Martin Meholm, krigsfange på Berg interneringsleir

For Martin Meholm spiller det ingen større rolle at sommeren er her. Men han likte godt sommeren. Han var glad i å bade, og når han stupte, gikk han alltid dypt. En gang så han en død mann nede på bunnen. 

Hver tirsdag kommer sønnen Freddy (77) og henter ham. De kjører ut til Bogstad gård, tar et smørbrød, videre til Sørkedalen, kanskje en is hos landhandleren der.

På fine sommerdager, hvis det ikke blåser for mye, setter han seg en stund ute på balkongen. Derfra ser han gedigne kastanjer og to bevæpnede politimenn som vokter synagogen på St. Hanshaugen.

Ikke noe nytt med det, slik har det vært før i Bergstien i Oslo. I 22 år har han bodd her, en slags rekord, det også. 22 år på aldershjem.

Hukommelsen

Det er 43 år siden Martin Meholm sluttet som servitør på Ullevål Restaurant, han skulle gjerne fortsatt, men slet med å huske bestillingene. Det er 70 år siden Martin Mankowitz slapp ut fra Berg interneringsleir, etter to og et halvt år i det som kanskje var den verste fangeleiren i Norge, drevet av nordmenn. De 360 andre jødene som satt på Berg, er døde.

Nå er det bare Martin igjen, 99 år.

En regnfull onsdag i juni. Meholm har spist linsegryte til middag klokken 14 og følger det danske valget på tv.

– En thriller, sier’em. Blir det han eller henne? 

Han er i t-skjorte, byr på sjokolade og eplemost.

– Ta noe søtt, det skjerper hjernen.

Selv lar han være. Han har tilbakestrøket, glatt hår, kan ligne litt på en aldrende Robert De Niro. Bruker rullator, men armene er sterke, hver morgen gjør han øvelser alene på rommet. I 28 år har han vært enkemann.

Ennå kan han ha mareritt, der han jages. Han er klar i hodet, hukommelsen er god. Han husker da han stupte over sykkelen ute på Bygdøy, og kong Haakon oppe på hesten spurte hvordan det gikk.

Han husker en mann som tråkker på ryggen hans med militærstøvler, slik at fjeset trykkes lenger ned i grisemøkk.

Norsk ondskap

Mandag 26. oktober 1942 fikk Martin telefon på Angleterre, der han jobbet som portier. Politiet hadde vært på døren hjemme i Niels Juels gate. Nå kommer de ned til Karl Johan for å arrestere deg, sa kona, hun ringte fra melkebutikken på hjørnet.

Arrestere meg? Hva skal de med en vanlig arbeidsmann? tenkte Martin. Han hadde ikke planlagt noen flukt. 

– Da jeg ble arrestert, tenkte jeg: Ja ja, det tar vel noen dager, så er jeg hjemme igjen. Jeg visste ikke hva som foregikk i Tyskland. 

Alle jødiske menn over 15 år skulle tas. Via Bredtvet ble de fraktet i kuvogner til Berg.

Quisling irriterte seg over 17. mai-feiringen i 1942, folk som hadde røde, hvite og blå hønseringer på fingrene. Under et NS-stevne i Vestfold en uke senere, sa han: «Vi skal opprette hønsegårder for dem. Her i nærheten av Tønsberg vil vi få istand en stor hønsegård.»

Tyskerne ønsket ikke leiren, men NS fikk viljen sin. En leir for motstandere av nazismen, offisielt for «arbeidssky og negative elementer». Men det ble jødene som kom først.

Da Martin og de første 60 fangene kom, var ikke leiren ferdig. Brakkene var uten glass i vinduene, det var ikke noe sanitæranlegg, ingen senger, ikke kjøkken, ingen ovner, bare tre tomme brakker. Det rant gjennom taket, det var sen høst og de sov på gulvet, fikk ikke gå ut om natten. Bare en bøtte inne, ute fløt ekskrementer overalt. Fylkeslegen i Vestfold fikk til slutt besøke leiren. Han sa at «bare det å være i leiren måtte være ren tortur». 

Arbeidsdagen var 12 timer, de bygde opp leiren og gravde grøfter, de gjerdet seg selv inne med høy piggtråd.

– Jeg spurte om å få noe på hendene. Du skal blø, så det siler, var svaret.

Sult

For tre år siden brakk han lårhalsen på to steder. Men han trente seg opp igjen. Med et skohorn får han buksen av uten hjelp, med en klype med langt skaft får han den på. Bena er vonde, særlig om natten, når han ligger.

– Jeg sover en time, så våkner jeg. Må opp og gå. Fram og tilbake. Skrur på tv, sover litt i stolen. 

– Det høres slitsomt ut?

