Anthony Beevor, aktuell med «Ardennene 1944»

Ardennene, den altfor tette Hürtgenskogen.

Skogen var så mørk «at den nærmest virket forhekset». Så ulendt at det var et ufattelig blodslit for de tungt nedlessede infanteristene. Et umulig terreng for stridsvogner. Miner og snubletråder overalt. Skitten snø. Mange av de overlevende ble forrykte av det øredøvende krigsspetakkelet i den marerittaktige jungelen midt i Europa. Det var fotråte og koldbrann.

Antony Beevor har vandret i Hürtgenskogen i Ardennene, sommer som vinter. Snust inn den rå lukten av fuktige furutrær, myr, svart jord. Han har tråklet tallrike arkiver, skrevet et titall krigshistoriske bøker. Etter «Stalingrad» er han ofte blitt betraktet som en nyskapende militærhistoriker, med omfattende bruk av kilder og innvevde menneskeskjebner.

Ardennene i Belgia er bare en ugjennomtrengelig, alminnelig skog. Og likevel ikke.

– De drepte fanger, på begge sider. Men jeg visste ikke hvor ille det var. Tidligere har historikere stort sett utelatt det at krigsfanger ble drept. Det er umulig å si presist hvor mange. Det hersket en sterk motvilje mot å skrive at ens egne landsmenn hadde handlet slik. Men jeg finner det temmelig oppsiktsvekkende at ingen amerikansk historiker har grepet fatt i dette.

Han snakker fort og medrivende, men går langsomt. Trekker litt på den ene foten.

Krykkedager

Da Antony var fire, fikk han sitt første håndfaste krigsminne.

– På bunnen av en kiste med gamle klær fant jeg en tung pistol, min fars Browning fra Annen verdenskrig. Min mor ble redselslagen og overleverte den øyeblikkelig til den lokale politistasjonen – irriterende nok!

I noen sårbare år av Antony Beevors barndom smuldret lårbenshodet opp. Den sjeldne tilstanden har et navn: Calvé-Legg-Perthes.

– Hoftebenet var mykt. Vanligvis ble et barn spent fast til en seng i et år mens bensubstansen i hoften reparerte seg selv og ble hard igjen. Mor foreslo for spesialistene at jeg i stedet skulle ha foten i en slags fatle opp bak på ryggen. Og bruke krykker.

Lille Antony ble ertet og mobbet. Også en barndom kan by på leksjoner i ondskapens pensum.

– Det tok lang tid, sier han med lakonisk og kanskje påtatt likegyldig stemme.

Beevor har forklart det med et slags ungdomsopprør at han strøk to ganger til den avsluttende A Levels, britenes siste eksamenshinder før ferden videre til universitetene.

– På militærakademiet Sandhurst ble jeg undervist av den store historikeren John Keegan. Hans bok, «The Face of Battle», ble avgjørende. Keegan snudde militærhistorien opp ned og betraktet hendelsene fra soldatenes synsvinkel i stedet for fra generalenes og stabs­offiserenes. Men min vei til historieskrivingen var merkelig, sier han.

Mange år senere skjønte Beevor at han hadde gått inn det militære for å bevise for seg selv at han ikke var en svekling.

Massakre

Under de intense kampene i Ardennene utførte SS massakren ved Malmédy, der 84 amerikanske krigsfanger og mange lokale sivilister summarisk ble henrettet. Dette er velkjent.

Men massakren i Chenogne – som amerikanerne utførte – er knapt blitt omtalt før nå. Her ble 60 tyske krigsfanger skutt. Generalløytnant George S. Patton skrev i sin dagbok at han håpet at hendelsen kunne holdes skjult.

Råskapen i den dødelige skogslabyrinten smittet. Raseriet og desperasjonen fikk gode menn – på begge sider av den forvirrende, kronglete og skiftende frontlinjen – til å knuse det beste i seg selv.

Den tidligere kavalerioffiseren kveler en gjesp. Ser vindføyket ut. Søvnberøvet. Kanskje er det flyturen tilbake fra Australia. Lanseringen av hans bøker er en begivenhet i store deler av verden. Boken om offensiven i Ardennene idet 1944 rant ut, er et paradeeksempel på Beevors spesialdistanse: det avgrensede slaget. En desperat Hitler gamblet alt på å nå frem til Antwerpen. I Ardennene kjempet mer enn én million mann med bare noen furulegger og løst oppkastede, grunne grøfter mellom seg og fienden.

Når Beevor skriver krigshistorie, skaper det stort sett alltid voldsomme bølger av raseri og krenket nasjonal stolthet et eller annet sted i verden. Han knuser mer enn gjerne gamle tabuer. Beevors nøkterne beskrivelse av amerikanernes rasende nedslakting av tyske krigsfanger har vakt oppsikt og forferdelse.

