I hennes hjemby Lillesand er det denne januardagen seks varmegrader, i New York nær en meter snø og utenfor Stortinget blir demonstranter våte i regnet. Kari Svendsen synger om de penga, ja, de penga, til bekymring for fattig og for rik.

Ingen legger merke til statsråden i allværsjakke som kommer ut av Stortinget. Hun har vært inne og fått litt rituell juling av Rasmus Hansson. Nå går hun fremoverlent mot været i Oslos gater. Støl i ben og armer, etter snømåking og skikjøring på Hovden sist helg, så mye snø at Tine Sundtoft måtte måke seg ned til hytta.

– Når det først kommer, så kommer det mye.

Hun snakker om nedbør. Det kunne vært en metafor, for kritikk og mediekjør. Mange prøver å skyve Tine Sundtoft utenfor kanten. Ut i åpent, iskaldt hav.

KALDE FAKTISKE FORHOLD

I Dagbladet denne januardagen skriver ministeren at hun kun har lagt frem kalde fakta om iskanten. I en så viktig miljøsak som dette, blir det helt nødvendig å være presis, skriver hun. Javel.

– Hva er din oppfatning av utlysningen av oljefeltene i Barentshavet? 

– Min oppfatning er at uansett hvilken debatt man går inn i, så er det viktig å ha de mest oppdatere fakta.

Min oppgave har vært å presentere fakta om miljøforholdene, og om iskanten. Å sørge for at miljøhensyn ivaretas. Forvaltningsplanene er et verktøy for å avveie næringsinteresser og miljøhensyn. Da Stortinget sist hadde dette til behandling, baserte de sine beslutninger på tall fra 1967 til 1989. Derfor ba jeg Polarinstituttet om nye fakta om iskanten, fra 1984 til 2013.

– Hva mener du om å lyse ut 54 nye oljeblokker i Barentshavet?

– Det er en annen debatt.

– Har du som klima- og miljøminister en oppfatning i den debatten?

– Det som er viktig når vi jobber i regjeringen, er å sørge for at alle mulige faktagrunnlag er lagt på bordet når beslutninger tas. Det er min oppgave i dette.

– Det er vel ikke bare det som er din oppgave, å bringe fakta. Du skal vel også komme med synspunkter?

– Jo, men jeg er også veldig opptatt av at vi fremstår som én regjering. Og at regjeringens beslutning er fattet på et korrekt faktagrunnlag. Så får vi komme tilbake til den andre debatten, etter at Stortinget får denne meldingen i vår, med det nye faktagrunnlaget.

– Den debatten er jo i gang allerede?

– Ja, og jeg skal legge frem en melding for Stortinget om dette, og der får vi med også de siste tallene, for 2014. Om iskanten.

– Iskanten varierer mye fra år til år. Hva hvis vi har satt i gang oljeboring på et felt hvor det et år blir mye is?

– Det er derfor det er viktig med tall over lengre tid, fordi du kan ha enkeltutslag fra år til år. Men det er liten tvil om at isen forflytter seg nordover.

– Men i enkelte år går den jo langt sør igjen? 

– Ja. Men ved leteboring er det et krav om minst 50 kilometer avstand til is på boretidspunktet.

– Hvis det er slik at isen trekker seg nordover: Hva er din reaksjon på det, som minister for klima og miljø?

– Det er selve iskanten som er sårbar. Hvis den forflytter seg, vil også dette biologisk sårbare området forflytte seg. Det er noe av det vi ser som en konsekvens av klimaendringene.  

– Det naturlige da er vel å gjøre noe med det som har forårsaket at isen har trukket seg lenger nord?

– Ja, men det er en annen debatt.

– Javel, men som klimaminister skal du vel mene noe i den debatten?

– Det er forsåvidt en veldig viktig diskusjon som du inviterer til, som vi også må se ... Hva tror vi blir en fremtidig karbonpris? Hvor vil det være lønnsomt å utvinne nye olje- og gassfelt? Med en klimaavtale på plass i Paris mot slutten av året kan også disse regnestykkene se annerledes ut enn de gjør i dag. Den debatten får vi ta når det kommer. Jeg synes det er feil å blande dette inn i diskusjonen om iskanten. Det er ganske krevende når dette blir blandet sammen.

– Men det henger jo sammen, for hvis store deler av oljeressursene må bli liggende, hvorfor skal vi da bore der det er dyrest og farligst?

