– Jeg tror jeg var ... Litt sånn ... Eh ...

Morten Tyldum har sunket ned i en sofa på Oslos fineste hotell. Han har ring i øret. Og talefeil, en svak lesping.

– Jeg hadde en sånn følelse gjennom barndommen og i tenårene, helt til jeg ble voksen, en følelse av å aldri passe helt inn.

SE DEG IKKE TILBAKE

Hvordan kom han hit? Kanskje er det bare på film de finnes, disse øyeblikkene som forandrer livet helt? Faren hans var yrkesmilitær. De reiste mye.

– Kan’ke jeg få en cappuccino med to shots, takkskarruha, sier Tyldum uten å se på servitøren som står rett til venstre for ham.

Benet trommer mot parketten, han snakker så fort at noen av ordene ikke kommer helt ut.  

– Vi har jo havnet i et eventyr, så det er bare å hive seg med, ikke sant? Det går raskere enn vi hadde trodd og håpet på. I USA sier de «ride the wave». Alle sier det nå, «ride the wave», sier de. Det er jo tusenvis av filmer som drukner og forsvinner, så det å bli lagt merke til, er helt fantastisk. Det er 29 festivaler vi skal innom før Oscar. 29! Og alle disse nettsidene som nevner oss som sikker Oscar-kandidat, det er helt vanvittig. Jeg prøver å ha bena på jorden i dette kaoset. Vi vant en pris til nå i morges, og …

– Hvilken pris, da? spør kona Janne og løfter blikket fra mobilen.

Langt, blondt hår, designerjeans. Hun er med overalt. De kommer rett fra filmfestivalen i London, der Tyldums krigsdrama, «The Imitation Game», har høstet strålende anmeldelser og enda større Oscar-buzz.

Koffertene står uåpnede på rommet.

– Nei, jeg vet ikke. Vi har vunnet seks nå, og man blir jo litt sånn ...

– Nei, det blir man ikke, avbryter hun og stirrer strengt på ham.

– Jo, men det skjer så mye, det er vanskelig å holde styr på. Det er såvidt man klarer å henge med selv, sier han og ser seg rundt etter kaffen som ikke er kommet.

– Du snakker veldig fort.

– Å ja?

Han synker sammen i den krøllete skjorten.

– Det er litt mye i dag. Jeg skal roe ned nå.

Å LEVERE EN OSCAR

Notting Hill, våren 2012. Intervjuet gikk mot slutten. Tyldum hadde det samme tørre håret, den samme ringen i øret, han så litt mindre sliten ut. De skulle snart starte innspillingen av filmen. Han hadde trodd han dro til Hollywood for å lage actionfilmer, men så sendte en av assistentene dette fantastiske manuset og her satt han. Og utpå kvelden, da lyset fra taxiene i gaten sveipet gjennom restauranten, lente han seg over bordet og sa, som om det var en hemmelighet han hadde holdt på hele tiden:

– De sier det ikke, men de forventer jo at jeg skal ­levere en Oscar.

Han gliste som en guttunge.

– Dette er mitt livs mulighet.

SMIL OG HILS

Det startet med at de vant publikumsprisen i Toronto. Den er ofte en pekepinn på hvem som vinner den gjeveste Oscar-prisen. Eller kanskje startet det den dagen de fikk nyheten om at selveste Harvey Weinstein hadde bladd opp et rekordbeløp under filmfestivalen i Berlin for å få USA-rettighetene? Eller startet det tidligere? Startet det den maidagen i 2011 da han gikk i sirkler på stranden i Cannes og forsøkte å ikke kaste opp av ren frykt mens gjennombruddsfilmen «Hodejegerne» ble vist for festivalpublikumet? For litt over en uke siden ble Golden Globe-nominasjonene offentliggjort. «The Imitation Game» fikk fem. I et intervju med Hollywood Reporter sa Tyldum at det var fantastisk å få lage film om matematikkgeniet Alan Turing, ettersom han selv hadde følt seg som en outsider i Hollywood.

– Allerede nå er det en helt annen virkelighet. Denne filmen har forandret alt for meg.

– De som er premissleverandører, vet hvem Morten er, sier Janne.

– Det visste de allerede, men alle var spente på hvordan jeg ville klare meg. Nå vil alle ha møte med meg, alle skuespillere, alle sammen, stjernene. Nå er jeg regissøren alle vil bli kjent med. Nå er det sånn at HBO inviterer meg inn og spør hva jeg har lyst til å lage, hva kan vi gjøre for deg? Det er den store forandringen.

Oscar-kampanjen er forlengst i gang. Han smiler og hilser og sier noe morsomt. Først New York, Washington, så Santa Barbara, San Diego, San Francisco, listen bare fortsetter. Det står fine biler og venter på dem på alle flyplassene. I Toronto gjorde han 50 intervjuer, han sier alle journalistene hadde variasjoner over de samme fire spørsmålene, han forsøkte å virke engasjert.

