Så sto hun der. 14 år og en gave til Erik Solheim fra en landsbyhøvding i Sierra Leone. En ny kone, rett og slett. Utviklingsministeren sitter på podiet i en idrettshall, lar blikket sveipe over forsamlingen og fester øynene i en barnebrud i blå kjole.
– Hun var stylet etter alle kunstens regler og så temmelig nervøs ut. Det var hundrevis av folk i lokalet og enda flere som sto utenfor. Og så skulle hun giftes bort til en ufyselig, gammel hvit gubbe som hun ikke kjente, sier Solheim, sjefen for FNs utviklingsprogram på telefon fra flyplassen i Trinidad.
Solheim og hans norske delegasjon hadde besøkt de livsfarlige gruvene i Sierra Leone og satt kursen mot hovedstaden Freetown da de gjorde stopp i en liten landsby en dag mot slutten av 2000-tallet. I landsbyen skulle Solheim delta i en seremoni og fikk beskjed om å ta på seg en lokal drakt og ta plass på podiet, slik at alle kunne se ham.
– Jeg fikk ikke noe varsel om dette giftermålet. Da det skjedde, så jeg ingen annen mulighet enn å spille med så mye jeg kunne uten å bli for intim, sier Solheim.
«Paret» gjennomgikk en høytidelig bryllupsseremoni, der høydepunktet var å bli fraktet på en bærestol ut av forsamlingshuset og møtt med enda mer jubel av folkemengden utenfor.
«Tvangsgiftet». Erik Solheim fikk en ny kone i gave i Sierra Leone.
Men Solheim var jo gift fra før. Fem år tidligere hadde ministeren fridd til Gry Høeg Ulverud etter at de hadde besøkt alle stedene Hitler hadde bodd i München, og hun hadde attpåtil svart ja, og Kjell Magne Bondevik hadde sørget for det formelle ved å være prest.
Men dette var noe annet.
– Jeg ble fortalt at Tony Blair var den eneste som var tildelt en slik ære i Sierra Leone. Jeg var full av takksigelser, for det er det du kommer lengst av alt i verden med, sier Solheim.
Men denne gangen må også han si høflig nei takk. Når seremonien er over, sier Solheim at hun nok må bli igjen.
– Jeg håper det er gått bra med henne og at hun er bedre gift i dag enn hun ville blitt med meg.
Jeg håper det er gått bra med henne og at hun er bedre gift i dag enn hun ville blitt med meg
Erik Solheim, sjef for FNs utviklingsprogram og tidligere utviklingsminister
En ny daddelsituasjon
Når våre beste menn og kvinner er ute i verden på offisielt besøk, er det gjengs å overrekke hverandre gaver. Og det kan hende våre øverste statsansatte får en pakke i posten fra sine internasjonale kolleger og ambassader, særlig nå rundt juletider. Men dette er ikke personlige gaver som vanlige folk gir hverandre til jul. Det er gaver til Det norske folk som våre statsministre, statsråder, statssekretærer, politiske rådgivere, departementsråder og det øverste samfunnslag har tatt hånd om på vegne av oss.
I teorien, i hvert fall. De fleste gavene havner i ulike departementskjellere og støver ned der, særlig i UD.
– Vi kaller det bare for skrekkabinettet – oppsamlingen av gavene som av protokollære årsaker er tatt imot, sier tidligere utenriksminister Espen Barth Eide fra Kypros, der han er spesialrådgiver for FN.
«Et skrekkabinett». Espen Barth Eide sier UDs kjeller, som er full av ymse gaver, går under navnet skrekkabinettet.
Les også: Eselet & dragen – DNs satire om diplomatisk krise og politiske forviklinger
Gjennom årene har det hopet seg opp av gaver, der langt de fleste bare blir gjemt og glemt: sølvarmbånd fra demokratiforkjemperen Aung San Suu Kyi, kjede og øredobber i perlemor fra den taiwanske delegasjonen, georgisk øksehode, beduinsk sabelkniv, treelefant fra Indias statssekretær, sabel fra viseadmiral James D. Syring, lederen av USAs Missile Defence Agency, to flasker med hellig vann fra elven Jordan overlevert av jordanske militære sammen med en eske sjampo, bodylotion, badesalt og en sjokoladeeske. Haugevis av minnemynter og militære crester eller såkalte våpenskjold.
