– Jeg husker jeg disputerte i Ole Brumm-sokker.

Kontoret hans på fredsforskningsinstituttet Prio er fullt av papirer, stabler med fagbøker. På gulvet står pappesker, overfylte og planløse, flere bøker, flere papirer, t-skjorter, tomflasker.

– Jeg liker sånne sokker, følelsen av noe privat, særlig når det er en veldig formell kontekst. Jeg var på et møte i Amerika med en firestjerners general ved siden av meg. Det var et seminar om krigsetikk, han var av den strenge typen. Og så trakk jeg opp buksen, da, som jeg lærte av min far for å holde på pressen, og da stirret han rett på mine Bart Simpson-sokker.

Henrik Syse skyver kontorstolen ut fra pulten så han ruller sakte over gulvet.

– Det er den gode følelsen av at jeg fortsatt er meg.

PRESTISJEN

Far var tidligere statsminister Jan P. Syse. Henrik kunne lese da han var fire, han gikk ut av gymnaset med 24 av 27 mulige seksere, spilte piano på Barratt Due musikkinstitutt. Doktorgrad som 31-åring. Internasjonalt anerkjent filosof. Sist uke ble han valgt inn i den eksklusive Nobelkomiteen.

– Og selvsagt må jeg innrømme at jeg våkner plutselig midt om natten og tenker: «Hva er det jeg har sagt ja til nå?»

Han har bena på en banankasse under pulten, armene i kors, nesen i været som et seil.

– Men det jeg hører fra Geir Lundestad, et menneske jeg setter høyt og som antagelig kjenner denne komiteens arbeid bedre enn noen nålevende nordmann, er at møtene er hyggelige og konstruktive. Det er ikke noe sted hvor det krangles eller folk føler seg nervøse.

– Men du er nervøs nå?

– Ja.

– Selv om så å si alle mener du er et godt valg?

– Det gjør meg enda mer nervøs. Hva vet de om meg? De tror jeg er mye klokere enn jeg er.

Han stryker anklene mot hverandre, sokkene gnisser over de gråbrune mokasinene.

– Nervøsiteten min handler om at jeg kanskje aldri har vært med på noe som blir så mye lagt merke til internasjonalt. Prestisjen. Jeg vet jeg må skjerpe meg. Jeg jobbet for Norges Bank i to og et halvt år, da havnet jeg på forsiden av Wall Street Journal, men da var jeg i en stor institusjon og del av en internasjonal bevegelse for corporate governance og etikk. Her er det bare fem stykker i komiteen.

Den siste setningen sier han med en slags frydefull pipestemme, som en guttunge som skal fortelle om fotballkortene sine. Det skjer når han blir ivrig.

– Burde Barack Obama fått fredsprisen?

– Det har jeg ingen kommentar til.

– Du har kanskje en liste i hodet over hvem som fortjener prisen?

– Ikke en liste.

– Det trenger ikke være en liste.

– Ok. Da har jeg endel navn, men det har enhver som er opptatt av internasjonale freds- og konfliktspørsmål. Dem får ikke du. Dem tar jeg med meg.

BESSERWISSER I SUZUKI

Det er de som sier det dukker opp etiske komiteer overalt og at Henrik Syse sitter i dem alle. Det motstrider han, men han var med på å sette ut i livet Oljefondets etiske retningslinjer, han er redaktør for et engelskspråklig tidsskrift om krigsetikk, sitter i Pressens Faglige Utvalg og Fotballforbundets etiske komité. Han er en slags omreisende enmannskomité i måteholdets og etikkens tjeneste der han kjører sin gamle Suzuki til gymsaler og samfunnshus for å snakke om rusmidler, penger, oppdragelse, om hvordan samfunnet vårt seksualiseres, om hvem vi er, hvor vi skal.

– Det er sikkert noen som ser på meg som en besserwisser, men jeg elsker å møte fordommer, du kan snu dem. Jeg husker jeg var på Fredrik Skavlans program en gang. Da står du ute i kulissene og venter på å komme inn, og så sier han: «Her kommer han, Henrik Syse, den vandrende moralske pekefinger». Ja, ja. Det var godt han ikke valgte en annen finger.

De tynne, grå hårtustene svaier fornøyd på toppen av hodet hans. De siste ukene har han vært i Klæbu, Tromsø, Trondheim, han var i USA og snakket om krigsetikk. På søndag var han som vanlig søndagsskolelærer for barna i Fagerborg kirke. De samme, gamle historiene. Han har fortalt dem i over 20 år nå.

– Du spiller deg inn i vår kollektive samvittighet?

