Portrettet: Ingebjørg Bratland

– Det er jo slik at eg er arvtakar til Bratland buss.

Hun sitter bak mørke solbriller på en benk over Oslo. Hullete jeans, hvit college-jakke. Det er dagen etter nok en eventjobb, folkemusikeren sang de vanlige sangene for noen som satt og spiste middag. Hun liker det egentlig ikke, at folk spiser mens hun synger.

– Faren min maser om at jeg må komme hjem og ta busslappen. Det er ikke kødd. Han mener jeg burde kjøre min egen turnébuss, at hvis karrieren skulle skjære seg helt, så kan jeg komme hjem og bli bussjåfør. Når jeg forteller det, ler folk og så ler jeg óg, men det er egentlig ikke noe å le av.

Her om dagen fikk hun en bildemelding av moren, den ene skolebussen hadde blåst over ende oppe på fjellet. «Nå har du en buss mindre å arve», stod det under.

– Herregud, jeg har kjørt mye buss, du har ikke tog i Vinje. Trommetimer, pianotimer, konserter. Buss alt sammen. Vi har fem busser. Mercedeser. Hvite og sølvmetall. 18-seters eller 12-seters, tre skolebusser. Et av mine første barndomsminner er lukten av passasjerene. Og jeg husker min første busstur på egenhånd, til besteforeldrene mine på Notodden, den følelsen av å kunne glemme når du skal gå av. Jeg er veldig glad i å kjøre buss. Den er lettere å stoppe enn toget. Det er noe med det.

– Har du en favorittbuss?

– Ikke dobbeltdekker. Det kjørte jeg i helgen og det er grusomt. Og ikke de jækla bybussene som er knekt på midten. Jeg blir bilsyk hver gang de svinger. Jeg liker sånne gode, gammeldagse rutebusser. Men når jeg tenker på det, har jeg egentlig aldri vært glad i svinger.

Hun rynker pannen. Det er ikke vann i fontenen.

– Kan hende Bratland buss AS dør ut etter faren min.

To egg til frokost

Det er visst ikke noen spesielt vakker bygd hun kommer fra. Et lite byggefelt. Fem hus. En låve. Garasjen til bussene er lenger nede i dalen. Mørkt er det også, selv om alle selvfølgelig bor på solsiden.

– Folk ser gjerne for seg at jeg er vokst opp på gård, at jeg har gått i bunad og melka kyr mens jeg kveder hele barndommen. Men jeg var superallergisk mot dyr.

– Det var ikke noen gård?

– Nei. Jeg fikk forresten en skilpadde da jeg var 5, kalte den for Brutus. Vi hadde to, men den ene rømte. Om et par hundre år når noen graver rundt huset vårt, så dukker det sikkert opp et skilpaddeskall. Etter hvert fikk vi høner også, den ene fosterbroren min hadde så lyst til å bli god til å sykle på etthjulssykkel med en høne under armen. Så da fikk vi høner. 10 høner. Han var 8 år. Og jeg eter ikke egg lenger, jeg fikk dosen min, det var kokt egg hver eneste morgen.

Fuglene kaster seg rundt i luften over henne.

– Faren min mener at hvis du spiser to kokte egg til frokost så kan du holde hele dagen. Det er hans mantra. Og det er viktig når du kjører buss, for hvis du skal stoppe på alle bensinstasjonene, så blir du, ifølge faren min – og det har han helt rett i – 200 kilo før du vet ordet av det.

– Hvorfor ti høner?

Hun trekker på skuldrene.

– Du veit, ei høne blir til ti høns.

Tidenes ungdomsopprør

Hun er 9 år, alene på et hotellrom. Det er hennes første turné. Om kveldene gjør hun lekser. På scenen er hun kledd ut som søsteren til Myllarguten, hun spiller seljefløyte og synger, hun kles opp som Ole Bull og snakker bergensk, folk klapper. Folkemusikk-turné. En dag, ut av ingenting etter en eller annen konsert, kommer trommeslageren bort, ser henne i øynene og sier: «Du kommer til å få tidenes ungdomsopprør».

– Du hadde ikke så mange venner i oppveksten.

– Nei. Bestevenninna mi var mora til Odd Nordstoga. Hun var 62, jeg var 10.

Moren til Odd Nordstoga var i barnehagen til Ingebjørg og sang. Det var starten. Ellen ble sanglæreren hennes. Fortsatt kan Ingebjørg huske øyeblikket hun fikk til ornamentikken, den klassiske trillende folkemusikksangen. Det var på vei hjem fra skolen i den siste svingen opp mot huset. Der, over asfalten, løsnet sangen som en fugl i halsen.

– Fortsatt havner jeg med de gamle hvis jeg er i et selskap. Men jeg visste å oppføre meg som en ungdom. Jeg kunne drive dank på bensinstasjonen, liksom, for ikke å skille meg ut. Hun skraper vekk noe skitt under neglene.

