Abid Raja, stortingsrepresentant (V) og advokat

– Min kone er psykolog, hun oppsummerer det godt: Det er tre ting de sier om meg, tre vanlige beskyldninger.

Han teller på fingrene, begynner med langfingeren ettersom tommelen mangler noen ledd, den henger som en slapp vimpel nedover hånden. Den andre tommelen er knekt, ubrukelig den også. Dessuten har han bare én nyre. Og uvanlig høyt blodtrykk. Han tar piller.

– Nummer én: Jeg er pr-kåt. Nummer to: Jeg er kafir, altså vantro. Og nummer tre: Jeg er kjøpt og betalt av jødene. Tar du vekk det, hva står du igjen med? Ingenting. Jeg vet det er løgn, så jeg driter i hva de sier.

– Du er kanskje litt pr-kåt?

– Nei.

TUSEN TEGNINGER OG EN KRONIKK

I Frankrike begraver de døde tegnere. På Stortinget har Vimpelcom-høringen trukket ut. Abid Raja går med lange skritt foran oss ned de teppebelagte gangene, snakker uten å snu seg. Han må rekke flyet til München, strategiseminar med de andre stortingsrepresentantene. Etter at han tvitret «Profeten trenger ikke feige muslimer til å forsvare seg» i kjølvannet av Paris-terroren, har truslene haglet. I tillegg har han skjelt ut lederen for Islamsk Råd Norge, Mehtab Afsar, for å smile da han skulle kommentere hendelsene på Dagsrevyen.

– Den dagen det smeller i Norge, Gud forby at det skjer, vil vi da at den fremste talsmannen for muslimer skal stå på NRK og flire og si «Du skjønner, muslimer har vært undertrykket så lenge i Norge»?

– Tror du vi får lignende hendelser her?

– Det vil ramme oss også. Vi har en gryende ekstremistisk befolkning som opparbeider seg krigserfaring, en etterretningstjeneste som ikke har full oversikt. Spørsmålet er hvordan vi som folk vil takle det. Vi taklet 22. juli godt.

– Ville vi gjort det om terroristen var en muslim?

– Det er et godt spørsmål. Jeg tror det fort kunne blitt en opprivende konflikt.

Møterommet i enden av gangen. Han lener seg tilbake i en furustol, stryker slipset mellom fingrene, ser ut som om han eier stedet. Utenfor vinduet står to politimenn i mørket med maskingeværer.

– Treffer karikaturtegningene deg på noen måte?

– De gjorde det mer før. Da kunne jeg bli såret av å se på dem. Sint. Nå ser jeg tegningene og tenker bare «Dette er ikke min profet».

MUSLIMENES HJERTER

Denne uken har en to år gammel kronikk vært blant Aftenpostens mest leste på nettet. «Selv har jeg vokst opp med tanker om å begå vold mot dem som krenker profeten Muhammed,» skrev han den gangen, argumenterte for ubegrenset ytringsfrihet og fortalte om en muslimsk kultur der barna får hatet mot jøder, homofile og amerikanere «inn med morsmelken».

– Er det en side av deg som kan forstå terroristene?

Han blir stille.

– Nei. Og den lange pausen jeg tok nå, skyldes at jeg prøvde å tenke på hva jeg kunne forstå hos dem. Jeg har ikke noe problem med å forstå at muslimer blir krenket og forbannet, men å gå derfra til å begå en terrorhandling som er i strid med landets lover og med deres egen religion, da finnes det ikke noen forståelse.

Arfan Bhatti ringte meg på kveldstid en gang i 2010 og sa «hvis du noensinne nevner navnet mitt igjen, så vet du hva som skjer»

Han ser på klokken på veggen, på den hvite malingen, stryker slipset en gang til. Valpeøyne.

– Men du har selv kjent på følelsen av å ty til vold mot dem som krenker?