– Kona har nedlagt totalforbud mot å henge opp våpenskjoldene på veggen, sier Eide.
Også gaver fra vårt hjemland er kommet våre øverste betrodde i hende. Særlig bøker, blant andre Lars Backe Madsens «Husmor (73), Gjøvik», postet av den London-baserte investoren Christen Ager-Hanssen. Men det kan hende «Hvordan vinne valg» av Tarjei Skirbekk kommer bedre med. Det mener i alle fall pr-mann Hans Geelmuyden:
– Jeg ga et klassesett til alle statsrådene. Boken er god og kan ikke leses av mange nok, sier Geelmuyden.
Men hvem var det som 1. januar 1989 mottok en sten fra Berlinmuren? I UDs gaveliste står mottagerfeltet blankt. Nok et mysterium skjer med jevne mellomrom: Dadler kommer i posten, i kilovis. Sist, 13. juni i år, kom 12 kilo dadler dalende. Avsender var De forente arabiske emiraters ambassade i Oslo. Dadler ble satt i skåler rundt omkring i de ulike departementene.
– Vi jobber med daddelsituasjonen her. Jeg ringer tilbake når jeg vet mer, sier kommunikasjonssjef Trude Måseide ved Statsministerens kontor.
Alkosjokk. Bernt Bull tømte hver jul ut spriten han hadde fått i gave i UDs vask i fjerde etasje.
Et ulovlig juleritual
En gjenganger i gavelisten er sprit – et mareritt for Bernt Bull, tidligere generalsekretær i Avholdsfolkets Landsråd og nå seniorrådgiver i Helse- og omsorgsdepartementet. Da Bull jobbet som politisk rådgiver i UD på midten av 1980-tallet, innførte han derfor et privat juleritual: Istedenfor å tilby varene på UDs julebord, ble spriten helt ut i vasken i fjerde etasje i UDs lokaler.
– Vi fikk et helt vinmonopol i gave fra de forskjellige ambassadene til jul. En lørdag jeg sto og helte ut innholdet i flaskene, kom utenriksråd Kjeld Vibe forbi. Han sa at det luktet bodega, sier Bull.
En lørdag jeg sto og helte ut innholdet i flaskene, kom utenriksråd Kjeld Vibe forbi. Han sa at det luktet bodega
Bernt Bull, seniorrådgiver i Helse- og omsorgsdepartementet
Men strengt tatt kunne Vibe sagt at dette var ulovlig.
– Senere fikk jeg vite at væske med høyere alkoholstyrke enn seks prosent var spesialavfall som ikke kunne tømmes i vask eller toalett, men leveres inn på linje med malingsrester på egne mottak, sier Bull.
Men ikke alle gaver lider samme ublide skjebne.
Illustrasjoner tl sak om gaver til UD. Illustrasjon: Rune Mathisen --- Illustrasjon: Rune Mathisen
Hundediplomati
Om kvelden 26. november 2003 lander den kirgisiske presidenten Askar Akajev og hans 65 mann store tropp på norsk jord. I følget er det også to utrydningstruede valper av såkalt tajgan-mynde, ment som gave til kongen og statsministeren.
Kjell Magne Bondevik, tidligere statsminister og nå leder av Oslo Center for Peace and Human Rights, ler.
– Jeg hadde fått en forespørsel om jeg kunne tenke meg en hund, men svarte at det neppe var aktuelt, siden jeg bodde i blokk på Kolbotn. Kongen takket også nei, sier Bondevik.
Men denne beskjeden må den kirgisiske presidenten ikke ha fått, og dermed er det hundediplomatiske spillet i gang. Skal de søte, små valpene avlives på grensen? Nei, det ville tatt seg ut, så få som finnes av denne hunderasen i verden. Hundene ble satt i karantene i fire måneder, slik alle ikke-EU-hunder må, og de fikk nye navn: Kleopatra og Cæsar.
– Den ene hunden tror jeg landbrukshøgskolen Øya utenfor Trondheim fikk. Den andre ble tatt hånd om av en privatperson i Trøndelag, sier Bondevik.
Elfenbenproblemet. Kåre Willoch tok hånd om et par elfenben som Statsministerens kontor ikke ville ha.
Elfenbensaga
Når Høyres nestor og mangeårige statsminister Kåre Willoch går ned kjellertrappen på Ullern for å ta en tørn på kontoret sitt, støter han på et par støttenner. Elfenbena henger ved kjellertrappen, ikke langt unna et signert fotografi av Ronald Reagan.
