30. april i år ble lobbyisten Albrecht Muth dømt til 50 års fengsel av en domstol i Washington. Forbrytelsen var hverken overfakturering eller korrupsjon.
Den var langt mer alvorlig.
Det finnes mer enn 30.000 lobbyister i Washington. De håndterer mer enn to milliarder dollar i året. Bransjen er preget av konkurranse, albueknuffing, baksnakking, overdådige middager og ryggslikking.
Det var til denne verdenen den 26-årige tyske immigranten Albrecht Muth kom for å gjøre karriere. Hans første trekk var å gifte seg med den 71 år gamle enken Viola Herms Drath, en alderssvekket journalist med et sete i de fleste av Washingtons sosiale sirkler. Så tok han navnet «Count Albi». Grevetittelen fikk han av en fjern slektning som forulykket etter et fall fra en elefant i India, fortalte han.
Ekteparets hjem i fasjonable Georgetown ble raskt et sted for hyppige middager for stjernene i Washington. Dit kom politikere, militærattacheer, utenrikskorrespondenter, ambassadører og kabinettsekretærer. Tidligere Kennedy-rådgivere, visepresident Dick Cheney og høyesterettsdommer Antonin Scalia var blant gjestene.
Les også på DN.no nå:
Slik behandler du din dovne kollega
Fra aksjemegling til brente bønner
ONKEL KOFI
Albrecht Muths 44 år eldre kone hadde latt seg imponere over hans veltalenhet, eksentriske sjarm og forståelse for det politiske spillet. Det samme gjorde middagsgjestene og maktspillerne i Washington. Snart etablerte og ledet Muth tenketanken Eminent Persons Group, som skulle samle 24 av verdens ledende tenkere. Superinvestor George Soros sto for finansieringen. En tidligere fransk statsminister, en indisk cricketstjerne, Malis statsminister og tidligere forsvarsminister Robert McNamara ble med i gruppen som blant annet skulle bistå FN med våpenlovgivning.
Men Muth klarte ikke å holde kjeft om sine klienter og overdådige bedrifter. Han skrøt om en fremtid i den franske fremmedlegionen. På oppdrag for tysk etterretning skal han ha plassert en mikrofon i Madeleine Albrights soverom, men oppdraget var lite fruktbart da alt de hørte, var lyden av rennende vann. FNs generalsekretær kalte Muth bare «onkel Kofi».
Snart forlot de skarpeste hjernene tenketanken.
DET VERSTE EKTESKAPET. Ekteparet Viola Drath og Albrecht Muth fotografert i 2001. I reportasjen «Georgetowns verste ekteskap» avdekket The New York Times sannheten om lobbyisten Muth. <font color="#b9b1b1"> Foto: Landov Media</font>
FREDSMEGLEREN
Muth lot seg ikke knekke, snart dukket navnet hans opp i en stri strøm av eposter fra «Villa Zarathustra, Sadr City, Iraq». Muths neste lobbyoppgave var å skape fred i Irak ved å bringe de religiøse sektene sammen. I meldingene fra Irak fortalte han at krigsherren han bodde hos, spilte prøyssiske kavalerimarsjer fra høyttalerne på minaretene til hans ære. Selv hadde han lært sunnisoldatene hanemarsj.
Vel hjemme i Washington spradet Muth rundt i en irakisk generaluniform med rød beret, han stampet sammen hælene i hilsen og kalte seg gjerne sjeik Ali Al-Muthaba. Fortsatt klarte han å få innpass i FN-paneler, han mottok høytstående irakiske offiserer da de kom til Washington. Da han på eget initiativ arrangerte «Iraks frigjøringsdag», kunngjorde han at han sto bak fredsprosessen over alle fredsprosesser.
Men Albrecht Muth hadde aldri vært i Irak. Brevene fra Sadr City sendte han fra resepsjonen på hotellet i Miami Beach hvor han en stund jobbet.
I august 2012 ringte Albrecht Muth nødnummeret 911 og fortalte at han hadde funnet sin 91 år gamle hustru død på badegulvet. Noen dager senere kom rettsmedisinere frem til at Viola Herms Drath var mishandlet og kvalt til døde.
Da Albrecht Muth i mars ble dømt til 50 års fengsel for drapet på kona, var det slutten på en av de mest ubegripelige lobbykarrierene i Washington.
