut av skolen i løpet av skoleåret for å reise på ferie.

Hun fortsetter:

– Det er vel ingen unger som tar med seg skolebøkene til Syden, så når de kommer tilbake, ligger de etter med undervisningen. Da ventes det ofte at vi tilrettelegger for dem. Mange blir rasende når barna får to prøver samme dag, i stoff de ikke har lest seg opp på. Men det er ikke vår feil at foreldrene ikke har fulgt opp avtalen.

Nå har skolene skjerpet kraftig inn på muligheten til å ta fri midt i skoleåret. Fostås synes det er helt greit.

– Vi har ikke tid til å gjøre dobbeltarbeid. Vi har nok med å gjøre det vi skal, for eksempel håndtere telefoner som kommer til alle døgnets tider, i helger og ferier. Noen foreldre tror visst at jeg er en servicesentral med 24-timersvakt.

Fostås drikker litt av maskinkaffelatten og kikker ut på kollegene som tar pause i siderommet.

– Jeg tar telefonen når foreldre ringer, jeg må jo det. Men jeg synes det er greiest når de ringer i arbeidstiden min, med mindre det er en hastesak, sier hun.

Et annet gjennomgangstema er karakterer. Fostås forteller om en vitsetegning hun fant på Facebook som hun synes illustrerer situasjonen godt.

– Den første ruten viser en situasjon med foreldre, barn og lærer i 1969. Foreldrene holder opp et karakterkort og peker på barnet: «Hva er dette for slags karakter?» I neste rute er vi 30 år frem i tid. Det er den samme situasjonen, men nå peker foreldrene på læreren, forteller hun.

– Noen har nok dårlige erfaringer med skolen og tar ut frustrasjonen på oss. Da blir det fort min skyld. Jeg har ansvaret, men jeg får ikke ta det. Noen foreldre blir veldig aktive og forsøker å ommøblere planene mine og opplegget mitt.

BOMULLSGENERASJONENS BARN

I høst ble det oppstandelse da en forelder ved Hognestad skule i Rogaland krevde forbud mot at barna skulle få klatre i trærne i skolegården. Etter flere runder ble det lagt gummi under trærne, slik at barna skulle få klatre likevel. Det ble rabalder i spaltene i Stavanger Aftenblad da et barn ble stengt ute fra et fotballag med begrunnelsen problemadferd. Moren krevde at barnet skulle få beholde plassen. En av dem som støttet fotballaget, var speiderleder Ivar Anton Nøttestad.

Nøttestad er daglig leder i Vesterlen speiderkrets, sitter i en sofa på speiderhuset i Melsheia utenfor Sandnes og kikker på speiderlaget som setter opp telt til jubileumsfeiringen. Etter å ha vært en av de ansvarlige for Norges speiderforbunds landsleir i Stavanger ifjor, ropte han ut et varsko i avisen om en generasjon av overbeskyttende bomullsforeldre som fratar barna muligheten til å få utfordringer – og til å lære av egne feil. Da hadde han fått eposter fra foreldre som gruet seg til speidernes utflukter.

– Da jeg begynte i speideren som 11-åring, stilte ingen foreldre spørsmål ved ledernes kompetanse. Å få slike henvendelser oppleves som mistillit. For det er jo det det er.

Nøttestad forteller at fortvilte speiderledere stadig kommer til ham og spør om hva de skal gjøre når foreldrene holder barna hjemme fra speiderutfluktene.

– Her er det dyktige og frivillige ledere som går inn i en organisasjon fordi de brenner for det. Foreldrene melder ungene inn og kjører dem på speidermøter, ungene lærer om turvett, men selve turene får de ikke bli med på. Det er jo litt merkelig. Det er som å melde seg inn i en dykkerklubb og ikke ville bli våt på bena.

Han sukker.

– Noen ganger er nok nok. Jeg har sagt til noen foreldre at hvis ikke ungene får bli med på tur, bør de kanskje ikke gå i speideren.

HELLER TACOKVELD

Og så er det foreldrene som krever at det skal settes opp en kontrollpost underveis i løypen når barna drar på tur alene. Som får panikk og krever at helikopteret skal ut og lete før turen er ferdig, dersom barna ikke møter opp til kontrollposten.

