Kulturminister Linda Hofstad Helleland

Mjøsbyen klamrer seg til den olympiske mytologien og savnet av den nasjonale 1994-rusen.

– Gerrrhardt! snerrer en tyskspråklig koryfé rovdyraktig idet han passerer OL-legenden Gerhard Heiberg. En vital Heiberg avser et korthugget prøyssisk nikk tilbake. Høyt oppe i Lillehammers bratte bakker er snølaget skinnende hvitt, men sørgelig skrint. Han snakker lavmælt med alle, deler ut fortrolige, karslige klemmer.

Og der kommer den ungdomsolympiske frivillige Linda­ Cathrine Hofstad Helleland hastende. Som en vever sommerfuggel i vinterland – på speed. Til vanlig kulturminister. Ingen snerrer Linda Cathrrrine til henne, hverken på Plattdeutsch, Hochdeutsch eller Schwyzerdütsch.

Dette er hennes aspirantolympiade, hennes vinter­leker. Hun er på sett og vis eieren.

Hun er sikker på at kultur og idrett er hovednøkkelen til integrering av flyktningene som kommer til Norge:

– Vi må være så trygge at vi ser at disse menneskene ikke er en trussel mot oss og det norske. Idrett og kultur er det som kan gjøre oss nødvendig fargeblinde – slik at vi virkelig ser dem som individer.

TIL VUGGEN
Skuffende nok har Helleland byttet ut de frivilliges grønnspraglede bukser med mer anonyme­ vinterbenklær. Men om disse tekstilene har det vært nok støy allerede. En del av kulturlivet forøvrig har selvsagt kritisert hennes ødsling av tid på dette olympiske.

– Har ungdoms-OL vært en øvelse i nedsnobbing – et frekt og kanskje overtydelig pek til megalomane IOC?

– Det var viktig å vise IOC at den norske idrettsmodellen og den fysiske aktiviteten er viktig for oss nordmenn. Jeg tok dem med ut i skogen på skitur, vi satt rundt bålet. Delte appelsiner og Kvikk Lunsj. Stekte pinnebrød. De oppfattet budskapet. Sammen med mine nordiske idrettsministerkolleger tok jeg initiativ til å stille krav til de internasjonale særforbundene. Doping i friidrett og kampfiksing i fotball er farlig for idrettens integritet.

Hun mener at her må Norge ta ansvar. Den norske idrettsmodellen er åpenhet og demokrati.

– Juks hører ikke noe hjemme her.

– Hm. Skal vi ikke si det som det er: Kapitalismens iboende grådighet har transformert skjønn, edel kappestrid til et olympisk monster? Som ikke lar seg temme?

– Jeg er opptatt av å ta de olympiske lekene tilbake til sine røtter. Tilbake til Europa.

– Drømmen om et nytt vinter-OL i 2022 ble ettertrykkelig skrotet. Du var glødende for?

– Ja, da var jeg det. Men jeg respekterer at det ikke var et stortingsflertall, og jeg er veldig opptatt av å respektere Stortinget.

ÆKT’
Hun har hvit vinterjakke. Trøndersken hennes gnistrer. Snakketøyets akselerasjon er voldsom og nærmest konstant. Latteren også.

Hun har foretatt den alminnelige klassereisen fra klassisk arbeiderklasse til høyresiden i politikken. Hennes pragmatisme, endringsvilje og begeistrede tapning av det verdikonservative brygget ser ut til å passe godt i den nye tidens høyredreining. Hun og Sylvi Listhaug står – offisielt, i hvert fall – skulder ved skulder i asyl­saken. De er – offisielt – slagsøstre.

– Blir du den myke fronten mot godhetstyranniet?

– Det er ikke alltid så lett å komme inn i det norske fellesskapet.

– Hva er hverdagsintegrering for et ord?

– Det er statsministerens begrep. Hørte du ikke nyttårstalen hennes? Nei? Der sa hun at hverdagsintegrering er det viktigste.

– Du bor i Drammen, overraskende nok? Barna ales opp i Strømsgodset?

– Jeg har ikke endt opp i Drammen. Æ har alltid vært på vei tilbake til Trøndelag. Men jeg har jo en mann som representerer Buskerud på Stortinget.

Mannen er altså Trond Helleland, parlamentarisk leder for Høyre på Stortinget. De karakteriseres som landets mektigste politikerpar.

– Det kan vel ta litt tid før dere er tilbake i trønderhyggen?

– Akkurat nå er det kjekt å være nær arbeidsplassen. Men vi er i Trøndelag så mye som vi klarer. Jeg må jo på Rosenborgs kamper!

Hun er ikke en snobb, om hun alltid har fremstått som gammelmodig pertentlig og skikkelig. Stats­råden har trekkspill på kontoret. Hun fikk det da hun fylte seks. Men hun blir fortørnet om noen forsøker å klistre trønder­stereotypier på henne, noe som alltid er en øvelse i desperat­ kulturell selvhevdelse. Den herlige folkeligheten må ikke besudles av ignoranter med oppblåst selvbilde.