– Sånn ble jeg oppdratt. Det var sjargongen. Alle har snakket om at man kan ta dem som krenker profeten. Sånn var diskusjonen mellom voksne, det hørte jeg på reiser, i moskeene, av fetterne mine. «Ikke kødd med mora mi, søstera mi eller profeten, da får du juling.» Skal vi bygge gode borgere gjennom skolesystemet, må vi kontre de holdningene enkelte får inn med morsmelken eller i moskeen. Det pågår en kamp om muslimers hjerter og hjerner i Europa, i Norge.

KORREKT NORSK

Abid Raja er visstnok et mirakel. Han kom til verden i 1975 uten endetarm. Foreldrene trodde det var Guds straff.

– Jo mer integrert du blir, jo mindre populær blir du i innvandrermiljøet. I 20-årene, da jeg var talsmann for World Islamic Mission, var jeg på mitt mest konservative og veldig godt likt av alle. Så har jeg utviklet mitt verdenssyn, studert, fått kone, fått barn, blitt med i Venstre. Jeg ble mer og mer integrert og dermed mer og mer likt av de etnisk norske. Sett det opp i en graf og se, sier han og gliser.

– Skammer du deg over de oppfatningene du hadde?

– Nei, jeg har mine egne forklaringer på det. Jeg ble oppdratt i en pietistisk muslimsk familie. Min mor var analfabet, min far jobbet på en spikerfabrikk, vi bodde i en kommunal bolig, jeg har vært i barnevernet, jeg er født med en jævla funksjonshemning og jeg ble mobbet på hele ungdomstrinnet. Alt lå til rette for at det skulle gå dårlig med meg.

Oppå skapene står tre store portrettbilder av barna. Han skifter ut av dressen, plystrer noe ugjenkjennelig.

– Lærerne mine trodde ikke jeg ville klare allmennfag på videregående, de trodde ikke jeg ville klare jusstudiene, men jeg gjorde det. Jeg sloss meg gjennom hele driten. Jeg hadde min første drapssak før jeg var 30, var forsvarer i de største narkotikasakene i Norge. Jeg tjente fire ganger det jeg tjener nå.

Han tar på seg et stripete, beige skjerf som ser merkelig feminint ut på toppen av den lange kroppen.

– Og det er få ting jeg blir så frustrert over som innvandrere som forbanner dette landet. Ekstremistene og andre som ikke skjønner hvor heldige de er, at de bor i det som nærmest er et paradis på jord. Pakistanerne som kom hit, jobbet livet av seg, kvelder, helger, alt, og de klaget ikke. Så vokser barna deres opp og blir illojale borgere. Profetens Ummah, det er de verste av de verste, jeg har ikke en tøddel sympati for dem.

– Du er ikke redd for dem?

– Overhodet ikke, sier han høyt og setter opp en fornærmet mine.

– Men de har truet deg?

– Ja, ja, mange ganger. Arfan Bhatti ringte meg på kveldstid en gang i 2010 og sa «Hvis du noensinne nevner navnet mitt igjen, så vet du hva som skjer». Og så spurte jeg: «Hva skjer da?» «Det kan jeg ikke si, for du vet de hører på,» svarte han. Hahaha! Såpass vet han. Men det er mye skjellsord og sjikane, sier Raja og ser nesten litt stolt på seg selv i speilet.

Arfan Bhattis forsvarer John Christian Elden sier til DN at en slik samtale er ukjent for ham, men skal det ha vært i 2010 har PST den garantert på bånd,  og de har ikke hevdet noen trusselsak.

– Da jeg var talsmann for menigheten, var det alltid dine folk, hvite folk, som sendte lange, rasistiske utlegninger, fortsetter Raja.

– Min hobby på jusen var å rette alle skrivefeilene deres og sende det tilbake: «Hatet ditt er nå formulert på korrekt norsk. Vennlig hilsen Abid Raja». Da ble de jævlig forbanna.

TING MAN LÆRER AV SIN FAR

Tredje etasje i blokken bak kirken i Iladalen. To køyesenger på soverommet. Én kommode. Det går en svak, summende pipelyd gjennom barndommen hans. Pakistanere har vegg-til-vegg-teppe, pakistanere har fløyelsgardiner, pakistanere har mønstret tapet. Og når faren hans slo, kunne han få denne pipelyden i hodet, som en summetone. Fire søsken i tredje etasje, rett bak kirken.