– En afrikansk leder hadde vært på besøk i Norge, og Statsministerens kontor spurte om jeg ikke kunne ta hånd om elfenbena. Når en omtaler gaver fra Afrika, bør en være forsiktig. Bunad, som er godt kjent for oss, er kanskje et rart plagg for dem. Gaver er godt ment og må omtales med stor respekt. For øvrig setter jeg pris på den gode vilje som ligger bak, sier Willoch.
Mens det var mindre problemer for Willoch å bli en lykkelig eier av elfenben, ble det et hurlumhei uten like bare et par tiår senere.
– Det var jeg som fikk ordnet med et register over gaver til statsministeren, sier Kjell Magne Bondevik.
– Jo, det begynte med en veldig kjedelig sak med noen elfenben. Gaven ble utvekslet på bakrommet blant diplomatene. Jeg ante ingenting og har aldri sett disse elefantstøttennene, forteller Bondevik.
Gaven ble utvekslet på bakrommet blant diplomatene. Jeg ante ingenting og har aldri sett disse elefantstøttennene
Kjell Magne Bondevik, tidligere statsminister
Under et Afrika-besøk i februar 2000 fikk Bondevik og kona Bjørg to elfenben i gave av den nigerianske presidenten Olusegun Obasanjo. Men det var et problem: Innføring av elfenben har vært straffbart i Norge siden 1975, og dermed fikk statsministeren politiet på nakken. Mens elefantstøttennene lå i kjelleren i Høyblokken, hastet Bondevik i vei til Trondheim til offisiell mottagelse før Ari og Märtha-bryllupet. Da et museum ville stille ut elefantstøttennene, sa Bondevik nei. Først etter en måneds baluba ble saken henlagt.
Men aldri så galt at det ikke er godt for noe.
– Vi måtte få orden på dette her med gaver. Alle gaver som statsministeren får, måtte føres opp i eget register, sier Bondevik.
Hundediplomati. Kjell Magne Bondevik sa nei til hund – og havnet i trøbbel.
Narkotikakartellgave
– Det kom to–tre svære, svarte biler med bevæpnende livvakter som hang ut av vinduene, forteller Thorbjørn Berntsen, æresmedlem i Arbeiderpartiet og tidligere miljøvernminister.
Berntsen snakker om da han og følget hans i 1992 var på tur med blant andre Lars Løvold i Regnskogfondet i Brasil. De hadde stoppet i en landsby i Amazonas og slått seg ned i en restaurant da guvernøren med det voldsomme våpenfølget dukket opp. På denne tiden befant landsbyen seg midt i smuglerruten for de colombianske narkokartellene.
Ubrukt halskjede. Thorbjørn Berntsen mottok et halskjede med dyretenner i Amazonas.
– Da jeg begynte å spørre guvernøren sosiale og økonomiske spørsmål, ble han lite pratsom. Jeg fortsatte å spørre, men så kvatt han opp og ga meg gaver: et halskjede med dyretenner, en liten duk og et rør man kunne blåse piler igjennom. Så forsvant han med politistyrken sin. Jeg aner ikke hvor gavene er i dag. Det er kanskje stygt å si, sier Berntsen, som ble verdenskjent da han kalte sin britiske kollega John Gummer for en «drittsekk» i forbindelse med en feide om sur nedbør fra Sellafield-anlegget.
– Jeg har sett menn gå rundt med gullkjeder, men jeg kler ikke slike halskjeder, sier Berntsen.
Få dager senere fikk Berntsen en forklaring på guvernørens merkelige oppførsel. De to foregående guvernørene var blitt drept.
– Han jeg møtte, var narkosmuglernes mann, sier Berntsen.
Hanen Sonja
– Jeg var bare utenriksminister og fikk ikke så eksotiske gaver, sier Knut Vollebæk og ler.
Vollebæk er i dag kommissær i Den internasjonale kommisjon for savnede personer (ICMP) og har levd mange år som diplomat og også vært ambassaderåd i Harare, hovedstaden i Zimbabwe.
I 1984 mottok daværende kronprinsesse Sonja en hane, som plutselig ble Vollebæks ansvar. Men det var et problem.
Havnet i hanekamp. Knut Vollebæk fikk problemer med hanen Sonja.