– Det blir bare masse styr, mens ungene går og koser seg et annet sted i løypen. Jeg husker en av dem kom med en herlig kommentar under forrige leir: «Det å gå seg litt bort, er jo nesten meningen med å gå på haik. Det gjorde jo ingenting, for da gikk vi bare en annen tur.» Herlighet, så oppdaget de ikke det stikrysset, men da gikk de opp på en annen topp i stedet. Den friheten, innenfor et begrenset område, må de få. Det er ikke farlig. De kommer tilbake.

– Hva er foreldrene redde for?

– Ja, det lurer vi også på, egentlig. Det er klart at det tryggeste er å holde barna hjemme på tacokveld hos mor. Men da lærer de seg ikke å møte de virkelige utfordringene i livet. Dersom ungene aldri har fått prøvd grensene sine og lært seg konsekvensene av dårlige valg, kan det bli farlig den dagen de fyller 18 år og drar på fest.

Han slår ut med armene.

– Da jeg var liten, fant vi på rampestreker hele tiden. I dag finner unger aldri på noe rampestreker lenger, jeg tror ikke de har fantasi til det. Foreldrene holder dem hjemme, og hvis ungene først gjør en rampestrek, blir konsekvensene enorme. Unger drar ikke på epleslang lenger, de sager ned hele treet. De stjeler ikke kritt fra skolen, de tetter vaskene og lager oversvømmelse, sier han.

Ifjor måtte speiderlederen avlyse det tradisjonsrike loppemarkedet på Madla fordi ingen foreldre ville stille på dugnad.

– Det er som regel de foreldrene som alltid skylder på lederne som også stiller sjeldnest opp på dugnad. Noen ganger må vi si til foreldrene at barnet er nødt til å slutte. Da kan det bli vanskelig. Men lederne våre gjør dette på frivillig basis. Det er ikke deres ansvar å oppdra barn.

Han legger til:

– Vi må lytte til, stole på og støtte de frivillige lederne. De gjør en ubetalelig innsats i nærmiljøet. Jeg heier på de frivillige som gjør litt ekstra og som sier når nok er nok.

ØDELEGGER FOTBALLKAMPENE

Det kommende året skal Robin Prashar og de andre fotballtrenerne i Kløfta arrangere obligatoriske foreldrekvelder for alle som har barn i fotballklubben. De må lære foreldre å oppføre seg. Prashars liste over skrekkeksempler er lang.

– Vi hadde nettopp en kamp mellom seksåringer, der en av foreldrene var så uenig med dommeren at han løp ut på banen og ropte at dommeren måtte putte fløyten i munnen og blåse, ellers hadde han ingenting der å gjøre. Han begynte å banne og skjelle ut dommeren foran seksåringene. En annen gang kranglet noen foreldre på tribunen og lagde så mye bråk at dommeren måtte blåse av kampen. Disse dommerne er jo ungdommer som stiller opp på frivillig basis. Noen av dem er ikke mer enn 14 år. Jeg synes det er helt uakseptabelt at voksne folk skjeller ut ungdommene våre.

Han rister på hodet.

– Resultatet er jo tydelig. For ett år siden hadde vi et tyvetall dommere i kretsen. Nå har vi langt færre. De orker ikke mer når de får så mye kjeft hele tiden.

Et annet problem, forteller Prashar, er foreldre som åpenlyst kun heier på sin egen sønn eller datter og kritiserer lagkameratene hvis de ikke sentrer eller mislykkes i spillet. Eller de skjeller ut motstanderne. Noen foreldre går også på tvers av trenerens ordrer og ødelegger treningen eller kampen.

– Hvis treneren har bedt barna om å øve på pasningsspill, og foreldrene står på sidelinjen og roper at de må skyte på mål, blir ungene veldig forvirret. Det ser vi hele tiden. Foreldre ødelegger for barnas utvikling.

Han ler, litt oppgitt.

– Det ser ut til at mange foreldre prøver å leve ut fotballdrømmen sin gjennom barna. Mange ønsker at barnet deres skal spille i Champions League i en alder av ti år, og det er jo ikke mulig.

