– Du er et stjerneskudd.

– Hvem sier det?

– Det står i avisen.

– Det står mye rart i avisen.

– Hva tenker du når du leser det?

– Jeg tenker ingenting.

Jette Christensen stryker hånden over tatoveringen på innsiden av håndleddet. Tettsittende rød kjole, det blonde håret sprayet til det urørlige.

– Kommer du til å bli Arbeiderpartiets nestleder?

– Det… Eh.. Svarer jeg ikke på nå.

De andre har dratt hjem for lenge siden, det er bare de høye hælene hennes som bryter stillheten i de gamle gangene på Stortinget.

– Altså, det er fem minutter siden de satte ned en valgkomité, syv minutter siden Helga Pedersen sa hun ikke skulle være nestleder lenger. Det er veldig synd, og jeg har ikke kommet over det ennå. Så nei, jeg tenker ikke sånn i det hele tatt.  Akkurat nå gleder jeg meg over at Helga la fram den kommunalpolitiske plattformen på landsstyret og gjorde en god jobb.

– Gleder du deg over det akkurat nå?

– Det er den beste kommunalpolitiske plattformen Ap noensinne har hatt.

– Jo, men likevel..

– Hun holdt en utrolig god tale. Jeg liker folk som gjør skikkelig arbeid.

ET KJÆRT BARN

Partiledelsen elsker henne, sies det. «Et friskt pust». «Ærlig». «Full av personlighet». Og hun er fra Hordaland der Ap sårt trenger et løft. Før sommeren ble hun håndplukket av Jonas Gahr Støre til å lede det prestisjetunge utvalget som skal utforme partiets fremtidige kunnskapspolitikk. Nå nevnes hun stadig oftere når det snakkes om ledelsen av Arbeiderpartiet.

– Hvorfor i helvete sitter vi her?, spør hun.

Jette har sjekket mascaraen i det lille speilet på innsiden av skapet. Kontoret hennes er furumøbler, parkett, rapporter.

– Jeg synes det er rart at man portrettintervjuer politikere i det hele tatt. Selv om vi ikke liker å tro det selv, er det forsvinnende få som har noe å fortelle. De skriver bøker opp og ned i mente, uinteressante saker, det er mye snakk om å bli sett her på Stortinget. Politikere deltar i «Skal vi danse». Altså, er det mulig?

Hun lener seg over pulten, finner frem en diktbok av Olav H. Hauge. Så leser hun et som heter «Togn», først bare noen linjer, så hele diktet. Hun sier det handler om at mennesker ikke trenger å skrike selv om de har noe de ville sagt. Hun leser det som om det var en kakeoppskrift. Til slutt lukker hun boken og sier høyt:

– Det går an å holde kjeft.

Å REDDE VERDEN

Trappen ned fra andre etasje. Tre trinn ned på gateplan, fire skritt ut til veien. Mor er legesekretær, far elektriker, de møttes den gangen han skulle ta over hennes hybel. Det er sånt som skjer. Og de trodde de skulle få en gutt og de skulle kalle ham Jens, men de får henne i stedet. Hun kommer i all hast med navlestrengen surret rundt halsen og de mener de kan se det tidlig, at hun vil noe, vil ut, vil frem. Det er sommer. Det er vinter. Fire skritt fra det hvite huset og ut til den bratte bakken i den gamle delen av Egersund. Og barna i gaten, under lyktestolper og frostrøyk, de aker ned over veien og ut mot kaia, hyler av glede og forsøker å stoppe før det iskalde vannet sluker dem.

– Mine foreldre er skikkelige folk. De jobber hardt og ærlig, de engasjerer seg i ting utover sine egne liv. Er du frisk, skal du bruke litt av fritida di på å gjøre andres hverdag bedre, sier Jette og snurrer på den hvite øreringen.

– Du må ha noe i livet ditt utover at du selv skal ha det godt og varmt. Noe annet er absurd. Jeg hadde ingen respekt for de som ikke prøvde å redde verden.

Hun startet Dalene Amnesty, hun startet ungdomsklubb, hun malte vegger, tok ordet, klirret i glasset, ville noe, gjorde noe. «Du er din egen attest», sa moren til henne og Jette vasket kontorer, renset fisk, feide hår i frisørsalongen, skjenket øl, engasjerte seg politisk. Opp og frem.

– Redder du fortsatt verden?

– Jeg prøver å gjøre verden, eller i alle fall landet vårt til en tryggere og friere plass for alle. Så ja, jeg redder verden.