DÅRLIG PR. Lobbyisten Craig Spence brukte sine kontakter til å snike seg inn i Det Hvite Hus. Han brukte 20.000 dollar i måneden på prostituerte.
SKAM ER FOR PYSER
«Pr er et håndverk man ikke bare kler på seg,» hevdet nylig den norske pr-strategen Bjørn Jacobsen. Salige Edward von Kloberg kunne ikke ha vært mer enig. I 1982 dukket von Kloberg opp i Washington med et pr- og lobbyselskap han kalte Washington World Group Limited International Consultants. I likhet med Albrecht Muth smykket han seg med en helt ufortjent barontittel, gikk kledd i en flagrende silkecape og hadde brystet fullt av medaljer han hadde fått av tyrannene han representerte. Selv kalte han seg en «gammeldags lobbyist».
Von Kloberg mente at hans noe overlessede stil var nødvendig for å drive business med statsledere. Kundelisten besto av politisk paria, diktatorer, despoter og torturister. Romanias diktator Ceaușescu, Liberias Samuel Doe, militærdiktaturet i Burma, Zaires diktator Mobutu Sese Seko og Saddam Hussein var bare noen. Prisen han forlangte, var 5000 dollar dagen og førsteklassebilletter på reiser. Av vaklende statsledere krevde han kontant betaling. «Man mottar ikke en sjekk fra et regime i oppløsning,» pleide han å belære sine ansatte.
Etter at Saddam Hussein hadde gasset ihjel en landsby i Kurdistan, bortforklarte von Kloberg tragedien med at det ble gjort for å forhindre at arabisk fundamentalisme ikke skulle spre seg i Den persiske gulf.
«Selv i Washingtons amoralske lobbyverden, skiller han seg ut ved å ta kunder ingen andre vil ha,» heter det om von Kloberg i boken «Washington Babylons». Selv avfeide von Kloberg all kritikk med frasen «shame is for sissies» – skam er for pyser.
DE FORDØMTES MANN
Von Klobergs strategi var innsmigrende og skruppelløs. Da det kom nye ambassadører til Washington, var han den første til å sende blomster. Klientene fraktet han gjerne ned til legendariske The Jockey Club for «spontane» og uformelle møter med makteliten. Von Kloberg var på forhånd tipset hvis førstedame Nancy Reagan eller andre toppfigurer hadde bestilt bord. I en artikkel i flymagasinet Executive Class var han allerede omtalt som en mester i diplomati. Artikkelen var illustrert med et bilde av en smilende von Kloberg sammen med den første president Bush. Artikkelen var skrevet av en av hans ansatte.
I 1992 publiserte nyhetsmagasinet Spy artikkelen «De fordømtes pr-rådgiver». Journalistene som oppsøkte von Kloberg, utga seg for å være nynazister som ville stoppe innvandringen til Tyskland og trengte hjelp til å annektere Polen. Von Kloberg aksepterte et honorar på én million dollar og innrømmet at han ikke var uenig i mange av «klientens» synspunkter.
Etter fadesen utviklet han en overraskende responslinje, som det heter i First House-vokabularet. Von Kloberg dukket opp i magasinets redaksjon med førstehjelpsutstyr og hjelm for å «møte slakten».
MESTEREN. Craig Spence ble i starten av karrieren hyllet som Washingtons Jay Gatsby. Det gikk raskt nedover
PARTNEREN
På begynnelsen av 2000-tallet forsterket von Kloberg lobbyfirmaet med litaueren Darius Monkevicius og ga ham tittelen «executive vice president and partner for United Nations outreach». I en pressemelding het det at Monkevicius snakket seks språk, var ekspert på postsovjetiske stater og at hans endelige ambisjon var å vende tilbake til hjemlandet for å bli Litauens president.
Hans virkelige kvalifikasjoner var mer eksentriske.
Egentlig var Darius Monkevicius massør og kelner på en homseklubb i New York. En kveld møtte von Kloberg ham i baren, forsynte ham med 500 dollar i tips, hvorpå de to innledet et forhold. Like etterpå ble også Monkevicius rammet av adelsfantasier. Snart kalte han seg baron og begynte å behenge seg med medaljer.