– Tror du at du blir nominert til Oscar for beste regi?

– For meg, så ... Jeg er mer opptatt av å få «Beste film».

– «Sa han ydmykt», legger Janne til fra stolen ved siden av uten at Morten registrerer kommentaren, han blir bare sittende og se tomt ut mot nybyggene som reiser seg høyere hele tiden.

– Det jeg tenker mest på, er hva jeg skal gå med. Hva er egentlig dresskoden?

FRA INGENTING

Det er noen minner som dukker opp: Han spiller ishockey i et flomlys et eller annet sted, og det er en skog med huler, et kontor nede i sentrum, det er en strand og et fjell, det er mange barndomsrom, men det er ett han husker, med blåmalte vegger og vannseng. Mor insisterte på at han skulle ha vannseng. Han leste mye der nede i det blå kjellerrommet. Det husker han. Ellers er mye borte. Som om det ikke var noen oppvekst. Som om han aldri bodde i alle disse byene.

– Jeg har ikke følelsen av å komme fra noe sted, men det plager meg ikke. Jeg ser på det som en styrke, ikke et hull som er sårt og må fylles med et eller annet. Det er greit for meg å bo hvor som helst i verden. Jeg trenger lite ting rundt meg. Bare familien. Det er det eneste. Og rent tøy. Resten av livet er i en Mac.

Det mørkner utenfor vinduene, restauranten er hotellstille.

– Jeg hadde ikke en dialekt engang, ikke østlandsk, ikke bergensk, en eller annen hybrid. Folk spør fortsatt om jeg kommer fra Sørlandet.

– Du danset ballett?

– Jeg var altfor stor og kraftig, men jeg var glad i det. Jeg hadde et ekstremt uttrykksbehov, ikke god kroppskontroll. Men jeg trente mye, en periode jobbet jeg som danser på Den Nationale Scene. Jeg drev med musikk også, men jeg var ikke flink til å spille noe. Jeg måtte bare uttrykke meg. Noe ville ut.

 – Foreldrene dine sendte deg til meditasjon.

– Eh... Jeg var veldig rastløs. Jeg tror min mor ville jeg skulle finne ro, liksom. Det var en slags uro, en rastløshet i meg hele tiden. Jeg husker de timene, jeg fikk et hemmelig mantra som jeg fortsatt har.

– Hva var det?

– Det skal jeg aldri si høyt.

Han smiler ikke, retter bare på jeansen.

– Det foregikk mye inni hodet mitt. Sånn sett var det ekstremt viktig for meg å reise til New York da jeg var 20. Jeg bodde på Manhattan, fikk rast fra meg på filmskole, all energien kom ut. Bare det å skjønne at ting er mulig, å tørre å tenke stort, ha drømmer, planer og håp. Jeg kommer fra en generasjon der du nesten var rar om du hadde store tanker om livet og hva du ville lage. Summen av mine foreldre var at jeg ble uredd og ivrig. Jeg bløffet meg inn på filmskolen, sa jeg det? Jeg ga dem en kassett jeg visste de ikke kunne spille av og pitchet et stort opplegg som egentlig ikke fantes. Har jeg fortalt den historien?

DET RØDE OG DET GRØNNE

Harvey har sendt noen manus han er nødt til å lese etterpå. Han liker å ­bruke fornavn, antar at du vet hvem Harvey Weinstein er. Og Keira. Og Mark. Og Benedict. Og Elijah. De hadde en privatvisning av filmen hjemme hos Mark Zuckerberg, fortalte han det? En middag med verdens største regissører, det nevnte han vel? Morten snakker til speilbildet av seg selv i de enorme vinduene:

– Jeg har jetlag, jeg er bakpå, sliten. Man ser det først i etterkant … Det som er vanskelig, er å ha overskudd til å stoppe opp og nyte det. Vi må huske hvor heldige vi er. Himmelen for meg er jo å få være med familien ­hjemme i sofaen. Plutselig er jeg på en scene, London filmfestival, jeg er på storskjermen, får en mikrofon i hånden, hele kultureliten i England er der, det koster litt, det er ikke derfor man er blitt regissør. Men nå er det ikke noen i Hollywood jeg ikke kan skaffe et møte med. Vet du hva?

Han ser mykt på mannen i vinduet.

– Jeg føler meg som en mobiltelefon, en sånn du lader litt opp, men som er nede på det røde hele tiden. Jeg kommer meg liksom aldri helt opp på det grønne.

BRANSJEBARN

To dager til, så reiser de hjem. De har leid seg et nytt hus i Brentwood. Skandinavisk arkitektur. Tregulv og hvite vegger, rene moderne linjer, glassflater. Morten sier de har grått fordi de savner huset i Oslo, at de gikk på visningene i Los Angeles selv.

