Frankrikes unge arbeiderklasse stemmer på Marine Le Pen eller kommunistpartiet

I et lite hvitt murhus, i enden av en dunkelt belyst gate i Normandie, er festen i ferd med å begynne. Rundt nedtrukne persienner lyser glorier som skifter farge i takt med tung tekno. Inne står Frankrikes fremtid tett rundt bursdagsbarnet. Robin Mionnet (18) bøyer seg ned, holder pusten og lukker det ene øyet. Å dele syrelapper med pinsett er presisjonskunst.

– Frankrike er delt, ikke mellom høyre og venstre, men mellom folket og politikerne, sier han og deler ut den første lappen.

– Ord. Bare ord. Og løgner. Det finnes ikke én kandidat som ikke har blitt avslørt for en eller annen pengeskandale, og vi unge har aldri sett noe annet. Du mener vi skal tro på dem? Stole på bløffmakerne?

«Gi blaffen»

Flixecourt er en liten landsby i det gamle industribeltet nord i Frankrike. Nedturen begynte i 1983 da tekstilfabrikken, hjørnesteinen, ble lagt ned. 3000 arbeidere mistet jobben. Nå er fabrikken et grått betongkadaver utenfor sentrum, et forfallent symbol på en arbeiderklasse som ble halsende etter i et race mot frihandel, privatisering og utflagging. I 2004 ble EU utvidet mot øst. I 2007 smalt finanskrisen. Og nå, i 2017, har gamle kommunistbastioner falt. For Marine Le Pen. For «frexit», proteksjonisme og stengte grenser. For «France for the french».

Det er ikke tilfeldig.

Økonomien har stagnert. Arbeidsledigheten har klort seg fast på nesten ti prosent og godt over 20 prosent blant de unge. Terrorangrep har skapt tvil om sikkerheten. Parallelt har politikere sauset seg inn i en serie skandaler. Politikerforakten syder, og millioner av velgere har vist ryggen til Republikanerne og Sosialistene – de to store partiene. Mer enn 40 prosent stemte på de politiske ytterfløyene i første valgrunde. Når meningsmålingene likevel viser at Macron har et solid tak på Le Pen før finalerunden, er det ikke fordi alle liker ham, men fordi alternativet vil være en seier for fransk og europeisk høyrepopulisme. Macron kan være EUs og det liberale Europas redningsmann.

Mange voksne kaller det et skjebnevalg. De unge?

– Vi kan like godt gi blaffen, sier Robin og jekker en pils.

Korken skjener ut på dansegulvet, mellom føttene på morgendagens velgere.

– Du vet hva som skiller oss fra foreldregenerasjonen vår? Nei? Vi får det dårligere enn foreldrene våre. Færre jobber, lavere lønn, terrorisme, global oppvarming. Det blir ikke hyggelig.

Vi får det dårligere enn foreldrene våre. Færre jobber, lavere lønn, terrorisme, global oppvarming

Robin Mionnet (18)

«Et komplett mareritt»

Kan det være så ille? Så melankolsk? Så dystert? I Frankrike?

– Ja, sier franske Louis Chauvel, direktør ved institutt for forskning på sosioøkonomisk ulikhet ved universitet i Luxembourg.

Han ramser opp: De unge tjener mindre enn før, opplever dårligere offentlige tjenester, får redusert pensjon og blir fraløpt av boligprisene, som doblet seg fra 2000 til 2009, mens lønningene bare steg noen få prosent. Ungdomsledigheten er cirka 23 prosent, det dobbelte av den britiske og nesten tre ganger høyere enn i Tyskland.

– Overgangen til voksenlivet er for mange et komplett mareritt. Selv de som er så heldige å ha en jobb, tjener for lite til å kunne planlegge anstendige familieliv. De forblir avhengige av foreldrene sine, bor hjemme til sent i 30-årene og mister friheten de har ventet på, sier Chauvel, som mener den unge voksengenerasjonens dystre utsikter vil koste landet dyrt.

– Usikkerheten og tvilen virker som en gift. Blant de fleste dreper den lysten på å investere i høyere utdanning. Blant de mer bemidlede unge skaper den hastverk med å reise til New York eller California eller Singapore, steder hvor det finnes håp om en bedre fremtid.

Det var det han lovet, sosialisten François Hollande, i 2012. En bedre fremtid. Alle mann i arbeid. Men ledigheten krympet marginalt. Arbeidsinnvandringen fra øst fortsatte. Frankrike ble rystet. Bataclan. Nice. Flyktningkrisen.