Hun smiler til papirbunken på pulten.

– Riksrevisjonsrapport for riksrevisjonsrapport.

– Og hvis engasjementet en dag forsvinner?

– Da må jeg slutte, da har jeg ingenting her å gjøre.

FORSIDEN AV VG

Hun var 26 år gammel da hun plutselig ble kalt inn som vararepresentant på Stortinget. På noen få uker fikk hun blant annet med seg slottsmiddagen og klarte å ende på forsiden av VG. Fra besøket hos kongen blogget hun om fri bar og spøkte med at hun ikke kunne stjele sølvtøy da forsvarssjefen satt ved siden av. «Stakkars oss, som har slike politikere», skrev kommentator Elin Ørjasæter etterpå.

– Du må ta det for det det er, en observasjon fra noen som var innom Stortinget i fem uker, sier Jette.

– Du skrev også at det å ha folk som deg på Stortinget var et «syndrom på at Norge har et problem».

–Ha, ha! Skrev jeg det? Vel, da hadde jeg litt selvinnsikt, å være på Stortinget som 26-åring var ganske sjukt.

– Det sies at du stjal ting fra Slottet.

- Nei, altså… Det var noen tørka appelsiner og chili og sånt. Det var pynt. Jeg la det i vesken.

– Det høres ut som stjeling.

– Det var eh… Minneervervelse.

– Du la ned den bloggen ganske fort.

– Jeg glemte passordet, sier hun og smiler kjapt.

– Og nå vil du bli kvitt monarkiet?

– Å ha monarki i et demokrati, det funker ikke. Ferdig med det.

Det summer svakt fra to lysstoffrør i taket. Hun har ingenting på veggene med unntak av to små plakater, den ene et plateomslag av Jussi Bjørling. Hun kjøpte det for å huske at hun aldri skal bli mett og fornøyd.

– Det finnes en musikkvideo av deg på nettet.

– Ha, ha, ha! Ja, det vet jeg.

– Den kan komme til å bite deg i halen om du blir toppleder.

– Denne ræven er allerede bitt, for å si det sånn, sier hun og rister på hodet.

«Stortingspolitiker i småfrekk video», meldte NRK etter at Jette valgte å danse tynnkledd og i sakte film til en låt med tittelen «Big Girl (In All The Right Places)» av et bergensk countryband.

– Det er politikere som har vært med i sjukt mye dårligere videoer enn meg. Mette Hanekamhaug har vært med i en skandaløst dårlig musikkvideo, Knut Arild Hareide har danset i et eller annet tullball, det samme gjelder Hallgeir Langeland. Det var noen venner av meg som trengte hjelp og jeg sa ja. Men jo, jeg kunne kokt kaffe i stedet.

– Og du er glad i country?

– Jeg er glad i musikk. Alle som er glad i musikk bør se til helvete å være glad i country.

Å FLYTTE

I Oslo har hun en pendlerleilighet og et gammelt stereoanlegg fra Bang Olufsen. Hjemme i Bergen har hun egen gressplen, et uthus, en samboer. Hun tar morgenflyet klokken 6 på mandagene.

– Før pleide kameraten min Lars og jeg å ta toget til Stavanger for å snakke engelsk. Vi gikk rundt og latet som vi var amerikanere. Jeg tror jeg lengtet etter den friheten, ikke å være en annen, men bare… At ikke alt var så gjennomsiktig. At jeg ikke måtte skrifte. Så lenge jeg kunne reflektere over at det gikk an å flytte, visste jeg at jeg ikke skulle bo i Egersund.

– Det jeg ikke liker med Oslo, er fjågeriet.

Hun har armene i kors, svinger sakte på stolen.

– Folk er så bevisste på seg selv og hvordan man fremstår, alt er liksom en del av en plan.  De trener fjågete, de går til og med fjågete, her pynter folk seg bare de skal ut på Grünerløkka en søndag. Bergen er triveligere, den er tuftet på samarbeid, der gjør man hverandre bedre.

Kontorvinduet er blitt svart, bare gjenskinnet av henne.

– Her er det hver mann for seg selv.

VINGENE TIL JONAS

Telefonen vibrerer. Hun lener seg frem, leser meldingen høyt. Benkemøte i morgen.

– Det er litt rart, sier hun.

– Nå sitter jeg i i Kontroll- og konstitusjonskomiteen. Jeg har ansvaret for Grunnloven, for den demokratiske kontrollen av de hemmelige tjenestene, men likevel er det likestilling man blir spurt om når media ringer.