– Om faren min var en god far? Det er litt vanskelig å svare på. Jeg vil si både og. Vi har et veldig avklart forhold nå. Han livnærte meg. Han lærte meg gangetabellen. Den går på punjabi inne i hodet fortsatt. Han gjorde det han kunne. Og han lærte meg å sykle.

Raja slår hånden i bordet.

– Bra far. Greit. Jeg godtar det. Han julte meg opp også, så det var ikke så bra, men det har vi lagt bak oss.

Et slags smil.

– Låt det virkelig som en summetone?

– Ja. Et barnefjes er veldig lite, det er så kompakt, så når du får en stor voksenhånd smelt over det … Det gir en pipelyd som kan vare i flere timer.

– Er du en god far?

– Jeg? Ja, jeg er en god far. Sikkert litt intens, men jeg stiller opp, jeg lærer dem nye ting.

– Og du har aldri kjent på lysten til å slå ungene dine?

– Du kan si … Jeg har to jenter og en gutt. Jeg har aldri slått barna mine og kommer aldri til å gjøre det. Det er jeg helt sikker på. Men det er klart jeg noen ganger får lyst til å stange mitt eget hode i veggen. Da sønnen min var fire, pleide han å peke opp på meg hele tiden og si «Du er bæsj», så snudde han seg til kona mi og sa «Det er humor». Hahaha! Faren min ville gitt ham juling.

Han blir stille. I huset hjemme på Ekeberg har Abid og kona Nadia revet opp linoleumen for å få frem det originale tregulvet. Ikke noe vegg-til-vegg-teppe. Han sørger for at barna tar tranen sin.

– Tenker du at du fortsatt bærer den lille guttens sinne?

– Ja. Sinnet er drivkraften min. På et eller annet tidspunkt lærte jeg hvor mye energi det er i sinne. Du kan bli deprimert eller psykopat, men du kan også bruke det til å lese deg gjennom jusen mens du tjener 100.000 i året, er i Studentparlamentet og pakistansk studentforening, leder fadderordningen, er talsmann i menigheten, sitter i flere utvalg og er studieveileder. Dette kan du gjøre samtidig som du tar studiene på normert tid og får laud på alt. Det går an, hvis du er sint nok.

– Et effektivt sinne.

– Ja, det er digg. Ingen trodde jeg skulle få det stipendet til Oxford. Jeg var den første med minoritetsbakgrunn som fikk kongens fullbetalte stipend til Wadham. Fy faen, det var fjær i hatten. Da tror jeg faren min var fornøyd, også.

EN POLITIKER BLIR FØDT

Mai 1999 gjør han sin første tv-debatt hos Per Ståle Lønning i TV 2. Raja har mast om å få lov til å komme. Temaet er ideen om at kriminelle innvandrere herjer landet. Motstander er den garvede Frp-lederen Carl I. Hagen, Raja er en 21 år gammel student. Han burde blitt spist levende. I stedet er han på offensiven, anklager Hagen for å skape rasisme og fremmedhat og tiltaler ham konsekvent som «Carl Ivar». «Hør på meg, Carl Ivar» og «Dette forstår du ikke, Carl Ivar». Etter en stund går Hagen lei av den ukjente jyplingen: «Jeg forlanger at du tiltaler meg som Carl I. Hagen,» sier han. Hvorpå Raja raskt svarer: «Hvis du reagerer så sterkt på å bli tiltalt med fornavn, hvordan tror du det er for innvandrere som hver dag blir omtalt som kriminelle?»

LITT GUDSFRYKT

Inne på flytoget legger han hodet bakover i setet, forsøker å skvise en Fisherman’s Friend ut av en gul pakke. Toget glir stille inn i tunnelmørket.

– Hvem er denne guden du tror på?

– Jeg tror din og min Gud er nokså like. Samme Gud, litt forskjellig syn på profetene. Min Gud vil at jeg ikke skal være ond med mennesker her på jorden og at jeg skal komme opp på et tidspunkt og gjøre rede for hva jeg har gjort, stå til ansvar.

– En gudsfrykt?

