Knut Nærum ferdig med «Nytt på nytt»

Faren hans skal ha lært Jurij Gagarin å røyke rullings. Den første mannen i verdensrommet og faren hans.

Dette må ha vært tidlig på 60-tallet. Far hospiterte som ingeniør på Gøtaverken i Gøteborg og det kom en sovjetisk delegasjon på besøk. Han har sett det for seg mange ganger. Kanskje vekslet de noen ord, kanskje klappet de hverandre på skulderen mens de sto sånn og røyket, den lille astronauten og faren hans?

Faren hans skal ha lært Jurij Gagarin å røyke rullings, men det er kanskje en løgn alt sammen.

Satt i land

Knut Nærum har ikke vasket det grå håret på noen dager. Han ser ut som førstemann i et begravelsesfølge der han sitter rakrygget i den halvtomme kafeen ned trikkelinjene fra der han bor.

– Jeg kan huske at jeg sitter for meg selv som ganske liten og leser Doktor Spocks bok om barneoppdragelse. Da jeg var ni eller ti, bladde jeg opp for å se hva som kunne forventes av barn i tiårsalderen, sier Nærum og senker stemmen.

– Jeg var veldig pliktoppfyllende.

«Nytt på nytt» ble tidenes norske tv-suksess. Før hvert eneste opptak har han båret med seg et par Converse eller Vans i sekken, sko han bare har brukt der inne i studioet. Han har slitt ut tre par.

– Jeg visste jo at jeg skulle slutte en dag.

Han har ryggen til vinduene, sier han skal skrive flere bøker, sette opp noen forestillinger, tegne.

– Du sa en gang at du skulle gå ned med skipet.

– Jo, men så viser det seg at skipet ikke går ned. Dette er mer som å be om å bli satt i land på en holme.

Han smiler skjevt.

I et intervju for mange år siden ble faren hans bedt om å beskrive hvordan Knut var som liten. «En litt tander og forskremt gutt,» svarte han.

Brukbar til å bade

Knut lærte seg å lese og skrive på egenhånd før alle de andre barna. Før skolestart, da han var seks, tok mor ham med til psykologen. Han puttet trekantede figurer i trekantede hull, løste regnestykker i hodet, gjenkjente ord på plansjer. Psykologen konkluderte med at han hadde kognitive egenskaper på nivå med en femteklassing.

– Var du annerledes enn de andre barna?

– Nei … Jeg spilte fotball, delte tegneserier, jeg var... eh … med.

– En tander og forskremt gutt?

– Antagelig. Jeg har aldri hoppet fra tremeteren eller høyere. Jeg måtte bli voksen for å tørre å gjøre det. Men jeg har vært brukbar til å bade.

– Stemmer det at du aldri har gjort noe galt?

– Ja.

– Du har aldri stjålet noe?

– Nei. Jeg holdt vakt utenfor mens de andre gikk på høggert.

– Høggert?

– Epleslang.

– Du våget ikke gå på epleslang heller?

– Jo, jeg var med, men jeg ble igjen utenfor gjerdet for å plystre hvis det kom noen. De valgte den som var mest skvetten og dårligst til å plystre til å stå utenfor. Vi delte eplene etterpå, jeg fikk min del.

Han sperrer opp øynene bak de tv-formede brilleglassene, ser ut som en tegneseriefigur.

– Men jeg vanket mye på biblioteker.

Haldens offentlige bibliotek lå ved Busterudparken. Familien Nærum bodde på andre siden av gaten, kunne se rett ut på den ærverdige bygningen fra stuevinduet. Der inne var det grønne vegger og trepanel, der inne leste han samtlige bøker i barneavdelingen før han med stolthet mottok «lånekort for voksne» før tiden.

– Jeg tror aldri man glemmer sitt første bibliotek. Nå har jeg så mange bøker hjemme at jeg ikke trenger å gå på bibliotek lenger, men fortsatt går jeg rundt omkring på antikvariater. Lukten av bibliotekbok er uslåelig. De lukter annerledes enn bøkene hjemme. Det er summen av alle mennesker som har bladd i dem, som har hatt dem i hjemmene sine. Papiret som blir mykt.

– Hva minner lukten deg om?

– Om hvor borte jeg kunne bli i en fortelling.

Superevner

Sovjet sendte ham mot himmelen en vårdag i 1961. Klokken var ni om morgenen. Noen trykket vel på en knapp. Deretter gikk det bare noen minutter før Gagarin var i bane rundt Jorden. Alene i den lille raketten sin, fykende gjennom verdensrommet i over 27.000 kilometer i timen. Historien skal ha det til at det første han sa over det sprakende anlegget, var: «Jeg ser Jorden. Den er så vakker.»