– Merkelig nok blir jeg ikke så sliten. Dupper litt om dagen. En trenger ikke så mye søvn i min alder. Og jeg vil ikke sove bort tida heller. Jeg vil leve mens jeg lever. Jeg spiser ikke dyrefett. Ikke smør, ikke melk, ikke poteter, ikke brød.

– Hva spiser du?

– Sild hver morgen. På grovt flatbrød. Syv sorter frukt. Tomater. Tran hver dag. Du må ta tran. Jeg skeier ut med litt ost.

Sulten var ille. Å bli nektet mat, som straff. Han kom ut fra Berg feilernært, med oppblåst mage. Den første tiden besto maten av brød og tynn suppe. 

– Suppe av gress og blomster, av og til noe gammel fisk. Ett brød skulle vare i fire dager. Å, vi fantaserte om mat.

Berg var den eneste fangeleiren med norske kommandanter. Det betød ikke at forholdene var mer humane. Kanskje tvert imot. Noen voktere sluttet i protest mot behandlingen av fangene, de fleste gjorde jobben sin og mer til. Mange var bare 19 eller 20 år, var gitt tre måneders politiutdannelse. Mishandling, straffeeksersis og sadistiske påfunn var vanlig. Fangene måtte klatre opp i et tre og rope som en hane. Løpe nakne rundt brakken, to og to, hånd i hånd.

– De likte å pine og plage oss. Jeg måtte løfte en jernstang til jeg falt sammen. Stå på en trestamme og rope: «Jeg er jøde, jeg er skyldig i krigen.» Vi måtte åle i grisebingen.

Under åling skulle kun albuene og tåspissene berøre bakken. «Hvis én prøver å rømme, vil ti bli skutt.» For å vise at de mente alvor, skjøt vokterne over hodene på jødene.

– Det verste var de 14 dagene på straffecellen i kjelleren, med rotter på jordgulvet. For å ha stjålet en kålrabi.

Kastet kule

En fin junidag i Oslo, en varm ettermiddag. Det første han sier, er at som guttunge var han alltid ute.

– Vi var åtte–ti gutter i gården der jeg vokste opp, i Christian Krohgs gate. Vi var alltid ute, jeg ropte til mor i fjerde etasje at hun måtte kaste ned noe mat. Vi var mye på Jordal. Vi hadde en seniorkule som veide 7,5 kilo. Den brukte vi til allslags øvelser.

Et vinddrag løfter gardinene foran den åpne balkongdøren.

– I dag sitter ungene for mye inne. Driver ikke så mye med konkurranser, har jeg inntrykk av. Det er mest pc-en.

Han likte praktisk arbeid på hytta i Drøbak. Men han var der aldri alene etter at kona døde. Han likte å gå, helst i bygatene. Nå ser han mye på tv. Sport og nyheter, leser aviser med lupe.

– Kursen på svenske kroner er 94. Ikke så mye vits å dra til Sverige for å handle lenger, sier han. 

På veggene har han tre originale Weidemann. Han var venn med Weidemann, ga ham engang penger til nye sko da han kom barbent. Soverommet er dekorert med familiebilder. Søndag skal et tippoldebarn som fyller fire år, feires.

Martin er tillitsmann på aldershjemmet og holder taler ved bursdager og høytider. Han er også den som leser bønnene i synagogen hver fredag.

– Jeg kan lese hebraisk, men jeg forstår ikke stort av hva det betyr.

Han tror på Gud og at sjelen lever videre, men han er ikke særlig religiøs, sier han. Alle de reglene, kan ikke se tv på sabbaten engang, nei takk.

– Det er religion som ødelegger mange ganger.

– Hva tenker du om konflikten i Midtøsten?

– Israels politikk er ikke riktig. Å ta mer og mer av palestinsk grunn. Palestinerne må også få sitt sted, sin egen stat. 

Han har aldri vært i Israel. Han skulle gjerne, men han er redd for å fly.

I juni ble det lagt ned såkalte snublesteiner i 11 norske byer, til minne om norske jøder som ble drept i Holocaust. Det finnes snart 50.000 steiner, i 18 europeiske land.

I februar ble en synagoge i Danmark angrepet, en jødisk mann drept. I 2006 ble det fyrt av 13 skudd mot synagogen i Bergstien. Arfan Bhatti ble dømt. 

– Jeg var oppe, lusket meg ut på verandaen og huket meg ned. Han skjøt med nokså grovkornet kaliber.

Nå er gaten igjen sperret med sementblokker og politibil. Undersøkelser har vist at det er blitt flere antisemittiske holdninger i Norge. 

– Pogromene tar visst aldri slutt, sier Meholm.

Det er 100 år siden faren kom til Norge. Max Mankowitz vokste opp i den lille byen Shebes i Hviterussland, flyktet til Sverige i 1911, kom til Oslo i 1915. Han var skreddermester, som sin far igjen. Meningen var at også Martin skulle bli skredder. 

