Arild Humlen er asylbarnas advokat

Sekundviseren på kontoret tikker høyt og nådeløst, som for å minne deg om at tiden forsvinner, du blir borte. Han burde åpnet døren, det er alt for varmt her inne, men nå sitter han allerede der som en liten hertug bak det store skrivebordet, flat sideskill, den brede ryggen mot vinduene.

– Hva skal jeg si?, spør han.

De grove pølsefingrene hviler på det mørkbeisede bordet der en massiv jernløve holder de tunge lovsamlingene på plass.

– Jeg er skamfull.

La de små barn komme

Alle disse uskyldige, alle disse forbryterne. Det er nye saker hele tiden. Denne uken, mens flyktningene velter inn i hovedstaden, forsvarer han den kinesiske forskeren som PST fikk kastet ut av Universitetet i Agder. Men det er barna som har blitt hans varemerke. Yalda, Mahdi, Shabazi, Neda. «Asylbarnas advokat», kaller de ham, på tirsdag tok han nitti minutter fri fra jobben for å motta nok en utmerkelse. Redd barnas rettighetspris. Hedersord.

– Husker du alle barna du har jobbet for?

– Jeg husker nok de fleste, men det har blitt ganske mange. 12-15 rettssaker. Etternavnene pleier jeg å huske. Og jeg kommer aldri til å glemme det glade ansiktet til denne Nathan i Bergen, det må jeg bare si.

Han ler kort, en rar, nesten fremmed lyd.

– Han hadde et oppsyn som lyste i rommet, en fantastisk spontan glede. Det tror jeg alle i den saken ble kjent med. Ellers må jeg si at alle barna er flotte mennesker, men han er en herlig gutt som jeg er glad får berike det norske samfunnet med sin tilstedeværelse. Hvis jeg kan si det sånn?

Humlen stopper opp, legger brillene i ringpermen foran seg og titter opp:

– Ble det litt pompøst, kanskje?

– Du er ganske formell i språkbruken.

– Ja, jeg har fått det intravenøst. Hvor var vi? Jo, og så er det er to saker der jeg ikke har klart å få barn som har blitt sendt ut av Norge tilbake. Det er denne Neda-saken og de syv søstrene fra Jordan som bodde i Namsos. Resten har stort sett fått bli. De to sakene er på ingen måte ferdig. Jeg tror vi vinner, jeg er grunnleggende optimist. Sakene er gode, avgjørelsene så langt er dårligere. Det er selvfølgelig mitt subjektive standpunkt.

Mot systemet

Bestefaren hans var bokser. Kanskje det er der det kommer fra, den stille brutaliteten selv ikke en velpleid dress glatter over. Han skulle bli biolog, forske på laks i barndomstraktene på Sunnmøre, han ble advokat i stedet, skarp, ambisiøs. Siden slutten av 90-tallet har han jobbet jevnlig i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen, på vegne av en engelsk stiftelse har han ført saker som hjemlandets advokater ikke våger å prosedere. Han var med å føre den fengslede kurderlederen Abdullah Öcalans sak, i etterkant ble dødsstraff avskaffet i Tyrkia, alle disse menneskene, alle disse ansiktene.

– Etter hvert så vi at Den europeiske menneskerettighetsdomstolen begynte å vise en ufattelig interesse for FNs barnekonvensjoner. Det ble lagt tung vekt på barns sårbarhet, rettsstilling og beskyttelse. De er små mennesker, men de har ikke små rettigheter – de skal ha større rettigheter. Ettersom Norge ikke viste på langt nær samme interesse, måtte vi snu om måten vi jobbet på og trekke barnehensynet inn i mye større utstrekning.

I syv år ledet Humlen Advokatforeningens prosjekt med å gjennomgå 1755 av Utlendingsnemndas avslag i asylsaker. Da de leverte sin rapport i 2014, var 50.000 sider med saksdokumenter gjennomgått. 74 saker ble prøvd for domstolen pro bono. Han hamret løs på systemet. I alt fikk de gjennomslag i 62 prosent av sakene.

– Hva skal jeg si? Jeg er skamfull over at vi ikke klarer å beskytte barnas rettigheter bedre enn vi har gjort. Det skyldes at vi har denne tradisjonen med fritt skjønn i de fleste forvaltningsavgjørelser som domstolen ikke kan prøve. Så lenge forvaltningen skriver en begrunnelse som ser bra ut, så kan ikke retten gå inn og kontrollere. Det er egentlig ubegripelig, men sånn er ståa, sier Humlen.

Langs veggene står papirbunkene i høye stabler. Han har alltid vært glad i struktur. Tanken på at du kan regne ut flateinnholdet av et grantre, gjør ham rolig. Det er visst derfor han alltid har likt musikk også, det skjematiske, forutberegneligheten. Han samler gitarer.

