Håndverkere defilerer inn og ut, det er noe ugreie med en takrenne. Blikkenslagerne spør etter «sjefen i huset» og mener visst at ikke Anine Kierulf kvalifiserer. I oppgangen er et gevir pyntet med julelys. Under er en rad svarthvittbilder tapet opp. En blid gutt på halvannet år og champagneglass. Bildene har hengt der i flere år nå.
– Det der er finanskrisebilder av sønnen vår, Richard. Selv insisterer han på at han heter Riccardo, sier Kierulf.
Interiøret er patinert med tidløs tid: August Förster piano. Nøttebrun Wittner mekanisk metronom – en liten, trinn obelisk som holder eksakt orden på rytmen. Rune Slagstads tverrfløyte. En ekspanderende Lego-by på flere kvadratmeter. I en krok står en svart jernovn fra Kværner Ovnstøperi dekorert med hellenistiske krigere i relieff (fabrikken ble tidligere eid av Jonas Gahr Støres familie). Fryktinngytende tykke bind av «Norsk Koralbok» i rødt skinn er fotskammel når Richard øver sin Mozart-menuett og Robert Schumanns «Soldatenmarsch», opus 68. Leiligheten inneholder, ikke overraskende, et rikt utstyrt bibliotek. Gjennom en åpen dør skimtes seng og flere velstappede bokhyller.
– Rune vil jo gjerne fremstå som progressiv og radikal, men han får for tiden oppfylt en hemmelig drøm: å ha en hjemmeværende hustru med doktorgrad.
Fakta: Ewa Anine Kierulf
▶ FØDT 3. mars 1974.
▶ SIVILSTATUS Gift med Rune Slagstad. Ett barn, Richard (7), samt to voksne bonusbarn.
▶ STILLING Skal snart tilbake til UiO som postdoktor ved Senter for menneskerettigheter, etter fullført doktorgrad og vikariat som dommerfullmektig i Hønefoss.
▶ BAKGRUNN Juridisk embetseksamen fra UiO og Master of Laws fra Northwestern University, Chicago. Forsvarte i november ifjor doktoravhandlingen «Domstolenes rettighetsprøving av lover i Norge». Har vært rådgiver for Europarådet, dommerfullmektig og arbeidet i advokatfirmaet Schjødt. Flere styreverv, blant annet i Morgenbladet.
▶ AKTUELL Etter angrepet mot Charlie Hebdo i Paris mener hun at politikere av alle avskygninger som oftest er mer opportunistiske enn prinsipielle i møtet med blasfemiske eller krenkende ytringer.
DISIGE STØRE
Anine Kierulf er overstadig munter bak rammeløse briller. Humoren vever lekent hverdagsspråk inn i juridisk-akademiske fagtermer. Hun begravde drømmen om å stå på teaterscenen under et lass av paragrafer, men rakk å gestalte brekende trønderfår – en Rosenborg-supporter – i Persbråten-revyen i 1992. Og gjorde en minneverdig rolle som Uhellsbarnet.
– Atle Antonsen og Thomas Giertsen hadde regien. Jeg elsker blødmer. Atle holdt på å kaste meg på hodet ut av revyen. Det ble for mange blødmer selv for ham. Det var ordentlig bra! Særlig da det ble traurig på jusen, tenkte jeg på å bli forstmester eller å søke Teaterhøgskolen. Humor er innmari viktig, også fordi det er kompliserende. Jeg har lenge brent inne med artikkelen «Humor som straffrihetsgrunn».
Presise, klare tanker er Kierulfs ideal. Folket – en uberegnelig og rått utmålt størrelse – ville kanskje hevdet at språket hennes er underfundig og elitistisk, endog gammelmodig som en urevidert grunnlovsparagraf, med en svak hang til deklamerende ironi. I bakgrunnen høres såvidt Schuberts lek med ørreten. Die Forelle.
– Og jeg kan gjedde på tysk. Et vertshus i Heidelberg heter Goldener Hecht – Den gyldne gjedde. Sånn lærer man seg tysk. God mat hadde de også.
Kierulf tildeles gjerne hjemmesnekrede titler som ytringsfrihetsjurist. Utvilsomt er hun en fritenkende, kritisk aktivist.
– Jeg vet ikke hvor jeg er hen i politikken.
– Det må da være vidunderlig?
– Jeg er engasjert og havner flere steder. Jeg har stor sans for frihetstenkningen på høyresiden og for humanismen og solidariteten på venstresiden.