– Jeg strøk på prøven. Gudskjelov. Sitte der å sy og tråkle, det hadde jeg ikke orket.  

Sorteringen

Faren havnet også på Berg, men midt på natten 26. november 1942 måtte far og sønn stille seg i to forskjellige rekker. Martin Meholm hadde norsk kone, som senere flyktet til Sverige med sønnen Freddy. Faren var gift jødisk. Han fikk med seg to brød og ti hermetiske seikaker til Oslo, der han og 531 andre jøder måtte gå ombord i skipet «Donau». I Auschwitz ble Max Mankowitz slått ihjel.

Fra de deportertes etterlatte tøy fikk Meholm en ny underbukse, som han byttet mot et brød, for én gang å kunne føle seg mett. Etterhvert greide de å stjele poteter fra en kjeller, det kom ovner på rommene, om natten la de poteter i asken, mens én holdt vakt utenfor.

Forholdene bedret seg det siste året. Andre fanger har beskrevet intern humor, kameratskap og samhold. De har snakket om den gode samvittigheten ingen kunne ta fra dem, over å handle slik at selvrespekten besto. Men Meholm snakker ikke om fine minner eller artige anekdoter.

– Vi hadde ikke krefter. Vi fikk smuglet inn en kortstokk og spilte litt bridge om kveldene. Men vi var svake og slappe.

Stemmen endrer seg når han snakker om leiren. Setningene spyttes ut, øynene blir olme. 

– Alt vi tenkte på, var hvordan vi skulle komme oss ut derfra, i live.

Det skjedde 2. mai 1945. Leirsjefen ropte at alle skulle skytes, men en kommandant sørget for at ordren om å frakte dem bort i busser, ble fulgt. Meholm trodde likevel at de skulle skytes.

– Vi kom til Victoria terrasse, der Gestapo var, men kjørte forbi. Så er det vel på festningen det skal skje, tenkte jeg. Men vi kjørte forbi. Ut til Lillestrøm stasjon. Vi forsto ingenting.

De ble satt på et tog. Der kom Røde Kors-folk med boller og sjokolade. Toget skulle til Stockholm. Der ventet kona og hans syv år gamle sønn. Om det øyeblikket finnes ikke ord.

– Jeg fikk Vival av legen. Han sa: ’Ta deg fri i 14 dager. Så tror jeg det beste er at du begynner å jobbe’.

Hans første jobb var som pikkolo på Parkcafeen. Da var han 14. Han hadde hatt småjobber før det, sparte opp penger, kjøpte tidlig seilbåt. En dag var det fin vind utover fjorden, men så stille innover at han ikke rakk jobben neste morgen. Da fikk han beskjed om å velge seilbåten eller jobben. Siden tok han fagbrev som servitør, og etter krigen fikk han jobb på Restaurant Scandinavie.

– Du måtte ha fagbrev den gang, for å få servere. En pussa mann skulle ikke skjenkes. I dag tror jeg du kan servere helt til’em går på henda.

Han kjøpte en pistol av en kunde, en Browning. Neste gang skulle han være forberedt, som han sa. Den ble gjemt i kjelleren hjemme. Han snakket aldri om Berg, ville skåne familien. Men han kunne ikke skjule nervøsiteten, sønnen husker ham i den tiden som oppfarende, anspent og hypokondrisk. Om nettene kunne han ule høyt. I et par år gikk han til behandling ved Vinderen psykiatriske.

I 1953 byttet han navn fra Mankowitz til Meholm. Sjefen på Scandinavie var tysk og hadde tatt norsk navn. Han foreslo at Martin også burde bytte.

– Det var så tungvint for kundene å rope «Mankowitz», sa han. Javel. Jeg fikk en bok med etternavn å velge blant. Tok et på M.

Moses

8. mai i år var han tilbake på Berg, for tredje gang siden krigen. Som hedersgjest. Som det siste vitnet. Samuel Steinmann, som ble sendt videre til Auschwitz og overlevde, var det mest kjente tidsvitnet. Han døde 1. mai.

Nylig var Meholm i sin svigerinnes 80-årslag, der reiste han seg og sang en bursdagssang; javisst skal hun leve, ut i 120 år ... En jødisk hilsen, til minne om Moses.

Det ble helt stille, før alle klappet så heftig at Meholm ble rent forbauset.   

– Jeg takker Gud hver gang jeg våkner til en ny dag. Man skal ikke innbille seg at det er så lenge igjen nå.

– Gruer du deg?

– Ja. Jeg er redd for hvordan døden kommer. Om jeg skal pines.

Les også:
Restauranter: For 200 kroner mer kommer du til mathimmelen.

Vin: Lag tidenes grillfest med amerikansk vin.

Les mer fra Magasinet her(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.