– Det er masse flinke folk i Utlendingsnemnda, men de blir hemmet av et system som ikke er egnet til å fatte riktige avgjørelser i vanskelige situasjoner. Da behøver de kontradiksjon, en nemnd som ikke har bestemt seg på forhånd. Hvis det er den samme etaten som både utreder og beslutter, så vil antageligvis mye være bestemt på forhånd.

– Du har vært ganske sint på asylbarnas vegne.

– Ja, dette er personer som er født i Norge, som har vært her i 8-9-10 år og så rives opp og sendes tilbake til en virkelighet som i mange sammenhenger er brutal. De kjenner ikke språket eller kulturen dit de sendes, mange påføres ekstreme lidelser, noen kommer seg aldri. Det er tragisk. Vi må bare beklage.

Han sukker.

– Det er urettferdig overfor disse barna. De har fått noen rettigheter fra FN som egentlig ikke gjelder. Vi har forholdt oss til våre internasjonale rettsforpliktelser utfra en tanke om at det aldri kommer til å bety noe for oss. Vi skriver jo under på alt som er, bare det ser bra ut.

Høyt oppe under det spisse taket lyser et rundt lite vindu over hodet hans, en slags glorie. Han titter på den store gullklokken som sitter stramt rundt armen.

– Men du har hamret det inn?

– Det er ingen andre måter å gjøre det på enn å forsøke å slå det inn, sier han.

Det sies at han begynte å spille piano allerede da han var fem, et naturtalent visstnok. Der han sitter nå, ser han mer ut som en som kan kvele deg med en pianostreng enn en som kjenner sin Beethoven.

– Du er nesten som en slegge.

– Nei, det er jeg ikke. Men barnekonvensjonen er viktig, den er en del av vår sivilisasjonsstandard, den skal vi holde høyt. Vi senker ikke vår egen sivilisasjonsterskel.

Inn i mørket

Det hendte han slo seg fordervet der nede i flomlyset, det hendte blodet farget snøen rød og vakker, det hendte beina knakk som vintertunge grantrær, men han fløy. Helt alene i den mørke stillheten, helt alene i den kalde luften og det finnes noen evige sekunder fanget der et sted mellom hoppkant og bunn av bakken, et sted mellom barndommen og dette alt for varme kontoret.

– Far og jeg var begge skihoppere. Det var han stolt av. Jeg knakk kragebeinet allerede som 6-åring, sier han som om det er noe å skryte av.

– Men jeg har hatt gudbenådet flaks. Jeg har vært døden nær mange ganger. En gang bestemte jeg meg for å gå rundt toppen av det skjeve tårnet i Pisa. Dette var før det ble rettet opp. Det var en sommerdag, 35 grader, jeg gikk i sandaler og falt rett på ryggen. Jeg seilet utfor, fikk tak i en stolpe og ble hengende utenfor tårnet. Under meg begynte et stort reiseselskap å hyle. Så begynte jeg sakte og miste grepet, forteller Humlen og rynker pannen.

– Jeg bestemte meg for å slippe, fikk tak i noe med tåa og sparket ifra så jeg kom akkurat så høyt at jeg krasjet inn i den nederste søylen på vei utfor. Etterpå har jeg tenkt at det gjorde noe med meg, det å bare ha én mulighet, å finne krefter du ikke visste du hadde.

Jeg ble arrestert av italiensk politi, fikk et døgn i arresten og dagen etter kom en politimann og ba meg komme meg til helvete ut av Pisa og aldri vise meg i byen igjen.

– Har du vært tilbake?

– Nei. Men de har rettet opp tårnet nå.

Å hoppe etter Wirkola

Fortsatt kan han huske en håndfull skihopp. Før alt tok slutt, før han fikk skjelven. Det hender han lukker øynene her inne på kontoret, eller hjemme i senga når han ikke får sove og kjenner adrenalinet, bruset i kroppen, han ser seg selv i 100 kilometer i timen, han føler stillheten, han ligger og blir løftet. Han vokste opp på Bærum, de hadde villa med eget biljardrom, far var direktør i Braathens Safe. Flyvertinnene flyttet ham fremover i kabinen hver gang de hørte etternavnet hans. Men Arild lot håret gro, han ble militærnekter, den radikale direktørsønnen.

– Den gangen var hopping for en spesiell type folk. Det var drop-outs, risikosøkende ungdom, den type folk.

– Sånne som deg?

– Ja, jeg var med på noen sprell. Alle har en mørk side, min er nok at jeg kan eksponere meg for litt farlige situasjoner.

Han forsøker å rette opp ryggen som har grodd fast i en litt framoverbøyd stilling. Det er 15 år siden han brakk den i en sykkelulykke. Det første han gjorde etter måneder med opptrening, var å sette seg rett på sykkelen igjen. Humlen stirrer i taket, er stille.