Hun har erobret Twitter, forfatter lange kronikker i samme rasende tempo. Natt & Dag ga henne pris fordi «hun protesterer mot en innadvendt og berøringsvegrende kultur i akademia». Hun har definisjonsmakt på feltet ytringsfrihet – Kierulf har skrevet artikkelen om temaet i «Store norske leksikon». Da radikale islamister i Paris nesten utslettet satiremagasinet Charlie Hebdos redaksjon, var Kierulf en ettertraktet og glassklar stemme. Massakren ble i Norge raskt oversatt til en nasjonal granskning av hva Jonas Gahr Støre egentlig mener om blasfemiske og krenkende ytringer.
– Den mest praktiske ytringsbegrensning i hverdagen er folkeskikken, ellers ville samfunnet vært utrolig guffent å leve i. Men hvilken posisjon snakker Støre fra? Som makthaver og kanskje statsminister en dag: Vil vi høre ham si hva som er klokt og innenfor folkeskikken? Eller vil vi i denne situasjonen at han sier noe om at ytringsfriheten er så vid at blasfemi er påkrevet og må tåles?
– Han var jo både steil og ullen?
Hun gjemmer munterheten i alvor, men den pipler likevel gjennom.
– Jeg vil forsvare Støres rett til å uttrykke seg så tåkete som han gjør til enhver tid. Klar tanke er klar tale, sa vi ofte som prosedyreadvokater. Det motsatte kan jo også tenkes: Hvor klart tenker han om disse spørsmålene når han uttrykker seg så uklart?
GAMLISUNGDOM
Kierulf serverer et slektskrønikekonsentrat: svensk mormor. Medelsvensson fra midt i Sverige et sted. Hun vet i grunnen lite om den svenske slektsgrenen. I morfars familie var Alf Bjercke. Malerdynastiet og navnet gikk i arv i flere generasjoner.
– Jeg trodde lenge at Alf Bjercke så ut som på reklameplakaten, med fippskjegget, og var alltid skuffet over at han ikke så sånn ut. Se nøye på merke’ – velg maler’n til Bjercke!
Kierulf-navnet har en lang historie. En av dem innvandret fra Danmark på 1700-tallet, der slekten kan regnes tilbake til Fogdegård i Vadum på Nord-Jylland på 1400-tallet. Kierulf-ene var dugelige embedsmenn: kansellisekretær, riksherold, felttøymester, stiftsoverrettsjustitiarius. Samt komponisten Halfdan Kjerulf.
Og en forstmann.
STORE STYGGEDALSTIND. – Advokatkontoret hadde gitt meg helgefri mot at jeg sendte et papirfly fra en passende topp, sier Anine Kierulf. <font color="#b9b1b1">Foto: Privat</font>
– Min tippoldefar var generalløytnant Otto Richard Kierulf. Han var norsk statsminister i Stockholm, i regjeringen Selmer, og ble avsatt av riksretten. Han sto på gal side i parlamentarismestriden. Vi har en tradisjon i min familie for manglende folkelighet. Vil du se Otto Richards kårde?
Hun trekker frem våpenet, som er utstyrt med forgylt riksløve.
– Jeg fikk den av far, som er aktivt historisk uinteressert, da jeg disputerte i høst. Men det passet jo så fint. Synspunktet i min avhandling er jo at ikke-valgte dommere ikke er noen trussel mot demokratiet, men en styrking av det – sett fra en annen vinkel.
Hun vokste opp på Heggeli vest i Oslo. Faren var medisinprofessor, moren spesialpedagog.
Da hun var 12 år gammel, tok broren Per-Christen livet sitt. I Klassekampen har hun fortalt om den tragiske hendelsen. Den er en nøkkel til å forstå hennes klippefaste tro på individets autonomi. Hun mener at uten friheten til også å velge bort livet, er du ikke virkelig fri i eksistensiell forstand.
De første studieårene var vanskelige. Det tok lang tid før hun knekket den juridiske koden. Hun misunte venner som kom fra juristfamilier. De skjønte umiddelbart hvordan det hang sammen.
Hun har en «R» i en enkel sølvlenke rundt halsen.
– Vil du ha historien om den?
– Gjerne.