Hollande kuttet i offentlige ytelser. Så brukte han 90.000 offentlige euro på håret sitt. Han forlater Élyseepalasset som den første president som ikke engang forsøker å bli gjenvalgt.

Fra hver sin ytterfløy fosset opportunistene frem i første valgrunde, særlig blant de unge. Hele 51 prosent av dem mellom 18 og 24 år stemte på enten kommunisten Jean-Luc Mélenchon eller nasjonalisten Marine Le Pen.

– Hør her, foreldrene våre har gjort Le Pen, en skrudd dame som mener at vi må stenge grensene for alle andre enn oss selv, uansett hvor vondt de har det, til en reell presidentkandidat.

Jahed Prevost, en av Robins venner på festen, sitter henslengt på en madrass med lilla jakke, matchende lugg og olabukse som minner om en russedress.

– La meg gjøre det kort: Hvor mye vold kan en rettferdiggjøre for å unngå at hun noen gang får makten?

– Holder det ikke med Macron?

– Heh, Macron? Hvis noen skal forandre Frankrike, så er det folket, ikke politikerne. Vi må slutte å snakke, sier han og blåser ringer ut i neonlyset.

Macron? Hvis noen skal forandre Frankrike, så er det folket, ikke politikerne

Jahed Prevost, fransk ungdom

– Vi må handle.

Glemt eller gjemt?

Det 14. arrondissement i Marseille lignet mest en slum før politikerne ryddet opp og laget store blokker for de fattigste. Men det er lenge siden nå. Fasadene er slitne og på sitt vis symboler på landets økende fattigdom. 3,5 millioner mennesker er avhengige av matkuponger og veldedighet for å få i seg nok mat.

Og mens hver tiende franskmann leter etter jobb, har nærmere halvparten her i nabolaget lite å gjøre i morgen. Og i overmorgen.

I en bakgate uten lys sitter to gutter, en på fortauskanten, en i lenestol, med sorte jakker trukket opp foran ansiktet.

– You can't be here. No security. No camera. Go to center. Go away.

Det var i områder som dette at voldsomme opptøyer herjet i 2005. Et ulmende raseri antente da to gutter av afrikansk opprinnelse ble jaget av politi etter et innbrudd, gjemte seg i en transformatorstasjon og døde. Opptøyer spredte seg til en rekke byer, inkludert Marseille. Biler, busser, skoler, politistasjoner og rådhus ble satt i brann og flere titall politibetjenter ble skadet.

Mange mener at sterke fagforeninger har bidratt til håpløsheten. Siden det er nærmest umulig for bedrifter å si opp ansatte, eller å ansette noen til mindre enn rundt 61 prosent av gjennomsnittslønn, tar bedriftene få sjanser. De som straffes hardest, er dem med dårligst rykte: lavt utdannede og innvandrere. Det bor 250.000 muslimer i Marseille.

Bortenfor T-banestasjonen, hvor plakaten av Le Pen er revet ned, ligger en opplyst grusbane hvor barna vimser rundt fedre som spiller petanque. Det er snart midnatt.

– Vi er dem som ble glemt. Ingen bryr seg om oss, foruten Le Pen, som ser på oss som dyr, sier François, en ganske rund, mørkhudet 30-åring med baseballcaps og hettegenser.

– Hvis Le Pen blir president, blir det før eller senere borgerkrig. Hun er som Franco. En fascist. Og se hvor mange som har blitt enige med henne i det siste. Hun er farlig for oss, så vi ligger lavt.

Uten håp

Midt på 1980-tallet var nesten én av fire franskmenn medlem i et politisk parti. Nå er bare én av ti det samme. Guillaume Tusseau, jusprofessor ved Sciences Po, er redd for at stadig flere unge gjør nettopp som François og petanque-vennene: ligger lavt.

– Hvor hardt kjemper du hvis du ikke har noe å vinne? Håpløsheten fører i det lange løp til lavere deltagelse og til større oppslutning om partiene som roper høyest, kjefter mest og er de eneste som evner å skape et genuint håp om radikal endring, enten det gjelder arbeidsmarkedet, Europa-politikk eller innvandring, sier Tusseau og fortsetter:

– De ekstreme partiene er små og har derfor behov for de unge, og når ungdommen blir involvert, føler de seg sett og tatt på alvor. De har for lengst forstått at det er umulig å endre de store partiene innenfra.

Skal vi tro Louis Chauvel har neste generasjon voksne ikke bare gitt opp de store partiene, men alle.