– Jeg er en av de som kan skryte av at jeg faktisk har hoppet etter Wirkola. Det har jo senere blitt et uttrykk.

– Han slo deg?

– Ja, erru gæren. Vi kunne sitte på toppen og høre hopperne før ham dunke i bakken. Så kom Wirkola og landet så flott og silkemykt at ingen hørte det. Det var ikke en lyd. Han bare svevde.

Om verden raser

Rådhusklokkene slår bak persiennene hans et sted. Han begynner å snakke om en tale han holdt i EU-sammenheng, han tror det var i fjor, han forteller om flyktninger, om Dublin-avtalen som ikke fungerer, om behovet for felleseuropeiske tiltak, om Syria, Libanon, Afghanistan. Han sier han så det komme, at alle kunne se det komme. Så kommer vi inn på Fremskrittspartiet og han knyter pølsefingrene så de knirker.

– Om verden raser sammen rundt dem, om det er krig og helt ekstraordinære situasjoner, så sitter FrP så fast i sin innvandringsfiendtlige tenkning at de ikke klarer å håndtere denne situasjonen. Det er som å se snøraset komme og si «Nei, det er ikke nødvendig å gå noe fortere, dette går sikkert over».

Han trekker pusten dypt gjennom nesen. Noen burde vanne orkideen i vinduskarmen.

– Innvandringsfiendtligheten må de gjerne ha med seg inn i politikken, men du er nødt til å orientere deg mot realitetene rundt deg. Dette er et felleseuropeisk problem, men vi her i nord bruker vår geografiske posisjon og fastholder på konvensjoner vi vet ikke fungerer. Vi prøver å holde mengden av mennesker sør for alpene, men ingen klarer det, et slikt trykk stopper ikke.

Utløp

Byen bak ham er full av tiggere og eiendomsmeglere. Snart skal det regne. Noen skar opp sykkel­dekkene hans. Han har blitt en upopulær mann.

– Det er de som ikke liker det jeg driver med, men det plager meg ikke. Noen har forsøkt å tenne på huset vårt, det har vært noen mindre hyggelige lapper i posten, men stort sett er det elektronisk kommunikasjon, lavpannede beskyldninger om at jeg er «muslimelsker» og «utlendingsknuller». «Det var ikke dette vi sloss for i krigen, at det skulle være masse utlendinger her», skriver folk.

– Du blir ikke redd?

– Nei, jeg synes det er bra de får utløp. Det er ikke noe galt i at folk mener jeg gjør noe helt gærent. Vi prøver å finne ut hvor det kommer fra og svarer hyggelig.

– «Utlendingsknuller» er kanskje ikke et kjempeargument?

– Nei, men jeg vet jo hvem jeg ligger med, for å si det sånn.

Samfunnets ytterkant

Det er alltid noen som får politiet på døren klokken 5 om morgenen. Det er alltid avslag på vei i hvite konvolutter. Det er alltid en ankesak, alltid noen som vil ringe ham. Firmaet hans utvider. Denne uken begynte datteren, advokat hun også.

– Hvem er det egentlig som tar regningen for asylbarna?

– Ja, jeg har jo dårlig samvittighet for det der. Jeg tar godt betalt, det skal jeg innrømme. En vanlig asyl­søker vil ikke… Altså, noen pro bono saker tar vi fordi vi mener de må tas, men jeg kan ikke leve av det. Vi driver næringsvirksomhet.

– Men er det ikke noe edelt over det også, du vinner priser, du er «asylbarnas mann».

– Det er kanskje litt urettferdig det der. Jeg er en advokat som gjør en jobb.

Han ser ned på hendene sine.

– Men det skal sies at det er rettssikkerhetsgarantien for de i samfunnets ytterkant som er viktig for meg.

Et savn

En vårdag hoppet han for siste gang. Skui-bakken, det er noen tiår siden. Han merket at noe var galt allerede i unnarennet, og på hoppet sklir venstreskia ut. Det siste han ser er at publikum snur seg vekk for å slippe å se ham gå i stykker.

– Etter det sluttet jeg. Skiene ble smadret, de tok av det verste, men jeg fikk skjelven. Den psykiske tøffheten var borte. Det er alle skihopperes mareritt. Siden har det alltid vært et savn, sier han og reiser seg sakte, retter på buksen. Han er lavere enn han virket bak det store skrivebordet. Litt knekk i ryggen.

– Men jeg brenner kruttet her. Jeg får utløp for suget i lange arbeidsdager og mye reising, sier han og labber over de persiske teppene, ut glassdøren, gir noen beskjeder til sekretæren. Alt tar slutt.

Wirkola landet et sted langt der nede han også, selv om ingen hørte det.

Les også:
Vin: Det beste av folkefavoritten barbera

Restauranter: Kunstnernes hus mangler ikke sjel, men derimot dopapir

Tegneserie: Ukens «Lunch»

Les mer fra Magasinet her(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.