– Jeg hadde nettopp truffet Rune, og vi skulle være sammen hele sommeren. Men jeg hadde allerede avtalt med vår utvidede, amerikanske familie at jeg skulle reise over. Først til en ranch i Wyoming, så til Chicago og deretter til Canada. Men jeg visste jo innerst inne hva jeg ville gjøre med dette forholdet. I et vindu i Chicago så jeg anhenget, bare en billig greie. Da tenkte jeg: Ok, nå har jeg bestemt meg.
– Var dette vanskelig å kommunisere til familien?
– Det var forbausende lite vanskelig. Far strevde nok en stund. Mor godtok det helt umiddelbart. Mine venner var minst forbauset, selvsagt. Anine hadde funnet en gamlisungdom.
Kalde fakta: Anine Kierulf er født i 1974, Rune Slagstad i 1945. You do the math.
Og den unge gamle er jo adskillig mer enn det. Han er en akademisk superstjerne.
Fakta: 12 tette
1. LESER DAGLIG Klassekampen, av og til Aftenposten og DN. Mer på nettet etterhvert, som New York Times og Guardian.
2. SER PÅ Gjerne på skyer. Igår så jeg på snøflakene som flyr oppover. Utrolig fascinerende.
3. HØRER PÅ Klassisk musikk, jazz opp til Miles Davis, omtrent, og populærmusikk etter det. Og på Richard, som stiller spørsmål om alt. «Herreavdelingen» i NRK.
4. FAVORITTDUPPEDITT Nedslående er det mobiltelefonen.
5. KJØRER Bil, men bare når jeg må. En grå Nissan Qashqai. Ikke firehjulsdrift eller noe.
6. SKULLE BLI SOM 12-ÅRING Indremedisiner som min far. Jeg ble ikke det, nei.
7. FAVORITTBOK Liker Tove Janssons bøker om Mummitrollet. Har lest Jorge Luis Borges noen ganger, skjønner kanskje litt mer hver gang. «Biblioteket i Babel» og «Tlön, Uqbar, Orbis Tertius» er fabelaktig lesning.
8. GOD TIL Å ta meg sammen.
9. DÅRLIG TIL Å si nei. Det liker jeg ikke. Vil jo gjerne hjelpe folk.
10. REDD FOR Dagligdagse frykter, at noen blir påkjørt på vei til skolen. Og at vi blir historieløse.
11. KAN IKKE FORDRA Nedrighet, feighet, urimelig selvtilfredshet.
12. FAVORITTNETTSTED Lawrence B. Solums Legal Theory Blog og Legal Theory Lexicon. Det ble vel et nerdete svar!
GRUNNLOVENS MYRLENDE
Hun er lettere fortvilet over at dagens studenter svarer at de vil studere jus fordi de vil tjene mye penger, og ikke fordi de vil kjempe for rettferdigheten.
– Det er jo så mye gøy med jus, glipper det ut av henne.
Hun ler, lett, og spør om ikke matematikere sier det samme om sine formler.
Forholdet mellom borger og stat interesser henne sterkt. Den underliggende politiske teorien, abstraksjonene med samfunnskontrakten – at individene gir opp noen friheter og rettigheter for å få et system som virker sånn noenlunde. Mot at systemet forplikter seg til å ivareta de rettighetene.
– Svarene her flyter vel med tiden?
– Ja, det er tydelig med den ytringsfrihetsdebatten vi har nå. Nå er alle plutselig veldig prinsipielle. Det har vi ingen sterk tradisjon for i Norge.
Hun betoner prinsipielle med syrlig sarkasme.
– Bjørnson var vel rank i ryggen og fast i blikket?
– Joda, og Grunnloven er nokså rank i ryggen. Så er det hvordan man bruker den, da. Det veksler en del i ulike epoker. Marcus Thrane, kommunistene på 1920-tallet. Bjørneboe. Og mulla Krekar, Arfan Bhatti, Ubaydullah Hussain og gutta i Profetens Ummah.
– Har du truffet noen av dem?
– Nei, nei! Jeg sitter jo bare og kommenterer, jeg.
– Hvor skal man gjøre av mulla Krekar?
Igjen mobiliseres denne muntre, selvironisk doserende tonen. Hun er på en indre scene.
– Oi. Nei, hva skal man gjøre med ham? Det er fordelen med å være kritiker. Jeg kan peke på problemet, men trenger ikke komme opp med svarene. Det er i møtet med besværlige folk og ytringer, dem man vil bli kvitt, at vi stilles på prøve. Alle kan verne om de ytringene man er enige i. Men man må bestrebe seg på å stå støtt også i møtet med dem man er uenig med.