ØKENDE PROBLEM

Fotballforbundet har de senere årene vært nødt til å fokusere ekstra mye på foreldrevettregler, etter stadige episoder med foreldre som ødelegger for barnas trening og kamp. Yngve Haavik, kommunikasjonssjef i Fotballforbundet, bekrefter at foreldrenes engasjement til tider kan være problematisk, og ikke bare for de eldre ungdommene.

– Dette er også en utfordring i barnefotballen. Der gjelder det alt fra spilletid til hvor på banen og hvilket lag barnet skal spille på, sier han.

Fotballforbundet har utarbeidet en handlingsplan kalt «Klubben er sjef», der det legges vekt på klare retningslinjer for hvem, hva og hvordan rundt et lag.

– Det betyr i praksis hva klubben kan vente seg av trenere og ledere, spillere og foreldre, og hva de kan vente seg av klubben. Vi gjennomfører foreldremøte før hver sesongstart hvor lagets kjøreregler gås gjennom. Det handler om hvordan laget skal opptre mot hverandre og dem de møter på kamp, både på og utenfor banen.

Han forteller at forbundet også har innført obligatorisk «fair play»-møte foran alle kamper i barne- og ungdomsfotballen, hvor en går gjennom hvordan kampen skal gjennomføres. Her blir det blant annet kommunisert at foreldre, foresatte og publikum plasserer seg på motsatt side av lagledere og spillere.

– Klubber som systematisk jobber på en slik måte, opplever mindre utfordringer knyttet til dette, til beste for alle parter – foreldre inkludert, sier han.

SKUMMELT

– Dagens foreldregenerasjon er først og fremst preget av at de skal forhandle med barna om alt. Og så er det noen som stiller så høye krav at barna er nødt til å mislykkes. Eller de beskytter barna mot alle farer og tar fra dem muligheten til å gjøre feil, sier Stein Erik Ulvund, professor i pedagogikk ved Universitetet i Oslo.

– Hvor vanlig er dette?

– Jeg tror det er ganske vanlig, dessverre. Og jeg synes det er skummelt. Slike foreldre er ekstremt vanskelige å forholde seg til for lærere og trenere. De føler seg ofte veldig presset. Ledere må sette tydelige grenser overfor foreldre, sier han.

Ulvund kjenner til historier om foreldre som sender advokat på læreren når barna ikke oppnår de ønskede prestasjonene. Eller som presser barna til å prestere på idrettsbanen eller på musikkskolen og tar over trenerens rolle. Han understreker at det må være lov til å være ambisiøs på barnas vegne, men da må det kunne slakkes på forventningene på andre områder.

– Det er viktig at barn føler at de får til noe. De trenger bare ikke få til alt, hele tiden. Det blir ikke noe bra liv av det.

MÅ VÆRE LOV

På Kløfta gjør Robin Prashar seg klar for å trene sitt eget lag. Mens fotballene flyr over gressmatten, står en liten gruppe og prater etter fotballkampen. En av dem er mannen med raseriutbruddet.

– Jeg overreagerte kanskje litt, sier mannen.

Han er far til en av guttene på laget.

– Men jeg mener det er en skandale at kretsen ikke har sørget for en bedre dommer til en så avgjørende kamp. Da er det ikke rart at man blir litt hissig.

– Så du tar ikke selvkritikk for utbruddet ditt?

– Nei, det gjør jeg ikke. Det må være lov å vise litt engasjement.

Lærer Anne-Grete Fostås forteller om en far som ringte henne gjennom hele skoleåret. Noen ganger hadde han konkrete spørsmål, andre ganger ville han bare formidle at han fulgte med på henne. Det opplevdes krevende og slitsomt.

– Men siste dagen, etter avslutningsseremonien, kom han plutselig inn på lærerrommet med en stor blomsterbukett. «For et skoleår du har gitt sønnen min», sa han, og ga meg en stor klem. Så det kan snu andre veien også. Den tilbakemeldingen levde jeg på lenge, sier hun og ler.

– Men jeg skulle kanskje ønske at foreldre var flinkere til å si fra tidligere også, når de er fornøyd. Det er ikke bare elevene som trenger tilbakemelding.

Les også:
Riesling-dynamitter
Halvfortjent hype

Les mer fra Magasinet her.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.