– Det er når jeg lever rockelivet, sier hun.

– Så vilt er det vel ikke?

– Jo, de kaller meg rødvinsdronninga nå. Jeg rørte ikke alkohol før jeg var 19. I skapet hjemme henger russedressen fortsatt med prislappen på. Jeg prøvde den på én gang, men så skulle jeg være solist i Konserthuset med Filharmonien, så da var det liksom ikke noe vits.

Ambulanse

Hjemme på kjøkkenbordet i det brunbeisede huset, stod det alltid en svart walkie talkie. Den stod der og ventet, det lyste i en liten lampe og nede i dalen gikk Europavei 134. Faren hennes drev ikke bare Bratland buss AS, han hadde også et taxiselskap og to ambulanser, Vinje ambulanse.

Slik satt de langt der oppe i åssiden og ventet på de uoppmerksomme og de uheldige, på en fartsglad motorsyklist eller en lykkelig 18-åring i ny bil, på en møtende trailer. Mennesket er fullt av feil og vil stadig ende i forvridde bilvrak med brukne bein og armer, eller det fyker gjennom glassruter og ut i grøftekanter, eller det kjører i elva, treffer et dyr, sovner stille bak rattet og må vente der inne til blålysene kommer nærmere. Det slutter aldri. Og så spraker det i en walkie talkie.

– Faren min er god til å kjøre og mor er sykepleier. De var et dreamteam i den ambulansen, bortsett fra at faren min besvimer ved synet av blod. Jeg tipper han satt i førersetet mens moren min ordnet opp.

De kunne håpe at det var noe annet, at noen hadde stoppet i en busslomme for å føde et barn som ikke ville vente, det skjedde det også. Men som regel var det en ulykke, et hjerte som ikke ville mer.

– Da jeg var liten fikk jeg en huske i panna, et solid kutt. Da slang han bare et håndkle til meg, ba meg sette meg i trappa og kjørte av sted for å hente mor.

Da hun var fire år, lillesøsteren hennes tre, stod det en annonse i lokalavisen: «To brødre trenger nytt hjem». Og slik ble de fire småsøsken rundt kjøkkenbordet med walkie talkien.

Ringforlovet

Ganske tidlig, etter en av disse turneene da hun var 9 eller 10, sa hun til moren at hun aldri skulle bli sammen en spellemann. Hun likte ikke lukten av dem, ikke klærne de gikk med, ikke ustøheten som la seg over dem utover kvelden. Da hun var 19, forlovet hun seg med en svensk spellemann.

– Jeg var allergisk mot rosemaling, han tatoverte rosemaling på armen. Han spilte hardingfele, jeg er ikke glad i hardingfele. Og munnharpe. Vi bodde i et tømmerhus ute i gokk, i Setesdal. En kveld så vi på Grand Prix og spiste reker, så spurte han om vi ikke skulle forlove oss, sier hun og den siste setningen får henne til å smile litt.

– Det beste med å være ringforlova, var at han skjønte når jeg var skikkelig forbanna, for da tok jeg av meg ringen. Var han for lenge ute, lå ringen ved vasken når han kom hjem. Mot slutten lå den nesten i do.

På benkene foran henne sitter folk med ryggen til, stirrer utover byen som statuer.

– Får du fortsatt frierbrev?

– Ja, her om dagen var det en som la ved halvspiste pølsesnabber i posten. Jeg har måttet bytte nummer nå. Faren min får en del hjem til seg. Sist var det en kar som skrøt av at han hadde flere hester og saftpresse. Folk bruker det som sjekketriks. Torvtak, mikrobryggeri på låven, saftpresser, alt mulig.

– Saftpresser?

– Ja, jeg vet ikke helt. Vi har ikke noe saft der jeg kommer fra, vi har ikke engang hvitveis. Der oppe vokser kun løvetann og hestehov. Ikke er jeg så glad i folk, heller.

Problemer med s-en

Logopeden kom kjørende fra Kviteseid, halvannen times kjøring. Ingebjørg fikk et stort speil så hun kunne se seg selv. Tungen stakk ut når hun pratet. Hun lespet. Den sommeren var hun 12 og jobbet på Mjonøy der moren til Odd drev en blanding av campingplass, håndverksutstilling og burger- og rømmegrøtsjappe. Hun syklet dit hver dag, vasket toalettene og i pausene satt hun med speilet og prøvde å plassere s-en. 

– Jeg trengte bare den ene timen hos logoped. Når jeg bestemmer meg, så bestemmer jeg meg. Det var det samme med kroppen min.

– Kroppen din?

– Ja, da jeg så meg selv på tv for første gang etter 22. juli-konserten i Domkirken, fikk jeg helt sjokk av hvor stor jeg var. Jeg hadde flyttet hjemmefra som 15-åring, spilte i et titalls band, skulle ha toppkarakterer på skolen. I tre år spiste jeg ikke annet enn smågodt og sjokoladeboller fra Narvesen til frokost, lunsj og middag. Jeg så meg selv på tv, gikk hjem og spiste ikke på to uker.