– Grunnloven ble jo ikke helt ferdig rengjort og polert til det store jubileet?
– Nei. Paragraf 114 og 115 gjenstår. Grunnlovsendringene vi fikk ifjor, er bare ment å være en kodifisering av gjeldende rett. Et sentralt poeng med grunnlovsreformen var det pedagogiske, at vi ved å lese selve Grunnloven også leser hva som er vår statsrett. Men vi er bare halvveis i mål. Jurister kan jo krangle om alt, særlig grunnlovstolkning, siden vi har et så utydelig forhold til grunnlovsteori og politisk filosofi. «Ytringsfrihet bør finne sted» er jo kjempevagt, med en masse tolkningsmuligheter. «Ingen lov må gis tilbakevirkende kraft». Den er det vel ikke så lett å tolke på forskjellige måter? Men den paragrafen har vært tolket på mange måter, den! Fremdeles deler Høyesterett seg på midten, og dommerne bøyer seg bakover i bro når de får den paragrafen servert i en sak, fordi den kan tolkes så ulikt.
Hun sier at en grunnlov aldri kan være perfekt.
– Den er ikke så mye mer verd enn tyngden man gir den i samfunnet. Vi har hatt perioder der Grunnloven nesten har vært uten betydning. Og fremdeles er det uvanlig å bruke den i rettslig argumentasjon. Akkurat det er jo ganske sært, hvis det nå er slik at lover må være i samsvar med Grunnloven for å være gyldige.
VALMUEDAGEN
Doktordisputasen ble avholdt 11.11. klokken 11. Armistice Day. Da Første verdenskrig var over.
– Tidspunktet var ikke min avgjørelse, men jeg tenkte jeg måtte markere det på et vis og bestilte en haug med poppies – røde valmuer – fra en engelsk veteranorganisasjon. Alle «mine» hadde den på. Opponentene fikk ikke, men de oppførte seg fint. Det norske eksempelet er ganske kult. Norge er det landet i verden som nest lengst har drevet med prøvingsrett av lovene. USA var først. Den norske modellen ligner mer på den amerikanske enn på den europeiske, men i Norge har ikke prøvingsretten ført til sterk politisering av domstolene. Hos oss har domstolene svært høy legitimitet.
Kierulf er elgjeger. Tindebestiger. Hun satte nesten livet til i Hurrungane, men klatretauet – og klatrekameraten – holdt da hun seilte utfor på et stort snøflak som løsnet.
«BARSKE GLÆDER». Med noen timers barnefri gikk Kierulf en påske opp på Christentoppen. Skiene har påtrykt tittelen til Peter Wessel Zapffes bok. <font color="#b9b1b1">Foto: Privat</font>
Sammen med Cato Schiøtz skrev hun for noen år siden en betenkning som kritiserte Høyesteretts dom mot Knut Hamsun. Hun har argumentert for at regjeringen har latt snøscooterkjørerne kjøre over Grunnloven. Hun har vært Åsne Seierstads advokat. Foreslått Edward Snowden til Nobels fredspris. Er harmdirrende over hovedstadens sykehusfusjon. Bestyrtet over kulturtapet som uvegerlig kommer når Nasjonalgalleriet og Kunstindustrimuseet flytter.
– I sykehussaken har fagpersoner blitt nektet å uttale seg. Det er et grunnlovsstridig inngrep i ytringsfriheten. Kommunikasjonsstrategier er det mest ytringsfrihetsbegrensende vi har, skrekk og gru! De er begrunnet i lojalitetsplikt, men hvem har du lojalitet til når du arbeider i det offentlige? Til oss! Ikke til en nissete departementsoverordnet med en egen agenda. Det er fint at folk tegner tegninger som overgår hverandre i krenkelsespotensial, men de store ytringsfrihetsbegrensningene ligger her, i frykten og den effektive selvsensuren.
Hun forteller at da hun var ung, hørte hun på Beach Boys. Wesensteen på vinyl. Så på amerikanske musikaler, Gene Kelly, Fred Astaire. Frank Sinatra sølte Jack Daniels på henne fra scenekanten.
– Det var soundtracket til mitt liv. Alt var forhistorisk. Men jeg har alltid likt å argumentere.
Dessertvognen er bare én grunn til å besøke Brasserie France.
Les mer fra Magasinet her.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.