Kort tid etter møtet ble von Kloberg herjet av lidelser. Et hjerteinfarkt, hudkreft og tinnitus satte ham ute av stand til å arbeide. Livsstilen hadde lenge tæret på pengebeholdningen. Da han solgte penthouseleiligheten sin i Washington, forsvant Monkevicius til Litauen. Snart spaserte lobbyisten rundt i Washington som et levende lik.
SLUTTSPILT
Våren 2005 pakket den 63 år gamle Edward J. von Kloberg fem kofferter og la ut på sin siste reise. Han kom til Roma på økonomiklasse, de nærmeste dagene skulle han tilbringe på en rekke billighoteller. Den selvutnevnte baronen var syk, blakk og overmannet av kjærlighetssorg. Før avreise hadde han forgjeves bedt en god venn om å skaffe ham en pistol.
Sin siste dag på jorden tilbrakte han på Castel Sant’Angelo ved Vatikanet. Det er her siste akt i operaen «Tosca» utspiller seg; Tosca hopper i døden da hun får vite at elskeren hennes er død.
Von Kloberg valgte å følge samme libretto. Da museet stengte, gikk han ut på terrassen, klatret opp på en stol og hoppet.
I lommene på den døde von Kloberg fant politiet bildet der han håndhilser på president Bush og en håndskrevet lapp der han forklarte at han «var relativt kjent og at de kunne finne ut mer ved å google ham».
Hans tidligere partner Darius Monkevicius ble aldri president i Litauen, men endte som bryllupsplanlegger.
DØRÅPNEREN
Craig J. Spences exit fra pr-bransjen var like melodramatisk som kollega von Klobergs.
«Telefonboken og gjestelisten hans er et ’hvem er hvem’ i kongressen, regjeringen og journalistikken. Klientene hans hyrer ham like for mye hvem han kjenner som hva han vet.» Slik ble Craig J. Spence omtalt i en artikkel i New York Times i begynnelsen av karrieren.
Han kom øyensynlig fra intet. Magasinet Time kalte ham «Washington’s man from nowhere». Plutselig hadde han etablert seg som en viktig lobbyist for asiatisk næringsliv i Washington. I likhet med Albrecht Muth, smigret han seg inn i maktsirklene ved å holde selskaper så overdådige at han fikk tilnavnet Washingtons Jay Gatsby. Toppfigurer rundt både Reagan og Bush var hans faste gjester. I likhet med von Kloberg førte han seg som en dandy, alltid fulgt av et kobbel livvakter, foran ham flagret ryktet om at han var en mester i åpne dørene på Capitol Hill. Da han ble stoppet av politiet for fyllekjøring, oppga han «millionær» som yrke.
FARLIG VENN
Da politiet raidet en prostitusjonsring i Washington, oppdaget de en bunke kredittkortkvitteringer tilhørende Craig J. Spence. Han hadde brukt opptil 20.000 dollar i måneden på mannlige prostituerte. Da avisene fikk ferten av historien, begynte Spences venner å fortelle historier som påførte superlobbyisten et alvorlig omdømmeproblem. Spences fester var fyrt opp med anselige mengder kokain, leiligheten var avlyttet og i soverommene var toveisspeil han filmet gjester i kompromitterende seksuelle aktiviteter gjennom.
For å imponere kundene hadde Spence tatt med seg to av dem, pluss to mannlige prostituerte, på en nattlig tur i Det hvite hus. Sikkerhetsvakten slapp dem inn etter å ha fått lobbyistens Rolex i bytte mot sin Casio til 20 dollar. I løpet av turen var porselen, presidentens mansjetter og slipsnål forsvunnet.
I november 1989 ble Spence funnet død på rommet sitt på Ritz-Carlton i Boston, byens dyreste hotell. Han var kledd i sitt beste festantrekk: svart smoking, slips, svarte sokker og sko. På øret hadde en kassettspiller med Mozart. I lommene var tre dollar.
På speilet hadde han skrevet en siste beskjed: «Betrakt dette som min avgang. Med øyeblikkelig virkning.» Under, med liten skrift, sto en melding til hotellet: «Til Ritz. Beklager bryderiet.»
Les også på DN.no nå:
Slik behandler du din dovne kollega
Lobbyistene fra helvete(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.