Knut sier han liker å gå tur. I nærområdet. Han er ikke eventyrlysten. Og han er redd for edderkopper.

– Freud uttalte seg om edderkopper, visste du det?

Han drikker ingefærøl i en stor og stiv bevegelse.

– Hva sa han?

– Han sa at grunnen til at kvinner er redd for edderkopper er at bena deres minner om hårene på fars ben og dermed utløser kvinnens frykt for eget elektrakompleks.

– Sa han noe om hvorfor du er redd for dem?

– Nei, men han sa også at noen ganger er en edderkopp bare en edderkopp.

Han smiler, blir sittende og tenke.

– Det kan jo være jeg er redd for å bli bitt og få superevner jeg ikke har ønsket meg.

Å google seg selv

I flere år drømte Nærum om å bli den nye Bertolt Brecht. Han gikk i dress, han forsøkte å komme inn på Teaterhøgskolen, ville bli lyriker. Han fikk grått hår allerede på videregående.

– Og nå har jeg fått sånne striper her, sier han og peker på rynkene som strekker seg fra munnvikene opp og over nesetippen.

– Jeg ser meg ikke så mye i speilet lenger.

Han blunker hardt med øynene, retter på jakken.

– Det er kanskje den farligste bieffekten for dem som er på tv: Du blir for opptatt av deg selv, hvordan du ser ut, hva fremmede mener. Jeg har for eksempel googlet meg selv altfor ofte. Det har vært det største problemet i det siste.

Da de spilte inn piloten til «Nytt på nytt» mot slutten av 90-tallet, så han seg selv på skjermen etterpå. Han så seg selv le.

– Og jeg likte ikke å se mine egne tenner.

– Hvordan ser de ut?

– Eh ... Det var ikke tennene i seg selv, egentlig, det var fasongen på ansiktet. Ikke det at jeg er så veldig glad i ansiktet mitt i utgangspunktet, men jeg liker ikke det latterfjeset med tenner.

– Så du holder igjen.

– Jeg prøver å holde meg alvorlig, men jeg ler når noe er morsomt.

Så sier han ikke mer. På nabobordene prater folk, gulvet er nyvasket. Nærum legger hodet litt på skrå.

– Jeg spurte kona om jeg kunne gå på butikken i joggebukser. Og hun sa: «Du trenger ikke.» Det er vel fordi at hvis jeg går på butikken i joggebukse, virker det som jeg har gitt opp. Det er en hårfin grense mellom forfengelighet og selvrespekt. Og går du på butikken i joggebukse, er det mulig du har krysset den.

Alt skal bort

Da han var liten, lå fortiden rett bak dem. Den luktet rått av gamle epler i en stenkjeller. Industrien var blitt borte, og Tista fløt kloakkbrun og full av kjemikalier under bybroen. Mor satt hjemme og leste kvinnebladet Sirene, far jobbet som tekniker på atomreaktoren i Halden. Og rundt dem kunne verden når som helst gå i oppløsning i atomskyer og klimakatastrofer. Knut skjøt med kruttlapper og leste sine bøker, og han husker han fikk bli med far på jobb, komme inn i kontrollrommet, se knappene og lampene, som om verdens undergang kunne styres der innefra.

– Jeg vokste opp omgitt av bekymrede mennesker som leste bekymrede skrifter. Jeg fikk ganske tidlig plantet i meg en tro på at alt snart er over.

– Og den sitter fortsatt?

– Ja. Jeg ser på mange ting som om de snart skal bli borte, og på sitt dummeste står det i veien for å glede seg over ting som de er.

Da han spilte lilleputt på Kvik Haldens tredjelag, skilte foreldrene seg. Han var 11.

– Hva er det du er redd for?

– Jeg frykter at humlene forsvinner. Biene. Småfuglene på fjellet. Rypa. Borte.

– Er rypa borte?

– Så godt som. Det er en følelse av opphørssalg i naturen. Alt skal bort. Jeg betaler min kontingent til Naturvernforbundet og håper de kan få noen voksne i tale, så de kan komme og ordne dette.

Trist

Han liker lyden av flerstemt sang. Han liker bråkete filmer på kino for da hører han ikke raslingen av godteposer i mørket. Han har sett filmen Haisommer ni ganger. Han betaler fortsatt sin kontingent til partiet Rødt og han drikker helst H-melk til kjøtt. Når han røyker, bruker han tre fingre, inkludert tommelen, til å holde sigaretten. Han går aldri alene på kino, da folk vil kunne tro at han ikke har venner. En gang skrev noen dette på twitter: «Så Knut Nærum på McDonalds, han satt alene og spiste en hamburger. Trist».