EMOSJONELL LANDEVEI
Oppveksten hennes var trygg, og med store doser kulturell påfyll. Og den ble etterhvert heftig, hun er en hjemmebrent latino-trønder. Foreldrene hadde vanlige, proletære jobber. Moren Annbjørg var hjelpepleier. Faren Trond var reisende selger, og dekket hele Nord-Norge ned til Møre med porteføljen av maling og byggevarer.

Lille julaften, da julefreden hadde­ senket seg over huset, var jeg nesten på gråten over tekstmelding­er fra gode venner i ­Statens vegvesen

– Han var borte en uke om gangen. Jeg husker at jeg ofte var livredd da han reiste avgårde. Gikk med en klump i magen. Var veiene trygge? Det kunne være speilhålke når han kjørte vinterstid. Hvem kom imot? Vi fikk alltid en telefon om kvelden om at han var kommet trygt frem. Jeg fikk være med ham på disse salgsreisene flere ganger.

Farens liv på veien skapte et voldsomt engasjement for samferdsel og bedre veier.

– Jeg fikk leve det ut i to år i transport- og kommunikasjonskomiteen. Jeg trivdes fantastisk godt med det.

– Men du forlot vel ikke komiteen med tungt hjerte?

– Jo. Jeg trodde aldri at samferdselspolitikk kunne være så følelsesladet. Lille julaften, da julefreden hadde­ senket seg over huset, var jeg nesten på gråten over tekstmeldinger fra gode venner i Statens vegvesen.

BYEN OG JORDEN
Hun vokste opp i Klæbu, men var også mye hos besteforeldrene og familiegården på Byåsen i Trondheim – dit hun en gang skal flytte tilbake. Etter at den rikspolitiske feberen er over. Etter regjeringsraptusen. Kråkfjellet er Klæbus høyeste topp, 817 meter over havet. Her spiste Kong Olav og Per Borten nisten sin i 1969. Helleland – som ble født åtte år senere – har selvsagt også besteget bygdetoppen.

– Trongfossen pryder kommunevåpenet – men den er neddemmet i virkeligheten?

– Trangfossen. Vi sier det med a, ikke o. Ingen annen elv eller elvegjel i Norge er så dyp som Nidelva er akkurat her. Og vi har en utrolig flott åttekantet kirke, tegnet i 1790 av en som ble en av eidsvollsfedrene. Jeg er døpt, konfirmert og har opplevd mye fint i kirken – som også er bygdas kulturhus.

Hjemme diskuterte unge Linda politikk intenst med foreldrene.

– Jeg forsøkte å få dem til å fortelle meg hva de stemte.

Men de ville at jeg skulle gjøre meg opp min egen oppfatning. Gjennom mor og far ble jeg opptatt av kultur, frivillighet og idrett. Det å gi noe til fellesskapet.

– Ideen om fellesskapet er ikke noe bare Arbeiderpartiet har hevd på – det er også en dyd for Høyre-folk?

– Absolutt. Det som fascinerte med Høyre var at alle, uansett bakgrunn, skal ha like muligheter til å lykkes. Den muligheten skal skolen sørge for å gi deg.

En oldefar kjøpte på 1800-tallet familiegården på Byåsen – som den gang var bondeland. Besteforeldrene var også godt jordet i arbeider- og bondekulturen. Farfaren arbeidet på jernbanen, farmoren Solveig på Epa-butikken i Trondheim. Morfar slet dagene på fabrikk.

– Epa var som et lite kjøpesenter, og hun kjente halve byen. Det lå der Byhaven kjøpesenter er i dag. Over Epa lå Adelsten og Falkanger sko, ingen av dem er der i dag. Når jeg kommer til Trøndelag kjenner jeg en veldig lengsel, det e’ her æ høre te’, jeg har røttene mine her.

Med lengsel i stemmen mumler hun Nordre. Domkirken, Nidelva (med tykk l), Lerkendal. Som om hun maner frem forgylte drømmebilder.

Magasinet har fått nye nettsider! Denne helgen får du hele Magasinet gratis. Tilbud på DN Helg i 3 måneder her.
 

TELEFONEN
For de fleste statsråder er telefonoppringningen en engangsforeteelse i livet. Den fra stats­ministeren. Den som snur opp ned på all hverdag og alle familierutiner. Den som kullkaster eksotiske ferieplaner, i dette tilfellet til en afrikansk savanne.

I desember ringte Erna til Helleland.

– Du ble dårlig? Kvalm?

– Jo, jeg ble uvel.

– Kastet du opp?

– Det var på nippet. Det ble mye følelser og tanker. For meg var det helt uventet å få en slik henvendelse fra Erna.

Hun sier det med en oppriktighet som nærmest forlanger å bli trodd.

– Det kom helt kasta på, sier hun.