– Min forgjenger hadde hane og høne i bur alt fra før, og så viste det seg at hanen, som for øvrig fikk navnet Sonja, var litt aggressiv. Jeg ga hanen videre, og endelig kunne freden reddes i den norske hønsegården.
Geitespørsmålene
– Geit er liksom ferskvare, sier Jan Petersen, tidligere Høyre-leder og utenriksminister.
En gang mot slutten av 1980-tallet sto Petersen og Ap-politiker Gunnar Skaug med en geit i hånden etter et ruralt besøk i Tanzania.
– Vi kunne ikke avslå gaven. Her støtte to kulturer sammen, og man må forholde seg til det med en viss sensitivitet, sier Petersen.
Så geita ble takket for og gitt til sjåføren.
– Han var happy som bare det, sier Petersen.
Geiter som ferskvare. Jan Pedersen ga geit til den lokale sjåføren i Tanzania.
Erik Solheim kan også kunsten å traktere en geit. I 2010 fikk den daværende utviklingsministeren en i gave av en gruppe nomader i Sudan som takk for fredsmeglingen.
– Geita ble gitt til de fredsbevarende styrkene. Den fikk en kort skjebne og ble middag, sier Solheim.
Geita ble gitt til de fredsbevarende styrkene. Den fikk en kort skjebne og ble middag
Erik Solheim, sjef for FNs utviklingsprogram og tidligere utviklingsminister
Intet sølv, intet nederlag
– Jeg har alltid vært dårlig på julegaver. Jeg skriver ikke engang julekort, sier tidligere utenriks- og forsvarsminister Thorvald Stoltenberg, som nå sitter i Oslo bystyre for Ap.
– Jeg sitter og ser meg rundt i stuen, og alt jeg ser, har jeg betalt for. Det er én eneste gave jeg har hjemme, det var en sølvpotte jeg fikk i Peru på 1970-tallet. Jeg fikk en fagmann til å se på verdien av sølvpotten, men det viste seg at den ikke var av sølv likevel, sier Stoltenberg og roper ut:
– Anja, vet du hvor potten er? Har du sett den?
Det romsteres i bakgrunnen.
Ikke potte sur. Thorvald Stoltenberg trodde han fikk en sølvpotte i Peru på 1970-tallet, men den gang ei.
– Her er'n, sier hun.
– Oppå et skap i et rom vi sjelden bruker, sier Stoltenberg og legger til:
– Og så er det sånn, skjønner du, at jo mer du reiser, jo mindre gaver får du. London eller Tsjad blir etter hvert så alminnelig at tanken på gaver ikke faller inn, sier Stoltenberg.
En utstoppet rev
At nordmenn vil fremstå som et ryddig og nøkternt folkeferd, vises på gavene våre beste menn og kvinner leverer til sine forbindelser der ute i den store verden.
– Jeg husker jeg hadde med meg en liten isbjørn i glass, men det vakte så liten begeistring at jeg sluttet å gi det i gave etter bare to utenlandsbesøk, sier Thorvald Stoltenberg.
– En liten modell av vikingskip ble ofte overlevert, minnes Thorbjørn Berntsen.
– Vi er jo vikinger, legger han til.
– En periode gikk det mye i cd-er av Secret Garden. Og Grieg da, selvsagt, sier Knut Vollebæk.
En periode gikk det mye i cd-er av Secret Garden. Og Grieg da, selvsagt
Knut Vollebæk, tidligere utenriksminister
Erik Solheim forteller at han på midten av 1990-tallet gjestet Nord-Korea. 150 kilometer nord for Pyongyang går en storslått motorvei som leder til gavemuseet til «store leder» Kim Il Sung, som få år tidligere hadde forlatt verden. Hvert land hadde sin egen paviljong i det 120 rom store gavemuseet, i sterk kontrast til UDs skrekkabinett her hjemme.
– Det var diamanter, elfenben, alt hva du kan tenke deg. Den norske paviljongen var svært stusslig, med bare tre gaver: et vikingskip fra SV og en liten isbjørn i glass – eller omvendt. Og en utstoppet og sliten rev fra Norges Kommunistiske Parti, avdeling Troms, sier Solheim.
Telefonen ringer. Kommunikasjonssjef Trude Måseide ved Statsministerens kontor er på tråden.
– Jeg ringer om dadlene. De er ennå ikke spist opp.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.