– Noen kommandører ble totalt henført av egne selvbilder, som feltmarskalk Montgomery, Mark W. Clark i Italia eller Douglas MacArthur i Stillehavet. De trodde at karisma var det nye lederskapet. Andre var aldeles fornuftige, beskjedne menn.

Han har skrevet om de japanske soldatene under Annen verdenskrig som fôret krigsfangene, for så å slakte og spise dem – altså vel planlagt og gjennomført kannibalisme. Han skrev om massevoldtektene i Berlin utført av soldater og offiserer fra Den røde armé. Dette fikk russerne til å se rødt. Russerne betrakter sin krigsinnsats som hellig og noe som for enhver pris ikke må besudles av gufne fakta.

– I teorien kan jeg få fem års fengsel i Russland, så jeg tar ikke sjansen på å reise dit. Forsvarsminister Sergej Sjojgu har en voldsom innflytelse på Vladimir Putin, og mange peker på ham som Putins etterfølger. Sjojgu har uttalt at enhver fornærmelse rettet mot Den røde armé i forbindelse med Annen verdenskrig er det samme som å fornekte Holocaust, sier Beevor.

Han legger til – som en av utallige innskutte anekdoter og digresjonsfulltreffere – at Stalin var den første Holocaust-fornekteren. Stalin nektet å anerkjenne jødenes spesielle lidelse og tap.

– Jeg er redd jeg er hovedmålet for denne loven som forbyr fornærmelser mot Den røde armé. Jeg er blitt fordømt for å ha fremsatt løgner og svertet armeens renommé. Jeg skal ha videreført propagandamyter unnfanget av Joseph Goebbels og Det tredje rikets stereotypier og karikaturer. Jeg skal ha brukt blasfemiske utsagn om Den røde armé.

Og er det én ting gamle, gudløse KGB-offiserer ikke kan tåle, er det blasfemisk omtale av Den røde armé.

Bøkene i blodet

Etter fem år i hæren forsøkte Beevor seg som skjønnlitterær forfatter, fordi han hadde «en dønn kjedelig jobb» i Nord-Wales.

– På mors side av familien hadde alle vært forfattere. I ungdommelig uskyld og arroganse tenkte jeg at jeg også kunne skrive.

Moren var Kinta Beevor, som da hun var i 80-årene – mildt overtalt av sønnen Antony – endelig skrev en bok om sin barndom. «A Tuscan Childhood» fikk svært gode kritikker og kom også i paperback på Penguin. Antony Beevor har skrevet fire romaner.

– Jeg foretrekker å glemme romanene. Jeg tror forresten ikke min kone har fått lese noen av dem. De var vel mest forsøk på å lære å skrive. Men det var aldri en del av en stor plan. Det har jeg aldri hatt, sier han.

At en av romanene ble utgitt av John Murray, det eldste forlaget i London, etablert i 1768 av en tidligere marineoffiser, er kanskje en passende opplysning her.

– Jeg var overlykkelig, det gjorde meg til sjette generasjon i min familie som ble publisert av forlaget John Murray. Alle i min slekt skrev! Den første var John Austin, som i 1832 ga ut en bok om jurisprudens – lovkyndighet – som det fremdeles refereres til. Men de fleste forfatterne i familien før meg var kvinner. Lucie Duff-Gordons «Letters from Egypt» trykkes stadig i nye opplag. Min kones stebror er sjef for forlaget John Murray. Den engelske forlagsbransjen er særdeles incestuøs.

Beevors slekt har i århundrer vært tett innvevd i den engelske litterære og intellektuelle eliten og tilhørte viktoriatidens reisende kunstnerbohemer.

Da han var nesten 40 år, giftet Beevor seg med den noe yngre forfatteren Artemis Cooper – datter av historikeren og forfatteren John Julius Norwich. Sammen skrev de den sprakende krøniken om Paris etter frigjøringen.

– Vi visste at vi måtte produsere bøker før babyer, sier Beevor tørt.

Kalkunene

– På et møte hos Penguin ble det foreslått at jeg skulle skrive en bok om Stalingrad. Min første reaksjon var forferdelse. Hvor mange år ville ikke det kreve? Hvor mange måneder måtte jeg henslepe i utenlandske arkiver – mens barna ennå var små? Under bordet ga min agent meg et hardt spark og sa at dette var a bloody good idea. Og at jeg måtte slutte å finne på unnskyldninger for ikke å gå i gang.

