Dag O. Hessen: – Det reddet meg antagelig, at jeg var biolog og skjønte alvoret

– Hvordan jeg ser på vaksinasjonsmotstanden?

Biologiprofessor Dag O. Hessen smiler vennlig. Han ville ikke finne på å bruke et ord som galskap, men det er klart, når han tenker på eksplosjonen av meslingutbrudd i USA det siste året eller det lille, uvaksinerte barnet som døde i Berlin denne uken.

– La meg si det slik: Det eksisterer en utbredt forestilling om at smittsomme, farlige sykdommer har dødd ut og hører til historien. Vi vil ikke at livet skal være farlig. Det er irrasjonelt, selvsagt, og det er en irrasjonalitet som preger tiden vi lever i. Det finnes en utbredt skepsis til vitenskapen. Vi er blitt godt vant. Vi har glemt hva som er blitt oppnådd. Ta faren min. Han vokste opp på en liten øy på Sunnmøre, og familien klarte å skrape sammen nok penger til å sende den eldste broren til Oslo for å studere medisin. Men han hadde altså dårlig råd og måtte bo på en trekkfull hybel, og så pådro han seg lungebetennelse. Dette var rett før krigen, før penicillinet var tatt ordentlig i bruk, så han døde. Jeg tror dessuten at vi som er født nå, trolig lever i et svært heldig, historisk øyeblikk. Se for eksempel på problemene med antibiotikaresistens. Det er et kappløp som bakteriene og sykdommene kommer til å vinne.

– Å?

– De muterer altfor raskt for legevitenskapen.

Han smiler igjen.

– Vi har mistet perspektivet. Det ufarlige livet er et selvbedrag. Livet er et risikoprosjekt. Det er fint likevel.

Svarttrost og usømmelighet

I dag våknet han altfor tidlig, klokken fem. Men så, fra mørket utenfor, hørte han svarttrosten for første gang i år, og han lå i sengen ved siden av sin sovende samboer, trøtt, men likevel oppmuntret av at våren tydet på å komme i år også.

Dag O. Hessen er en av landets fremste biologer, internasjonalt anerkjent, og etter nesten 25 år som professor ved Universitetet i Oslo kanskje rent av kjent som en slags riksbiolog, blant annet for sin medvirkning som ekspert i NRKs populærvitenskapelige underholdningsprogram «Big Bang», som snart skal starte opp sin tredje sesong. Hans utgangspunkt var limnologi, vitenskapen om innsjøer og rennende vann, men gjennom utallige priser, bøker og debattartikler er han ikke bare blitt kjent for sitt syn på evolusjon, økologi og filosofi, men også for sitt blikk på mennesket i naturen, og naturen i mennesket.

Han sitter i fjerde etasje i Biologihuset på Blindern, rom 4401, legger det ene benet over det andre.

– Man kan se en form for vitenskapsarroganse, også helt til topps i Norge. Når Erna Solberg kan stå på en konferanse og få seg til å si at iskanten har flyttet seg selv, at det er ikke oss … Det er en nærmest en usømmelig form for pragmatisme. Jeg synes kanskje det er enda verre når klima- og miljøminister Tine Sundtoft sier det samme. I politiske debatter hører vi ofte «forskningsresultater viser at …», men man plukker og bruker utelukkende de funnene som passer. I klimapolitikken viser den politiske ledelsen en tilpasningsdyktighet som er beundringsverdig, hvis du er enig med dem, og moralsk problematisk, sett med mine øyne.

Slør for solen

Det første minnet han har, er lukten av grønnsåpe fra en tretrapp. Faren var byveterinær i Lillehammer og moren sykepleier, og han husker en skog og den store gutten i første etasje i huset der de leide i andre som lot ham være med ut og se hva han hadde i hytta som han hadde bygget av grener og forskalingsbord. Han husker noen av naboungene som lurte ham som fire–fem-åring til å gå uti avføringen til grisene de holdt, hvordan han løp gråtende hjem og for første gang forsto at ikke alle mennesker ville ham godt. Da han var 13–14, tenkte han på å bli veterinær som faren, men på den tiden drev faren en liten smådyrpraksis på si hjemme, og Dag så disse folkene som kom gråtende med kjæledyrene sine for avliving. Uansett hadde han forlest seg på historier om Fridtjof Nansen og Thor Heyerdahl, og han kunne tenke seg å bli eventyrer, slik som dem. Og ettersom de begge var zoologer, kunne han bli det også og på den måten skaffe seg en fast inntekt; det kunne komme godt med ved siden av de selvpålagte humanitære oppdragene i øst.

Han flyttet til en liten, grå hybel hos en gammel dame på Nordberg i Oslo, følte seg som en bortkommen bondestudent, og han husker en gang han dro på en fest på Bygdøy, kledd i en brunrutet dress, nøttemønstret skjorte med hangglidersnipper og ukurant sveis.