– Det vi vet, er at verden vil ha behov for olje og ikke minst gass i noen tiår fremover. Selv Tyskland, som nå satser enormt på sol og vind, vil om ti år få 50 prosent av energien fra kull, som skal erstattes. Og i Norge produseres olje og gass under strengere miljøkrav og med høyere CO2-avgifter enn i noe annet land.

Hun legger vekk arkene hun har holdt i hånden. Kommunikasjonsrådgiver Erik Aasheim spør om vi vil ha vann med eller uten bobler.

– Klima er en global utfordring, men i Norge skal vi gang på gang vinne kretsmesterskapet, uten å se helheten. Miljøbevegelsen prøvde sist sommer å presse Achim Steiner, leder av FNs miljøprogram, til å si at Norge bør slutte med oljeproduksjon over natten. «Det vil ikke hjelpe verden mye,» svarte Steiner. Det er mye viktigere at Norge investerer i fornybar energi i andre land, satser på bevaring av regnskogen, står på for å få en ambisiøs klimaavtale og en internasjonal pris på karbon.

321 FJELLREVVALPER

Å være klima- og miljøminister kan synes som en skjebne verre enn døden. Svare for oljeproduksjon og fornybar energi, bilbruk og byplanlegging, avgifter og forbruk, mens virkemidlene ligger i andre departementer. I en regjering der sjefen har sagt at det jo ikke er alle som er like opptatt av klima.

Og hva vil statsråden gjøre for å bekjempe krypsiv?

Hva mener statsråden om samfunnsnytten av genmodifisert mais?

Hva akter statsråden å gjøre for at resten av lisenskvoten på bjørn skal tas ut? 

Mandag var hun i London og møtte prins Charles. Interessert i regnskog og klima, prinsen. Og i forrige uke: Fjellreven ble prioritert art. Stavkirker ble brannsikret. Alle ordførere ble oppfordret til å registrere kulturminner fra Annen verdenskrig.

Alt er da ikke bare sorgen. 2014 var et godt smågnagerår, 46 fjellrevpar fikk 321 valper, en dobling fra 2013. «Her snakker vi om en skikkelig gladnyhet,» sa Sundtoft. I januar har hun også sittet lenge i en lavvo i Tøyen­parken og snakket om friluftsliv, tatt sovepose-selfie og sovet ute med speidere i Østmarka.

Men, som bildet hun i forgårs la ut på en lukket Facebook-gruppe viser: Hverdagskveldene består av dokumenter, knekkebrød, Philadelphia-ost og makrell i tomat, med grønn te i ensomhet. Etter en 12-timersdag. Hva motiverte Tine Sundtoft til å forlate mann og to tenåringssønner i den lille sørlandsbyen for å leve et liv hun selv sammenligner med toppidrettsutøverens? Like innsnevret og målrettet. Er det statusen? En plass i historiebøkene? Å bli hentet av en svart bil på Frogner hver morgen klokken 07.15?

– Når du blir invitert til å sitte i regjering, være med å påvirke samfunnet, som jeg har gjort i alle mine jobber, da sier du ikke nei. Jeg var forberedt på et ordentlig mediekjør og mye hardt arbeid. Og det er det blitt. Jeg tror ikke folk helt forstår hvor mye vi jobber.

– Hva gir krefter?

– Troen på det jeg holder på med, at jeg bidrar til den endringen som er så nødvendig.

– Hva tenker du selv om klimaendringene nå?

– Det er ikke lenger en teori, mange flere kan føle det på kroppen. Været blir villere. Da jeg var på Hovden sist helg, hørte jeg eldre setesdøler si at de aldri har opplevd så mye snø over så kort tid. Når det først kommer, så kommer det mye kraftigere. 

– Engster du deg for fremtiden?

– Nei, for jeg har tro på at det går an å håndtere dette. Men jeg engster meg for at vi ikke kommer raskt nok i gang med omstillingen. En fordel med at flere nå kjenner det på kroppen, er at flere innser at vi må gjøre noe. Det voldsomme regnet i København i 2011, som ødela for flere milliarder, skapte en helt annen klimaforståelse. Jeg ser en klar endring også blant nordmenn og i næringslivet de siste to–tre årene. Klimaskepsisdebatten har jeg ikke vært borti siden ...

– Forrige regjeringskonferanse?

Rådgiver Aasheim slipper ut en kort latter. 

– Mailene fra klimafornektere har stupt, sier han.

– Vi har bare et par som sender nå, sier Sundtoft.

– Det er vel ikke lenger nødvendig, når skeptikerne finnes i regjeringen?