– Det høres ikke bra ut.

– Jo, det var helt perfekt. En renselse. Før var jeg aldri opptatt av hvordan jeg så ut, men så merker du… Det er en del av pakken å ha et bra ytre i denne bransjen, ta fine bilder. Jeg begynte faktisk å bry meg om hvordan jeg så ut på bilder.

– Uskylden var borte?

– Ja, veldig.

Da hun ifjor vinter kom hjem etter suksessturneen med Odd Nordstoga med en Spellemann-pris under armen, hadde samboeren flyttet ut. Det var som om noe annet hadde flyttet også. Hun gruet seg så mye til å gå i studio at hun kunne sitte i bilen og gråte på veien dit. Hennes første solo-plate kom ut til blandete kritikker. Etter at de hadde planlagt en høst-turné, ringte hun manageren og lurte på om de skulle avlyse alt sammen. Det var over.

– Jeg bestemte meg for at jeg ikke skulle drive mer med musikk. Jeg hadde blitt for opptatt av meg selv. Det gjorde meg kvalm, den ego-greia. Fy fader, så slitsomt det er å være prisgitt det å bli likt, å måtte være den mest populære jenta i klassen.

– Det var ikke fordi albumet skuffet?

– Nei, jeg hadde ikke noe eierskap til den plata. Jeg hadde bare sunget andres låter. For å være ærlig har jeg aldri hørt på den selv. Men det er en mannsdominert verden jeg befinner meg i, det er lett å bli sett på som «hu lille jenta». Produsenter, managere, gubbene på kontoret som liksom er sjefer fordi de sitter på pengesekken, sier hun og piller på trådene i buksen.

– Denne bransjen er full av mannssjåvinisme. Jeg merker det hvis jeg spiller på en bedre middag på en eller annen fin restaurant, for noen godt voksne folk. «Du må gjerne sitte igjen etterpå», sier de. Men faen, jeg er ikke en jævla selskapsdame, jeg er ikke Marilyn Monroe.

Hun retter på de store solbrillene.

– Så hvorfor sluttet du ikke?

– Jo, nå skal du høre: Jeg fikk ikke avlyst turneen ifjor høst. Og det var små plasser vi spilte på, grotter og grendehus og lite folk, men det var gøy. Og så husket jeg plutselig den følelsen jeg hadde glemt. Et eller annet kom tilbake. Sangen, sier Bratland stille.

Hun har skiftet bookingselskap og manager. Hun har kjøpt ny leilighet. Denne gangen har hun skrevet alle låtene selv.

Kongens tårer

Det er et merkelig gjennombrudd. De spesielt interesserte hadde allerede fått med seg stemmen hennes, hun vant konkurranser, turneene fortsatte, scenene ble større. Og så, i 2007, under Kong Haralds 70-årsdag står hun i vinterkulden utenfor Slottet og synger «Den fyrste song», mens statuen av kongens mor avdukes. Hun er 17. Kongen gråter.

– Jeg blir aldri kvitt den kongegreia. «Hun som fikk kongen til å gråte», det høres ut som et eventyr. Det var det på en måte óg, det var da jeg ble synlig.

Hun går nedover stiene mot asfalten og byen. Hendene i lommen.

– Jeg husker jeg så bort på kongen mens jeg sang og tenkte «Nå synger jeg forferdelig dårlig». Han så helt knust ut, frakken åpen, jeg så for meg at han syntes det var en tragisk måte å feire 70 år på: Lise Fjeldstad leser dikt og en liten, forfrossen kråke fra Vinje prøver å synge.

Hun smiler. Fra en annen del av byen lyder det sirener, kanskje en ambulanse.

Selvlysende stjerner

Nede på gaten forsøker hun å ikke tråkke på kumlokk. Det er en tvangstanke hun har lagt seg til i byen. Når det er turbulens på flyet, folder hun fortsatt hendene.

– En ting jeg har tenkt på når det gjelder meg, er at jeg aldri synger. Jeg nynner ikke, jeg øver ikke, jeg varmer ikke opp, jeg synger nesten aldri. Bare foran folk.

På barnerommet hadde hun selvlysende stjerner i taket, bilder av Odd Nordstoga på veggene. Bussene står fortsatt i garasjen.

– Tror du noensinne du flytter tilbake?

– Nei. Det er lite som binder meg til den plassen.

Hun stopper opp ved lyskrysset.

– Heime er det ikkje grønt ein gong, tenk deg det.

Les også:
Livet: Bor halve uken hos mamma og mamma, halve uken hos pappa og pappa.

Restauranter: Et måltid her er en festforestilling. Som snart er over.

Vin: Kan overta toppen av boblehierarkiet etter Champagne.

Tegneserie: Ukens «Lunch»

Les mer fra Magasinet her(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.