Ganske snart begynte han å lese filosofen Peter Wessel Zapffes dystre livsbetraktninger: Mennesket er klar over at det skal dø, og det er en visshet som knapt er til å bære. Selv om han ikke deler livsanskuelsen, finner Dag O. Hessen åpenbart fortsatt glede av disse tankene og sitatene. Han retter fornøyd på seg i stolen.

I 1982 var han utdannet zoolog, 11 år senere ble han professor, som trebarnsfar, skilt, og omtrent på samme tid forelsket han seg på nytt. Med forhøyet dopaminnivå i hjernen gikk han alene på Smuget, der han hadde fått høre at Hanne Line, nå overingeniør og kjemiker på Statens arbeidsmiljøinstitutt, skulle ut med venninner. Det var første gangen de danset litt.

Han stopper.

– Jeg hadde en veldig sterk følelse av døden da jeg var liten. Zapffe snakker om et slør for solen. Jeg kjente det tidlig, og jeg tror det kan ha å gjøre med jeg i første klasse opplevde at en jente i klassen plutselig døde. Skolen lå rett ved kirkegården, så vi ble tatt med dit til begravelsen. Jeg vet ikke hvor lurt det var. Jeg så kisten med denne jenta bli senket ned i jorden, hun som nettopp hadde vært levende blant oss. Jeg fikk en veldig dødsangst, en frykt for å forsvinne uten å ha fått utrettet noe som helst her i verden.

– Ble det bedre?

– Ja, det hjelper å bli eldre. Jeg lyktes i jobben, fikk publisert noen artikler i viktige tidsskrifter. Og så fikk jeg barn. For en biolog, vet du, er det lite som slår det å skaffe seg avkom. Livet hadde ikke vært forgjeves.

Han smiler, men ler ikke.

– Og når jeg er blitt eldre, har det jo oppstått en slags resignasjon med tanke på døden. Dessuten har jeg oppdaget en viktig distinksjon. Før var jeg mer opptatt av meningen med livet. Nå er jeg flinkere til å finne meningen i livet. Det er viktig, tror jeg. Jeg lever i det.

Par funnet i live

Lørdag 23. januar 1993 var det svak bris og lav januarsol. Det nyforelskede paret skulle gå på ski de 12–15 kilometerne til Høgevarde på Norefjellryggen, 1400 meter over havet. Da de var halvveis, blåste det helt plutselig opp. Fra ingensteds kom vindrosser så voldsomme at de ikke klarte å holde seg oppreist, men pisket dem overende og rev kartet ut av hendene deres og kastet det inn i det hvite, ugjennomtrengelige kaoset som brått omga dem. De beveget seg i den retningen som vinden tillot dem. Snart ble det bekmørkt rundt dem på fjellet, samtidig som vinden fortsatte å hyle, rev og dro i dem, av og til i tak i orkans styrke, pisket dem i ansiktet. I mørket hakket de en primitiv snøhule i den steinharde snøen.

– Jeg var redd for at vi skulle bli kvalt der inne, for snøen føyket igjen åpningen, så jeg lå våken og stakk staven ut av og til.

De var våte og kalde, kroppstemperaturen sank og de ble omtåket og sløve. Da morgenen kom, blåste det om mulig enda hardere, men de klippet hull i bunnen av soveposene og beveget seg vekselvis sidelengs og krøp langs bakken. De skalv av sult og kulde.

Han legger armene i kors.

– Da begynte jeg å hallusinere. Jeg så barna mine. Det var sommer, og de løp leende ned til vannet blant løvetann og blomstrende kirsebærtrær for å bade. På dette tidspunktet var jeg innstilt på at dette var slutten.

Etter fire døgn ble de funnet. Ingen trodde lenger de skulle bli funnet i live. Han var i dårligere forfatning enn henne. Med grove frostskader på hendene ble han fløyet i helikopter til Ullevål sykehus. Fingrene ble svarte og mistet neglene, og de føltes som helt numne trestokker. Syv eller åtte av dem ble vurdert amputert. Den tredje dagen på sykehuset fikk han nyss om at det raste en stafylokokkepidemi på sykehuset, og da flyktet han hjem av frykt for infeksjon.

– Det reddet meg antagelig, at jeg var biolog og skjønte alvoret, sier han, og i et øyeblikk får han biolog til å lyde litt som en superheltegenskap, og så holder han opp de friske hendene med et smil.

– Opplevelsen gjorde noe med mitt syn på døden. Hverken Hanne Line eller jeg ble fjellredde etterpå, heldigvis. Livet er tross alt til for å leves.

Kjempehjorten

– Det stiligste jeg vet om i naturen?

Han kaster et blikk ut kontorvinduet. På en klar dag kan man se Oslofjorden. I dag synes knapt parkeringsplassen nedenfor.