Beretningen om Stalingrad ble Beevors uventede gjennombrudd. Han fornyet selve krighistoriesjangeren ved sine uanstrengte og ofte forbløffende forflytninger av det narrative perspektivet, enten han plasserte det hos feltmarskalk Friedrich Paulus eller snikskytteren Vasilij Zajtsev (som drepte 149 tyskere), eller hos helt alminnelige soldater på begge sider som etterlot seg dagbøker og brev til kjærester og koner.

Dette nitide broderiet av ammunisjon og arkivert prosa er blitt Beevors metode. I arkivene fant han gull, særlig i de politiske arkivene. De militære arkivene ble også åpnet, og i dette korte tidsvinduet smatt Beevor inn.

Beevor sier at ikke alle har forstått at krigshistorien er endel av kulturhistorien. Beevors engelsk er litt hastig, den er selvsagt lytefri, røper år med sprenglesning og tilhører en eldgammel, nedarvet dannelse.

Beevor drar i boken om Ardennene frem en uendelig rekke av menige, sturmbannführere, generaler, feltmarskalker. Kanonrør, granater, Sherman-tanks, bazooka, Nebelwerfer-raketter. Krigens folk og krigens mekanikk deltar i en dramaturgi oppstreket av historien selv. Beevor orkestrerer det hele så anmeldere blir svimle av leselykke, uanfektet det grimme materialet.

Til engelske aviser har Beevor fortalt at det hender han mister nattesøvnen. Han har hatt et sammenbrudd etter kamper med forlagenes nådeløse tidsfrister, døgndrift i all verdens arkiver og møter med hjerteskjærende skjebner. Han kan gråte av bevegende historier når de dukker frem fra gamle krigsdokumenter.

– Mange ble aldri seg selv igjen etter Ardennene. Jeg ble rørt av historien til en major. For å forsterke moralen, hadde general «Ike» Eisenhower insistert på at hver eneste alliert soldat i Ardennene skulle få sin Thanksgiving-kalkunmiddag.

– Under slaget?

– Ja, midt under slaget. Majoren husket at karene som køet opp for å få denne kalkunen eller hva de nå klarte å servere, ble truffet av en granat. De ble sprengt i småbiter. Alltid siden ville denne majoren under Thanksgiving gå ut og gråte i stedet for å forsyne seg.

Livbåt

Den syriske flyktningkrisen ble utløst av borgerkrigen og har ifølge Beevor medført en folkeforflytning «som i omfang ikke har vært sett siden Annen verdenskrig».

– Dette er noe vi aldri kunne ha forestilt oss. Dersom president Obama ikke hadde latt muligheten gå fra seg til å sette det syriske luftvåpenet ut av spill, hadde vi ikke sett tønnebombene som så sterkt har bidratt til terroren blant den syriske befolkningen. Nå er det for sent, særlig etter at russerne har engasjert seg.

Beevor mener flyktningene må få gode leire i nærheten av Syria og være forberedt på å dra hjem når marerittet en dag er over.

– Det som utspiller seg, er tragisk, men Europa kan ikke være livbåten for hele verden. Jeg tror at en klar tanke er viktigere enn følelser. Det er jo ikke et populært standpunkt – jeg blir nok betraktet som en kald, kalkulerende militærhistoriker.

– Man finner knapt noen spor av moralske vurderinger i bøkene dine?

– Jeg tror ikke at historikerens rolle er å være moralsk dommer. Den moralske dommen bør overlates til leseren.

Tirsdag kveld fikk Beevor en utførlig epost fra sin kinesiske forlegger, som beklaget at de har strøket alt som kan leses som den minste kritikk av Mao Zedong i boken «Den andre verdenskrig». Beevor er altså blitt sensurert i Kina.

– Jeg tror overhodet ikke på at de har sparket redaktøren. Vi vil selvsagt insistere på at boken umiddelbart trekkes fra markedet. Men jeg er jo ikke overrasket.

– Du har også nylig kritisert underholdningsindustrien for ikke å respektere historiske sannheter?

Beevor har trukket frem «The Imitation Game» – regissert av Morten Tyldum – som et skrekkeksempel.

– Det er en hårreisende film. Den forholder seg ikke sant til historien, men forvrenger den fullstendig. Vi vet at kodeknekkeren Alan Turing ikke hadde en så langt fremskreden Aspergers. Det var den ene tingen etter den andre, for såkalt dramatisk effekt.

Han stirrer mørkt, men også muntert fremfor seg.

– Jeg har holdt på med disse bataljene lenge, vet du.

Les også:
Vin: Her er de beste vinene til viltmiddagen.

Gryte: Oro blir gjenopplivet for tredje gang. Men hvor er pulsen?

Tegneserie: Skjerpings blant kundene til «Lunch».(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.