– Man skal ha litt gudsfrykt i islam, sier han.

– Og det får være greit hvis du først tror det er noe som er mye mektigere enn deg. Det er hele konseptet. Du bør frykte. Når han slår, blir det mer enn øresus.

Raja ler den høye, litt lyse latteren som liksom tapper ham for autoritet hver gang den kommer. Han sjekker tiden på en blå pulsklokke, ser ut av vinduet. Bare et speilbilde.

– Vi gjør dårlige ting, alle sammen, men vi tror Gud vil tilgi, selv om jeg ikke tror han tilgir kardinalforbrytelser. Terrorister, for eksempel, det blir ikke noen jomfruer i himmelen. Da er du ferdig.

Lillestrøm blafrer forbi utenfor vinduene som et mislykket fyrverkeri. Han fortsetter å betrakte mannen i vinduet.

– Jeg ble gråhåret allerede i 20-årene, men jeg farget det.

– Er det sant?

– Jeg måtte. Jeg er 39, jeg ser ut som jeg er 50. Har du sett «Sopranos»? Han lille, tynne med grå striper på siden. Jeg fikk en svær, grå dott akkurat her ved tinningen, det så ut som en malingsflekk. Det var ikke noe sjekketriks akkurat. Jeg så veldig rar ut.

– Når sluttet du?

– Ifjor. Da gadd jeg ikke mer. Kona sier jeg ser ut som en gammel onkel nå. Hun holder meg nede, vil vel ikke at jeg skal bli for høy på meg selv.

AVGANGSHALLEN

Ute på Gardermoen trekker folk trillekoffertene sine mot varmen. Flytoget starter opp igjen bak oss med en elektrisk lyd, en summetone.

– Hvorfor vendte du aldri ryggen til religionen?

– Hvorfor skulle jeg det?

– Du har fortalt om mye negativt ved kulturen du vokste opp i, om en imam som slo deg i moskeen og …

– Kanskje er det Stockholm-syndromet? Han imamen som denger deg, du liker ham også. Han underviser deg, lærer deg å lese Koranen, lærer deg språket og bønnen på arabisk. Men Gud har ikke gjort meg noe vondt, jeg har aldri mislikt Gud.

Gjennom svingdørene og bort til rulletrappene som løfter oss opp mot den store avgangshallen. Han ser ut som han trives slik, med å bli løftet.

– Hva tror du skjer når du dør?

– Da blir det vel relativt svart først. Men jeg liker å tro det er noe etterpå, en betryggende tanke, noe å holde fast i, vettu. Døden er rundt oss hele tiden. Taliban går inn på skoler og skyter ned ungene, det er trafikkulykker, alt kan skje …

Raja ser på menneskene i etasjen under.

– De kommer til å rengjøre meg på muslimsk vis, surre meg i noen hvite laken. Nå er det mer og mer vanlig for muslimer å bli gravlagt i Norge. Her begraves man vel normalt i boks.

– Boks?

– Sånn kiste. Jeg tror det. Mitt opprinnelsesland er jo Norge.

Han stopper opp foran skjermen med avgangstider. Leter etter flyet sitt blant alle de andre, smiler litt.

– Av Norge er jeg kommet. Til Norge skal jeg bli.

Se også:

Fotballfrue Caroline Berg Eriksen snakker ut om den siste ukens mediestorm: – Alt jeg vil, er å synke ned i et mørkt hull.

Abid Raja: – Det pågår en kamp om muslimers hjerter og hjerner i Europa, i Norge.

Anmeldt: Har Alex Sushi glemt sin førstefødte?

Anmeldt: Med 2000 år på baken skulle det nesten bare mangle at Nikolaihof lager Østerrikes beste vin.

Les mer fra Magasinet her.

Les også på DN.no:

Gunhild Stordalen har jobbet hardt for å finne løsninger på verdens klima- og helseutfordringer. Nå kjemper legen sitt livs kamp, kampen for å redde sitt eget liv: Gunhilds kamp (krever innlogging)

Gamle menn og krigs­historikere har hatt sine 15 minutter:  Tung materie(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.