– Det må være fenomenet seksuell seleksjonen, Charles Darwins andre store idé. Kappløpet på kjønnsmarkedet i naturen som er mye av bakgrunnen for de vakre formene, lydene og den ekstravaganse vi finner i der, sier han.

– Det er fascinerende at vi alle kan se at halen til en påfuglhann er vakker, ikke bare hunnen som den er ment å tiltrekke. At det finnes en unison forståelse av skjønnhet. Nesten alle mennesker, uansett hvor de kommer fra, liker dyr med fremadrettede øyne og butt snute, og den logiske forklaringen på det er at disse dyrene minner oss om våre egne småbarn. Vi liker natur som ser ut som savanner, kanskje fordi dette landskapet engang har gitt oss mat, ly og vann. Se hvor folk slår leir og tenner bål i skogen: Det foretrukne er et sted med ryggdekning, grov furu oppover og en skråning ned mot vannet og god utsikt. Ta kontoret mitt.

Han slår ut med armen.

– Jeg valgte dette kontoret fordi det har utsikt mot trær og ned mot vannet, og jeg sitter ikke med ryggen mot døren. Vi mennesker har disse tingene felles. Jeg liker å tenke på det.

– Men vi har vel mindre sjarmerende ting felles også, som egoisme?

– Egoisme er åpenbart naturlig. Alle forbinder Darwin med survival of the fittest, men for mennesket er samarbeid like naturlig, noe Darwin skrev om i en annen og mindre kjent bok. Først og fremst er mennesket utviklet som et sosialt dyr. De som klarer å samarbeide, har større suksess. Empati, sympati og kollektiv tenkning er like naturlig og rasjonelt forklarlig for en biolog. At vi nå ser en dreining fra vi til jeg, tror jeg skyldes en materiell metthet som gjør at vi ikke ser behovet for å samarbeide.

– Hva med konkurranse?

– Det er i utgangspunktet et gode, og utviklingen i natur og kultur er i stor grad drevet frem av konkurranse. Men nå ser vi i økende grad at utviklingen av produkter ikke handler om å dekke et behov, men å dekke behovet for å ha noe å selge. Man kan hevde at stadig økt materiell velstand er en grunnleggende drivkraft, men hva om velstanden blir absurd? Ta den irske kjempehjorten. Den hadde et imponerende gevir, og de hannene med størst, hadde mest drag på damene. Et klassisk eksempel på seksuell evolusjon. Avkommet, de som ble sønner, hadde i sin tur større sjanse for å få større gevir og derfor mer draget på hunnene og så videre. Det blir en fastlåst evolusjon som har løpt løpsk. Det som skjedde, var at den irske kjempehjorten utviklet et helt absurd stort gevir, og da miljøet ble litt dårligere, døde de ut på grunn av kostnadene ved geviret. Om det er sant, strides de lærde om, men som metafor for utviklingstrekk ved vår tid, er den for god til ikke å brukes.

– Tenker du alltid som en biolog?

– Ofte, tror jeg. Når jeg er nedfor, kan jeg reflektere over at nå er trolig serotoninnivået lavt. Har jeg derimot fått inn en artikkel i et prestisjetungt tidsskrift, som er min verdens utgave av Petter Northugs VM-gull, tenker jeg at oppstemtheten skyldes at dopamin og serotonin flusher hjernen. Når man etablerer seg som par, kommer oksytocin inn og til sist vasopressin, et hormon som styrker hengivenheten man føler for sine barn og partner og som gjør at man ikke bare jakter rundt etter ny make i ett sett. Men midt i begjærets rus tenker jeg ikke over disse tingene, altså.

– Det er godt å høre.

– Men ellers.

– Hva drømmer du om?

– Jeg tviholder på livsløgnen om at jeg ikke har gjort mine største oppdagelser som forsker. Jeg vil ikke bli en gammel sjimpanse.

– Nei?

– Eldre sjimpanser er mindre åpne for nye impulser enn de unge. Når de yngre har funnet en ny måte å knekke nøtter på, sitter de gamle i utkanten og betrakter dem med dyp skepsis: «Hva er dette for nymotens greier? Før har vi alltid tygget hull på nøttene, og det har da sannelig vært godt nok for oss. Hva i all verden skal de med denne steinen?»

Det regner fortsatt ute.

– Ellers har jeg mine koller i Sørkedalen der jeg kan sette meg og se utover Bogstadvannet og ut til fjorden. Furuskogen trygt i ryggen. Så kan jeg tenke på barna, og at livet faktisk er veldig bra.

@jensmjohansson

Se også:
Gyldne tider: Produktivitetskommisjonen skaper debatt

Tegneserie: «Lunch» av Børge Lund

Famler i blinde: Nye Brazzeria i Østbanehallen har mer enn bare startvansker

Pionéren i Alsace: André Ostertags 2013-årgang er hans beste så langt

Les mer fra Magasinet her(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.