All iskald etteranalyse av regjeringsjusteringene på tampen av 2015 viser imidlertid at Helleland var noe i nærheten av en åpenbar kandidat. Hun var trolig nesten med i Ernas første blåblå kabal også.

HEMMELIGHETEN
Hun reiste til Michigan for å gå et år på skole. Til Wolverine-staten i Midtvesten. Her var masse skog. Motorbyer.

– Det var veldig spesielt på mange måter. Jeg opplevde­ ting der som satte sterke spor. Men jeg lærte mye om USA og ble veldig glad i landet. Det var nyttig, selv om det er en risikosport å sende unge mennesker ut i verden som utvekslingsstudenter. Og kanskje særlig jenter.

Så sier hun ikke mer. Det oppstår et sjeldent øyeblikk av stillhet i samtalen. Det er over på øyeblikk.

Mens hun var i USA ringte moren, og sa at det stadig kom brev til henne fra Høyre.

– Jeg sa ja, ja, det betyr ingenting. Det er viktig å holde seg oppdatert på det som rører seg i samfunnet, vet du. Mamma sa ok. Jeg har ingen typisk Høyre-bakgrunn, så jeg holdt Høyre-medlemskapet hemmelig lenge. Ingen visste det. Da Unge Høyre skulle etablere seg i Klæbu, klarte hun ikke å holde seg unna det møtet.

– Mamma pekte på at jeg nå satt i elevrådet og var engasjert i alt mulig, og nå måtte jeg ikke ta på meg noen verv, men konsentrere meg om skolen. Nei, nei! sa jeg. Da jeg kom hjem trøstet jeg mamma med at jeg tross alt ikke ble leder, bare nestleder. Da skjønte hun at jeg måtte få leve ut min drøm.

Hun flyttet hjemmefra så fort hun kunne. Trondheim ventet.

– Jeg var klar til å sette i gang med livet på egen hånd. Uten penger. Jeg studerte, jobbet for Høyre og jobbet som servitør på kveldstid.

Hun satte tæring etter næring. Flyttet inn i et temmelig rufsete kollektiv. Spiste nudler og knekkebrød. Festet. Dro hjem til nærende søndagsmiddager.

Hun forsto altså svært tidlig at hennes fottrinn skulle dreie mot høyre. Et foredrag i Unge Høyre om Edmund Burke – som regnes som konservatismens far – fikk hodet hennes til å gløde. Men da var hun allerede frelst. Margaret Thatcher og Winston Churchill var astrale himmellegemer i hennes politiske tempel.

– Men du, ut fra norske forhold blir det jo litt heftig å ha dem som ledestjerner.

TROENS BEVIS
Da Linda var ti år, holdt lillesøsteren – som var altfor tidlig født – på å dø. Hele familien foldet hendene og ba til Gud. Hun overlevde. Linda tok det som et tegn på at Gud hadde hørt de fortvilte bønnene. Da hun selv ventet sin andre sønn, Konrad, var det som om det samme marerittet utspilte seg på nytt. Igjen ble det bedt. Og igjen bar det skjøre livet.

– Det var skakende opplevelser. Men alle familier har vært igjennom sitt. Alle får sin dose alvor. Det handler bare om hvordan du takler det og kommer deg videre. Vi må bare tenke at det gjør oss sterkere.

– Vil du si at din tro er av den inderlige sorten?

– Ja. Hvis folk spør meg om jeg er personlig kristen eller veldig religiøs, synes jeg det er merkelige spørsmål. Jeg graderer ikke min tro. Jeg har en tro, og sånn er det.

– Kan man vedta at en kirke skal være en folkekirke?

– Det er en del av kirkeforliket. Det er tusen års historie.

Men vi skal likebehandle alle tros- og livssyn.

– Nasjonalgalleriet, Kunstindustrimuseet, NRK-bygget. Viljen til å tømme kulturbygg er en kulturell selvutslettelse ingen europeisk hovedstad har sett maken til?

– Jeg vet ikke om du trenger å se det på den måten. Det blir en ganske pessimistisk tilnærming.

– Javel. Men hvorfor er ingen i regjeringen glad i Y-blokken?

Hun ler. Sier at det er så mange hensyn å ta.

Helleland utnevnte Magne Furuholmen – popstjerne i a-ha og billedkunstner – til ny styreleder for Festpillene i Bergen. Det ble applaus og forferdelse.

– Jeg visste at mange ville bli provosert, men jeg vil ha debatt. Magne er uhyre profesjonell, ydmyk og har gjennomføringskraft.

Kulturministeren er opptatt av det flerstemte i kulturen. Av det litt amorfe ordet kulturnæring, av entreprenørskap. Og dem som bærer en kunstner i hjertet, men er entreprenør i hodet.

– Det er ingen ulempe om det går an å skape verdier av det. Du skjønner hva jeg tenker, hva jeg brenner for? Ikke sant?(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.