– Vel, samvittighet er, som Thomas Aquinas ville si, noe som ligger i hvert enkelt menneske. Men i den grad jeg kan gi samvittigheten påfyll, er det noe helt annet enn å gi folk dårlig samvittighet. For er det én ting jeg ikke ønsker, er det akkurat det. Jeg vil svært nødig være moralistisk, og jeg er selvsagt ingen guru. Men når du selv skal prøve ting mot din samvittighet, hvilket grunnlag har du da? Da kan kanskje mine filosofiske tanker bidra noe. Og jeg står ikke der og koker mine egne greier, men jeg formidler videre andres tanker med ordentlig kildehenvisning. Jeg er glad i å løfte frem andre. For å bruke det bibelske: Jeg er mer Aron enn Moses.

Henrik Syse prater. Han prater mye. Og fort. Selv når han insisterer på at han liker best å lytte. Innimellom er det som om han leser fra et manus, velformulert og elegant, et slags antikvitetsspråk, en vals med fotnoter og bisetninger. Som når han tilfeldigvis snakker om instituttet der han jobber.

– Jeg tror jeg kan si – uten å skryte, for dette gjelder jo nettopp mine kolleger – at her er de i den ypperste verdensklasse innenfor fredsforskning.

Hjulene på kontorstolen vugger forsiktig frem og tilbake.

– Tar du det klassiske psykologiske skillet innadvendt/utadvendt, er jeg innadvendt. Hvis jeg var en som måtte gå på sånne cocktailparties hele tiden, ville jeg helt forgå.

– Tror du ikke det blir endel cocktailparties med Nobelkomiteen?

– Det håper jeg inderlig ikke. Jeg blir keitete, jeg går hjem fra slike ting og tenker på hva jeg burde ha sagt i stedet for det jeg sa. Men jeg er da en høflig og veloppdragen mann. Jeg skal oppføre meg ordentlig og bukke dypt. Det var min mor som lærte meg det, hun syntes det var så fint å bukke ordentlig.

LUKTEN AV BARNDOM

Tre ganger i uken vasket fru Ragnhild Svendsen leiligheten deres på Uranienborg. Innimellom passet hun også brødrene Syse. Det kan tenkes at det er på grunn av fru Svendsen han har en idé om at barndommen luktet Ajax. Eller, kanskje luktet det eksos? Den gangen hadde bussene eksosrør på taket, luften fra gaten blåste rett inn på rommet i annen etasje der han og storebror Christian delte køyeseng. Der inne lå de to og diskuterte verden utenfor. I den samme køyesengen til de ble voksne, til eksosrør byttet plass og Beatles forlengst var gått i oppløsning. Fortsatt liker han å si at han alltid ligger en etasje under Christian.

– Du hadde kanskje store sko å fylle?

– Nei, jeg fikk aldri vite at jeg skulle fylle dem. Jeg skulle fylle mine egne.

Syse ser ned på mokasinene, vipper hodet til siden.

– Jeg har tenkt på dette intervjuet, på hva jeg burde si. Gjennom mine foreldre ble jeg kjent med mange, det er fordelen av å være sønn av en politiker. Forbilder. Fars beste venner. Jo Benkow, Per Ditlev-Simonsen, Kaci Kullmann Five. Hvis folk tror dette er mennesker som var opptatt av politisk spill, av aviser og krangling, tar de feil. Kjell Magne Bondevik. Dette er mennesker jeg håper jeg har med meg litt av. Jeg var tenåring på middager og hytteturer og fikk lære av disse. Dessuten lærte far meg å aldri gjøre narr av andres politiske ståsted.

– «Høyre er det anstendigste parti».

– Hvem har sagt det?

– Du.

– Å, ja. Vel, jeg håper det er det på en god dag. Det er mange flinke i norsk politikk, jeg betaler min kontingent, men jeg er ikke for tiden så opptatt av partipolitikk.

BLAZERENS FORTREFFELIGHET

En bekymring som meldte seg litt senere enn de andre angående dette komitéarbeidet, var tanken på hva han skulle ha på seg. Det har han ikke spurt Geir Lundestad om. Arbeidet skjer tross alt bak lukkede dører. Han tenker litt, sier han kan ringe Kaci, legger hendene bak hodet. 

– Men jeg må nok få meg noe nytt, jeg har liksom én mørk dress fra Dressmann. Ifølge min kone har jeg for mange, det er fordi hver gang jeg er på steder hvor det er salg, liker jeg å kjøpe en ny blazer. Det er tross alt det jeg bruker på scenen når jeg holder foredrag.

– Blazer er et fint plagg.

– Veldig. Det ser ut som om du har gjort en innsats. En blazer og en pen olabukse, da kan jeg sitte på flyet uten at buksen krøller seg, og på litt avstand ser det ut som om jeg er mørkt og pent kledd. Det er genialt.

Han rynker pannen.