– Vi outsourcer livet vårt for å få det til å fungere. Det er en jungel av ting og tang, å holde styr på en avtalebok som hele tiden forandrer seg. Alt håp om å planlegge noe tre uker frem i tid, kan vi bare glemme. En publicist i LA må koordinere sin plan med managementet i USA og med assistenten min, som er i Europa, og, ja... Det er kaos. Vi er nødt til å ha et lite entourage.

Morten mister tråden, begynner på en historie om noe helt annet, kommer igjen til å tenke på hva han skal gå med under Oscar-utdelingen.

– Jeg kjøpte en dress, prøvde den først da jeg kom hjem og så ut som en gubbe, jeg klarer det ikke lenger. Og så står jeg og tenker på noe helt annet hele tiden. Janne springer rundt og handler for meg, jeg overlater alt til henne.

– Det jeg synes er litt rart, er at du er dritgod på å vurdere kostymer, sier Janne.

Noen bord bortenfor sitter sønnen deres, Benjamin, sammen med den amerikanske barnevakten og leker med en Ipad. Han er seks.

– Vi byttet skole nå til en fantastisk fin en, hvor det er normalt å ... Altså, Matt Damons barn går der, Tobey Maguire har barna sine der, Kate Beckinsale, det er veldig mye bransjebarn. Vi tenker mye på hvordan det er å være ham i kaoset. Jeg bekymrer meg, jeg, som alle andre foreldre, men for å ta det positive, har for eksempel produsenten av «Star Wars» invitert ham til en egen omvisning på Star Wars-senteret. Det var stort for ham.

Morten blir sittende og se på gutten.

– Jeg kan kanskje gå inn i en romantisk idé om at han trenger et barndomshjem, men på den annen side blir han tospråklig, han blir trygg i sosiale settinger. Folk er for opptatt av at man må være fra et sted. Vi er en moderne sigøynerfamilie, for ham er livet sånn, sier han og pauser.

– Litt sånn som jeg hadde det.

EN DRITTSEKK

Janne unnskylder seg og går opp på hotellrommet for å slappe av. Barnevakten tar med sønnen. Morten sukker, trekker hendene gjennom håret. Det er lenge siden han måtte legge vekk Playstation og rollespillene sine.

– Jeg føler Janne og jeg har kommet nærmere. Det er oss to mot verden. Det sier vi hele tiden. Jeg kjenner jeg er veldig lykkelig i livet mitt når jeg bare får stoppet og tenkt meg om.

– Folk sier du ble mye snillere da du fikk barn.

– Ja.

– Og at du kunne være ganske hensynsløs før.

– Vel, ved å få barn ble jeg mer opptatt av andres følelser. Jeg har alltid hatt veldig arbeidskapasitet, jeg pusher meg ekstremt hardt. Og jeg klarer meg med veldig lite søvn, det holder med to–tre timer om jeg må. På filmskolen sov jeg vel så mye på skolen som hjemme, jeg tok to hovedfag samtidig. Jeg setter store krav til meg selv, og da kommer det mye frustrasjon ut.

– Det er de som sier du var en drittsekk.

– Uffda. Det er ikke gøy. Jeg unnskylder meg med at jeg var nesten obsessed med det jeg holdt på med. Men jeg tror ikke jeg er snillere nå, jeg er bare flinkere til å deale med folk. Jeg er blitt mye mer bevisst på hvordan å kommunisere med andre, jeg er blitt en bedre regissør.

Han snur seg og ser mot heisen.

– Å lage film er et ekstremt press, det er en milliard grunner til at noe skal gå i vasken. Om man begynner å ta hensyn til at vi har holdt på lenge og folk er slitne, da gjør du ingen en tjeneste. Folk vil at du skal være bestemt, være den som står mot alt det presset. En snill regissør gir seg, og da har du en litt dårligere film med en gang. Men man skal rose og gi folk æren for det de gjør, det har jeg blitt flinkere til, det er fantastisk dyktige folk som vil fortsette å jobbe med meg. Nå gjelder det bare å være nøye med hva jeg tar i.

RING MEG

Assistenten kommer ned i den tomme hotellrestauranten og sier det er på tide å gå. Morten spretter opp, smiler og hilser, sier vi kan ringe ham når han er tilbake i LA, fortsette intervjuet over telefonen, snakke om hvor vilt det er om dagen, få en oppdatering.

Vi prøver å ringe ham flere ganger, men han svarer ikke.

15. januar blir Oscar-nominasjonene offentliggjort.

Les også:
Monsterforeldrene
Riesling-dynamitter
Halvfortjent hype

Les mer fra Magasinet her.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.