Konfliktsky

Hvis han husker riktig, hadde hun på seg en lang, høyhalset genser. Den første gangen han så sin kone, satt hun i en karm med søsteren sin. Dette var under leseprøvene til et stykke på studentteateret i Kristiansand. Hun het Marianne.

– Er du en mann som har dratt mye damer?

– Nei, jeg har ikke det. Det kan hende jeg er knallgod, men jeg har aldri forsøkt ordentlig, sier han og sjekker klokken.

Kanskje fordi han lurer på hva klokken er, kanskje fordi han blir litt ukomfortabel.

– Var hun den første kjæresten du hadde?

– Nesten. Det kommer an på hvordan man regner. Jeg slo opp med en annen jente, men det patetiske var at da jeg fortalte henne at det var slutt, var hun ikke klar over at vi hadde vært sammen.

Han trekker på skuldrene.

– Skriver du kjærlighetsbrev?

– Nei.

– Er du en sånn som sier «Jeg elsker deg»?

– Ikke så ofte, men det har forekommet. Én gang edru. På en ferie. Men jeg tror jeg er ganske omgjengelig og lett håndterlig. Jeg har et greit brukergrensesnitt.

Han ser mot utgangen.

– Nøkkelen til et langt samliv er å aldri fortelle den andre hva man egentlig ønsker seg.

– Du er en konfliktsky fyr?

– Ekstremt.

Noen år etter at de møtte hverandre for første gang, fridde hun til ham. Hun skrev det på et ark, la et brev i postkassen deres og dro på jobb. Da hun kom tilbake, hadde Knut hengt en stor lapp på døren. «Ja», sto det.

Tremeteren

Det er en lp som snurrer tidlig på 70-tallet. Alle tegneseriene, alle bøkene, alle vitsene han har skriblet ned på lapper uke etter uke, kanskje starter de her? Leif Juster og Einar Rose i høyttalerne, «Prammen og madammen». Knut lærte seg den gamle sketsjen utenat på barneskolen.

– Da lo klassen. Og det var et gjennombrudd, kanskje det viktigste. Det var første gang jeg sto foran et publikum, og de lo fordi …

Han lyser opp.

– Fordi jeg ville det.

Senere, da han begynte på videregående, flyttet han til besteforeldrene i Grimstad. Han hadde ikke så mange venner, og den forskremte gutten gjorde det som fortsatt står for ham som det modigste han har gjort.

– Det virket tvingende nødvendig. Jeg måtte ut av det sosiale skallet og ikke bli en huleboer på gutterommet. Så jeg begynte å spille amatørteater. Du kan si jeg hoppet fra den sosiale tremeteren. Du hopper, og så må du bare håpe det er vann i bassenget.

Sannheten

Alt tar slutt. Romferden til Gagarin tok 108 minutter. Da kontrollrommet ledet ham ned mot bakken igjen, skjøt han seg ut av «Vostok 1» og utløste en fallskjerm for å lande trygt i en åker utenfor den sovjetiske byen Saratov. Der stod en gammel dame og barnebarnet hennes og fulgte ham med blikket. Knut sier det har hendt han har gått bort til vinduet sitt på fredagskvelder og tittet over mot nabogårdene. Og han har sett tv-apparatene lyse opp i de forskjellige stuene som små lamper, han har sett at det er hans program de ser på.

– Altså, den historien om faren min og Gagarin… Til mitt forsvar, trodde jeg det var sant. Jeg hadde hørt den så mange ganger, men det viser seg at det rett og slett er fordi jeg har fortalt den så mange ganger selv.

De sminker ham i det sterke lyset. Den aller siste sendingen, han har skoene i sekken.

– Historien startet hos deg?

– Ja. Det var først for et par år siden at jeg skjønte det ikke var sant.

I årene som fulgte etter at Gagarin landet i stillheten der ute på landsbygden, kom heltedyrkelsen. Og depresjonen. Drikkingen. Kanskje lærte han aldri å røyke rullings. Ved de store kameraene i studio 1 står en innspillingsleder og teller ned med fingrene: Fire, tre, to…

Se også:
Vin: Han slipper Norges første musserende.

Gyldne tider: Hva får ungdommen for 30.000–40.000 kroner nå om dagen? En sykkel?

Restaurant: Kan en topprestaurant avspise avholdende gjester med brus?

Les med fra Magasinet her(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.