– T-skjorte og blazer om sommeren liker jeg veldig godt. Det er den passe blandingen av formelt og uformelt. Men det blir kaldt om vinteren. Jeg prøver å ha et avslappet forhold til klær, men det hender jeg kommer hjem fra foredrag, og min kone spør: Hadde du den skjorten til den jakken? Hun ser sånt med en gang, det gjør ikke jeg. Men da har folk i salen noe å ergres over, det er bra.

– I din ungdom foretrakk du dressbukser?

– Jeg gjorde det. Jeg hadde en sånn Unge Høyreperiode som jeg kan se bilder fra og tenke: «Du ser så teit ut!» Med sånn vest og slips og alt. Jeg gikk i slips oftere enn jeg burde.

EN LISTE

I tillegg til stort sett alle slags blazere, liker han dette: gode formuleringer. Hvordan far gledet seg da han fant gode formuleringer. Gamle sci-fi-serier, spesielt «Star Trek: Voyager» (som han mener tar opp store etiske og politiske spørsmål på en utmerket måte). Et lyttende publikum. Å lese i cd-bookleten. De tre månedene i året han kan kalle kona «gamla» fordi hun er ett år og tre måneder eldre enn ham, og dermed to år eldre i tre måneder hvert eneste år. Beatles-sangen «She’s Leaving Home». Beatles-albumet «Abbey Road». Sære bøker om The Beatles. Sære bøker om The Beach Boys. Å muntre opp morgengretne døtre. Å lese Ibsen-skuespill, altså, lese dem, ikke se dem (selv om det også kan være fint). Å lese Platon eller Thomas Aquinas. Sjokolade. Fotballaget Arsenal. Ett glass vin til maten, men ikke øl (han har aldri likt smaken av øl). Å reise med Kielfergen. Potetgull. Å snakke fort om langsomme ting.

BANNING HJELPER IKKE

Det var en natt i 1996. Han banner nesten aldri, men akkurat denne natten skulle han printe ut doktoravhandlingen, som skulle leveres dagen etter. Printeren kjørte seg fast i et kaos av ark og blekk, varselskiltene blinket og Henrik Syse bannet. Først inni seg, så høyt. Så ba han til Gud og dro i papirbunken av all kraft. Da virket det.

– Hender det fortsatt at du banner inni deg?

– Ja.

– Men aldri høyt?

– Nei, lite. Banning hjelper ingenting. Det sjokkerer på en unødvendig måte.

Han lener seg frem, hvisker.

– Altså, hvis jeg står helt fast i trafikken og ikke rekker flyet på grunn av en idiot ... Da kan jeg nok ... Men det er i de lukkede kretser.

Syse unnskylder seg og ber om å få sjekke eposten for å se om kona har bedt ham om å rekke et FAU-møte. Det har hun ikke. Så snakker han lenge om hvem i Beatles som spilte gitar på låten «Taxman». Og om at Arsenal nå spiller hjemmekampene sine på et stadion som er oppkalt etter et flyselskap. Det er visst ille, selv for en kapitalist som ham. Så snakker han om et stort band som ble borte. Og om far.

ALLE VIL TIL DRAMMEN

Far fikk hjerneslag. Han ble syk mens han lå i sengen hjemme hos mor, mistet bevisstheten, forsvant ut i mørket der inne på soverommet. Neste morgen døde han på sykehuset.

– Hvordan er det å miste faren sin?

– Har du mistet faren din?

– Nei.

– Det er fint, ta vare på ham så lenge du kan.

Syse stirrer i taket, betrakter murstenen der oppe.

– Jeg husker jeg var med på å bære fars kiste ut av kirken og at jeg tenkte: «Dette skulle helst ha skjedd om 20 eller 30 år, men det er en jobb jeg skal gjøre for ham. Det er riktig. Jeg skal bære ham.»

– Hva tror du skjer etter døden?

– Vet ikke. Jeg tror det finnes et liv utover dette og at det er en erfaring som har ligget veldig dypt i menneskeheten i lang tid. Det språket Bibelen bruker, det er et billedspråk, et språk som fungerer som et veiskilt, «Til Drammen», liksom. Men Drammen er ikke der pilen står. Så hvordan det er i Drammen, det vet vi ikke før vi er i Drammen.

Han trekker til seg bena fra banankassen, følger oss nedover gangen. Utenfor ett av de mange glasskontorene sier han:

– Det kjennetegner vel min generasjon, at vi har et underlig syn på oss selv som unge hele tiden. Ser du på bilder av russen fra 1949, ser de ut som byråsjefer i Landbruksdepartementet hele gjengen. Klare for voksen­livet. Jeg er 48 år og liker meg best med Donald Duck og en god dose tull og tøys. Vokser jeg noensinne opp?

Han fniser, rekker en pekefinger opp i luften.

– Nobelkomiteen, det er kanskje anledningen.

Les mer fra Magasinet her.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.