Sundtofts kroppsspråk røper like lite som talespråket, men sender hun der ut et svakt stønn? Noterer også økt vipping med høyre fot.  

I februar legger hun frem norske klimamål for 2030. Ulvene har klørne ute – om ikke målet på utslippskutt blir minst like ambisiøst som EUs 40 prosent.

– Er du enig at det er viktig å kutte også i Norge?

– Definitivt. Vi må kutte i Norge og ute. Halvparten av våre utslipp er gjennom EUs kvotesystem. I transport og bygg må det skje endringer nasjonalt. Vi må planlegge byene bedre, redusere transportbehovet. Bo i byer, bo tettere og høyere.

DE SISTE MATERIALISTER

Verdens første kvinnelige miljøminister kom også fra Lillesand. Helga Gitmark stanset høyhuskvartal på Karl Johan. Høyres forrige miljøminister, Børge Brende, opprettet 20 nye nasjonalparker. Hva skal stå igjen som Tine Sundtofts prosjekt? Snøscooterens plass i friluftslivet? Flere fjellrever? Å nei, det er selve omstillingen til lavutslippssamfunnet. Og i dette samfunnet skal livet jammen meg bli enda bedre enn i dag.

– Jeg ser lyst på det. Jeg tror vår generasjon er den siste som vil ivre etter å bygge opp mer materielle verdier enn generasjonen før. Våre barn vil ikke være opptatt av å bo på enda flere kvadrat, ha enda flere hytter å vedlikeholde. De vil se verdien i å få noe mer fritid, kjøpe flere tjenester og opplevelser heller enn materielle ting. Vi ser det allerede. Andelen 18-åringer som tar førerkort, er kraftig redusert. Mange vil heller ha en ekstra ferie­uke enn mer lønn. Det er ikke så mange som skryter av å kjøre stor suv lenger.

Hun har fått terningkast to i Aftenposten, som regjeringens svakeste. Etter hennes første spørretime, der hun fikk 26 spørsmål, skrev Kjetil Alstadheim i DN at hun slapp ut så knappe svar at hvis Sundtoft var en bil, kunne hun kjørt i kollektivfeltet. «Jeg gleder meg alltid over hans humoristiske refleksjoner,» svarte Sundtoft.

Stolt la hun ut melding om at det ble en klimaavtale i Lima, 30 timer på overtid, i et varmt og tett rom der hun og kollegaen fra Singapore ledet forhandlingene. WWF sa: en kopp tynn te. Naturvernforbundet: et museskritt. En Facebook-følger: Skadeskytinga av ulv nylig er en skam for nasjonen Norge.

– Hvordan er ditt forhold til miljøbevegelsen?

– Enhver klima- og miljøminister har et krevende forhold til miljøbevegelsen. Uansett hva man gjør, vil de ønske mer. Men det er deres oppgave. De gjør sin jobb, jeg gjør min. Jeg har en egen evne til ikke å irritere meg. 

GRØNN 89

Et lyst sinn og et sjeldent godt humør. I sitt ess blant venner ved et langbord i Lillesand. Kanskje trengte de en blid og sosial sørlending i regjeringen.

– Hun var en del av den grønne Høyre-bølgen på 80-tallet, forklarte Erna Solberg.

Det var vel første gang den ble kalt grønn.

– Jeg var en del av den grønne Unge Høyre-bølgen, sa Sundtoft selv.

På kontoret, ved siden av fjellvettreglene, henger bildet av Unge Høyres stortingskandidater i 1989. Der er Erna Solberg, Jan Tore Sanner, Kristin Clemet og, ved siden av Børge Brende, Tine Sundtoft med langt og høyt 80-tallshår.

Som 26-åring utfordret hun sin egen far i kampen om ledervervet i Aust-Agder Høyre, men tapte. Som 28-åring ble hun første kvinnelige regiondirektør i NHO. Da Erna ringte 18 år senere, lå fylkesrådmannen i Vest-Agder sliten på sofaen med en brøddeig i ovnen, på Sørlandet baker også karrierekvinner brød.

«Husk at jeg har ikke vært i politikken på 18 år,» sa hun.

«Det er deg jeg vil ha,» sa Erna.

Se også:
De sitter opptil 20 timer i strekk foran skjermen og blir tvangsinnlagt av foreldrene.

Da Angelo Gaja plantet «feil» druer i Barbaresco, ble han først omstridt, senere verdenskjent.

Arakataka kan med god samvittighet kalle seg Oslos budsjettgourmet.

Les mer fra Magasinet her.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.