– De unge har allerede stått på utsiden av det politiske systemet i årevis, men stadig flere viser stadig sterkere avsky over det etablerte, og især politikere som de bare forbinder med korrupsjon, løgn og kynisme.

Chauvel mener arrogansen og ignoransen har ført til at mange mener at politiske valg er irrelevante.

– Det som har vært utbredt frustrasjon, har nå blitt utbredt hat. Jeg tror at den som blir valgt, vil få store vanskeligheter med å kontrollere gatevold og opprør både til venstre og høyre, ja, egentlig blant all ideologisk ungdom, sier Chauvel.

– Mange virker klare for revolt, og neste år er det 50 år siden 1968. Jeg forventer noe stort.

Mange virker klare for revolt, og neste år er det 50 år siden 1968. Jeg forventer noe stort

Louis Chauvel, direktør for instituttet for sosioøkonomisk forskning i Luxembourg

Spill for galleriet

Det er blitt dag i Marseille og den ene kabriolet-kortesjen etter den andre glir bortover på vei til eller fra en vielse. Bak rattet sitter stilige menn med solbriller, nystrøkne skjorter og hånden på hornet. På dørene, ja, på dørene, sitter hylende venninner. Noen med hijab, noen uten. Alle med flagrende kjoler. Og fremst i en av kortesjene, i baksetet av en grå Mini Cooper i retning rådhuset, sitter Sandy (21) med vinrød leppestift og en hvit, sid brudekjole. Hun knipser bilder, smiler og ler, som om hun er på vei til kino eller tivoli eller bare en fest. Noe skurrer. Hvorfor så få gjester? Hvordan klarte hun å sette ringen på feil hånd? Og så var det selve kysset, da. I panna? Ute venter en nevø, åtte-ti år gammel, med konfettikanoner som han skyter etter bilen før den runder hjørnet og Sandy slipper smilet, fisker opp mobilen og legger føttene høyt.

– De gifter seg ikke på ordentlig, skjønner du.

Sanaa, en av brudens venninner, løsner hårknuten og tar et dypt drag av røyken.

– Når papirene er på plass, kan Faycal flytte fra Algerie til Frankrike. Etterpå skiller de seg. Vanlig her. God business!

God business, men også en ørliten dråpe i en innvandringsstrøm – og noe av grunnen til at Marine Le Pen er forvandlet fra en høyreekstrem nasjonalist til en talskvinne for millioner. Men der både hun og Mélenchon raljerte med EU, Nato, finanseliten og etablissementet, bidro Le Pens skremsel og fiendtlighet til å gjøre venstrepopulisten til ungdommens favoritt i første valgomgang.

Men de unge lyktes bare nesten.

– Dette er valget vi har: en kopi av Sarkozy og Hollande – rik og kjekk og høy på seg selv, og en ultranasjonalist som vil kaste ut mennesker, sier Sanaa.

– Hvordan tror du vi føler oss? spør hun og tenner en røyk i smuget hvor en bryllupsfest blir arrangert mest for dansen skyld.

Brudgommen, som i praksis betaler for en fremtid i Frankrike, er hos kompiser et sted i nabolaget. I morgen våkner de til skilsmissepapirene.

– Foreldrene våre lærte oss at politikk fører til krangling og krangling til hat. Da jeg var liten, trodde jeg ikke på det. Nå vet jeg at de hadde rett.

– Kan du kreve endring uten engang å stemme?

– Alle sier at vi må delta, men hvorfor bry seg med mennesker som gir blaffen i deg? Politikerne ønsker ikke endring. De ønsker makten de har og gjør alt for å beholde den.

– Viser ikke Le Pen og Mélenchon at makt kan flyttes?

– Jo, hvis du har midler og mektige venner. Tror du de to vokste opp som oss?

Vil endre systemet

– De unge er vant til direkte deltagelse og direkte respons i små grupper og i sosiale medier. Å knytte skolissene, gå til en skole og stå i kø for å skrive på lapper er fremmed for dem. Det er på høy tid at Frankrike åpner øynene for elektronisk stemmegivning, sier Guillaume Tusseau.

– Vi snakker om en generasjon som først og fremst møter hverandre i følelsen av å ha tapt fremtiden før den har begynt.

I det hvite murhuset i Normandie er det tidlig morgen, og festen er på hell.

– Det viktigste vi gjør nå, er å nyte livet mens vi ennå kan, sier bursdagsbarnet Robin.

Han gjør et kast med hodet i retning stua. Mot tomme flasker og hvit røyk i lilla lys.

– For snart må vi bråvåkne.(Vilkår)