– Det er vondt å være kvinne?

– Nei, jeg vil ikke klage over å være kvinnelig politiker. Det er som å være kvinnelig whatever. Poenget er at vi lever i et ulikestilt samfunn, ferdig med det. Damer tjener mindre enn menn, eier mindre enn menn og har mindre makt enn menn. Da må du legge opp politikken etter det. Det er vår oppgave å prøve å endre det, selv om Regjeringen ikke ser det på samme måte.

Hun blir stille. Jo mer politikk hun får snakke, jo høyere blir stemmen. Sånn har det vært siden noen i vennegjengen mente de skulle melde seg inn i AUF.

– Er det varmt under vingene til Jonas?

– Jeg aksepterer ikke premissene for det spørsmålet, sier hun og smiler trøtt.

– Du kalte Jens Stoltenberg «en bortskjemt pappagutt».

– Jeg tror jeg sa «en bortskjemt, liten pappagutt som vil være venner med alle». Men jeg var 17 og jeg syntes samarbeid med KrF var en dårlig ide. Jeg ble kjent med Jens etter hvert og jeg ble glad i ham.

– Nå er det igjen snakk om å samarbeide med KrF.

– Ja. Jo. He, he... Det har jeg ikke tenkt så mye på. Vi får se. Det som er kult med Jonas, er at han gir oss mandat til å justere politikken, til å gå ut og høre etter. Vanligvis handler sånne utvalg som det jeg leder nå bare om å reise rundt og bekrefte en idé du allerede har. Men nå skaper vi ny politikk.

Hun legger bena i kors igjen.

–Å sitte her inne og krangle med en eller annen fyr fra Høyre, gir meg ingenting.

JESUS

Det er en historie om henne som kanskje burde vært fortalt før. Hun er fire eller fem. Mannen på søndagsskolen har stått foran flanellografen og fortalt at Jesus gikk på vannet. På veien hjem, i den fontenen som aldri er påskrudd, sjekker hun om det er mulig. Hun lukker øynene og trår sakte utover dammen. Det ble hennes siste tur til søndagsskolen. Jette går søkkvåt hjem og erklærer at hun slutter. «Det er løgn», sier hun.

PÅ VEGNE AV PARTIET

På korktavlen henger et enslig hefte med tittelen «Etisk veileder for stortingsrepresentantene». Martin Kolberg har bedt henne henge noe på veggen, hun har ikke funnet noe ennå.

– Visste du alltid at du skulle hit?

– Nei. Jeg var bare aktiv, fikk tillit og så prøver jeg å gjøre så godt jeg kan. Jeg liker ikke når folk snakker om politikken som en karrierevei. Det å være politisk engasjert er en følelse, et liv.

– Så når navnet ditt nevnes i partiets lederkabal, så er ikke det noe du trakter etter?

– Jeg trakter etter å gjøre Norge til et bedre og friere land for alle å være i.

– Det var et politisk korrekt svar.

– Det var et ærlig svar.

– Du er ikke ambisiøs?

– Jeg er…

Hun drar på det. Et par med høyhælte sko ligger slengt under den ene furustolen. Hun ser på klokken.

– Ikke si «ambisiøs på vegne av partiet».

– Jeg er ambisiøs på vegne av partiet.

– Er det sånn at jo nærmere toppen du kommer, jo mer tåkete blir svarene dine.

– Hva mener du?

– At du kan høres ut som Jonas Gahr Støre når du snakker om oppveksten din med setninger av typen «Jeg er et levende eksempel på at sosialdemokratiet er en frihetsleverandør».

– Jeg mener det jo.

– Er det ikke en politikerskavank å hele tiden forsøke å sette ditt eget liv i et politisk meta-perspektiv?

– Dere journalister har mistet all inderlighet, det er en journalistskavank. Har dere ikke tenkt på at vi kanskje gjør og sier ting fordi vi mener det? Jeg er ikke interessert i å snakke om tatoveringer, hårsveis og akebakker. Jeg er politiker, jeg snakker politikk.

UTENAT

Hælene hennes slår takten mot underlaget i de tomme gangene, hun marsjerer forbi nattevakten.

– Stemmer det at du liker gangsterfilmer?

– Jeg kan «Goodfellas» utenat.

 Ut porten, over brosteinen, opp langs de mørke butikkvinduene. Hun begynner sakte:

– «As far back as I can remember I always wanted to be a gangster. To me, being a gangster was better than being the president of the United States…»

Les mer fra Magasinet her.

 (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.